Generasjon K

Nylig skrev Varg Lukas Folkman en artikkel i Agenda Magasin som jeg siden har grublet mye på. Artikkelen var om superheltfilmer og hvordan skaperne av populærkultur burde være seg sin massive påvirkningskraft bevisst når de svartmaler alle former for statlig og internasjonalt samarbeid og i stedet hyller superindivider.

Hertz mener den biske Everdeen er et godt symbol på en generasjon unge som ser med et dystert blikk mot fremtiden.

Jeg tror det er mye å vinne på å diskutere populærkultur; det gjør det mulig for flere å være med på en dialog. Svært få har lest Moby Dick, men svært mange har sett «Thor: Ragnarok». Jeg tror også Folkman har rett i at blockbustere som «Captain America: The Winter Soldier» kan være ett av de mange tusen inntrykkene vi blir servert hver dag og som påvirker vårt bilde av verden. I den filmen viser det statlige S.H.I.E.L.D seg å være infiltrert av nazister.

I det meste av populærkulturen fremstilles stater i et lite flatterende lys: Et sentralt tema i Star Wars-sagaen er opprørere som sprenger statlige installasjoner. I Pixarenes mesterverk «The Incredibles» har domstoler og byråkrater tvunget superhelter inn i den drepende kjedelige, sjelknusende tilværelsen det er å være et vanlig menneske. Staten kollapser nærmest momentant i filmer der de døde våkner, bemerker Daniel W. Drezner i boken «Theories of International Politics and Zombies».

Så Folkman har klart rett i at staten sjeldent er noe positivt i populærkulturen. På den annen side oppstår ikke disse filmene i et vakuum; de prakkes ikke på et passivt publikum. Superheltfilmer kommer på løpende bånd fordi svært mange mennesker ikke ser ut til å få nok av dem og er villige til å betale for å se Batman rydde opp nok en gang.

På den annen side er vi også nødt til å spørre oss om staten har gjort nok for å fortjene et bedre rykte.

Det er særlig unge mennesker som flokker til kinosalene når en ny superheltfilm har premiere. Av disse har professor Noreena Hertz gitt gruppen som er født mellom 1995 og 2002 navnet «Generasjon K», K’en kommer fra Katniss Everdeen, heltinnen i Hunger Games-serien. Katniss bor i den totalitære staten Panem og blir motvillig frontfigur for revolusjonen.

Hertz mener den biske Everdeen er et godt symbol på en generasjon unge som ser med et dystert blikk mot fremtiden. I en undersøkelse Hertz har foretatt blant amerikanske og britiske ungdommer, svarer bare én av ti spurte at de stoler på staten, kun fire prosent stoler på store selskaper. Hertz tror at bakgrunnen for denne pessimismen er å vokse opp i skyggen av finanskrisen og med evig frykt for global terror.

Selv om tilliten til statlige institusjoner generelt ligger langt høyere i Norge enn i andre land, ser man også her en liten bølgedal for generasjon K. Det er derfor kanskje ikke så rart at unge mennesker kjenner seg igjen i filmer med evneveike stater; de speiler deres verdenssyn.

Det betyr ikke at de har et verdenssyn som stemmer med virkeligheten, gjennom sine eviglysende telefoner kan de få et overdrevent inntrykk av terrorfare og bli demotivert av høyresidens konstante insistering på at nedbyggingen av velferdsstaten er tvingende nødvendig i en dalende økonomi. Bildet som males er av en verden med kamp om få og dårligere jobber som snart tas over av roboter uansett, av terrorister som lurer i enhver busk, av statlige tjenester som står i kø for å bli kuttet helt eller delvis.

Vi blir tross alt meget sjelden angrepet av romvesener eller hærskarer av de vandøde.

På den annen side er vi også nødt til å spørre oss om staten har gjort nok for å fortjene et bedre rykte. Dette er en vanskelig øvelse for mange av oss på venstresiden, mange har en ryggmargsrefleks som leder en til å slå ring omkring enhver del av staten ved det minste hint om kritikk; så lenge det har riksløven på seg, er man villige til å forsvare ethvert supperåd.

Samtidig er staters evne til å håndtere massive utfordringer som klimakrisen lite betryggende når vi vet det er 30 år siden Brundtlandrapporten først slo fast at det å redde miljøet var avhengig av øyeblikkelig handling. Norge har som de andre stått og sett på at krisen har rullet frem, handlingslammet som statene i zombiefilmene.

Unge mennesker flokket til Bernie Sanders og flokker stadig til Jeremy Corbyn.

Man kan selvsagt hevde at skjønnheten i staten ligger i de daglige småoppgavene, som å drifte skoler, sykehus, politi, domstoler – oppgaver der man hjelper de svake og bygger et fellesskap. Vi blir tross alt meget sjelden angrepet av romvesener eller hærskarer av de vandøde.

Men folk liker handlekraft. I fjor gikk Arbeiderpartiet til valg på en plattform som bestod av to løfter: høyere skatter og ingen Listhaug. De ga aldri folk en følelse av hvordan det skulle være å bo i deres Norge, hvordan ting skulle bli bedre. Arbeiderpartiets prosjekt var et rent renoveringsprosjekt; staten skulle fortsette som før, men bedre finansiert ­– hullene skulle tettes.

Folket valgte heller å gå for det blå alternativet som lovet å bygge ned – riving er tross alt mer spennende enn sparkling.

Å foreslå endringer bare for å virke handlekraftige, er populisme, men det er i dag mange reelle problemer å ta tak i. Klimakrisen er ett slikt problem, men dårlige skoler, nedslitte sykehus og rådyre domstoler skaper også et inntrykk av at staten stadig blir dårligere på å ivareta sine nøkkelfunksjoner.

I boken «The Once and Future Liberal» skriver Mark Lilla om hvordan venstresiden har sprukket opp i masser av smålige grupper med egne gruppeinteresser, om hvordan identitetspolitikken går som en råte gjennom bevegelsen og bryter den opp. Jeg tror han tar feil, jeg tror det alltid har vært myriader av små grupper samlet på venstresiden som alle stille har håpet om at ting skulle bli bedre for deres gruppe især. Forskjellen mellom da og nå var at de var samlet under en paraply; et større, felles mål.

Folkman har rett i at vi lever i en tid der nasjonale og internasjonale institusjoner er under angrep.

Katniss Everdeen har ikke lyst til å være revolusjonær, hun har lyst til å redde søsteren sin og (meget motvillig) søsterens katt. Generasjon K har i første rekke fokus på seg selv og sitt, de arbeider hardt for å slippe å bli en av de mange taperne de har blitt fortalt at vil komme. Likevel, straks de lukter at det kan være store endringer på vei, er de ikke redde for å handle.

Unge mennesker flokket til Bernie Sanders og flokker stadig til Jeremy Corbyn. Dette er to eksempler på politikere som har klart å samle smågrupper under et større mål om en overhaling av staten og et nytt fokus på likhet, muligheter og en bedre fremtid.

Folkman har rett i at vi lever i en tid der nasjonale og internasjonale institusjoner er under angrep, der individualisme hylles og ordet solidaritet virker anakronistisk. Svaret er likevel ikke å be filmskapere fremstille stater bedre, men å inspirere dem til det og å inspirere publikum til å kjenne seg igjen i en bedre fremtid.