På noen måter er det lenge siden 1980. Men Kate Bush topper hitlistene, og Høyre er til å kjenne igjen. Nå sist under debatten om arbeidsavklaringspenger (AAP), i Stortinget mandag 13. juni.
Det går en lang politisk linje gjennom partiet Høyres historie, som leder fram til prinsippet om å ta inntekten fra syke mens de er i prosess med NAV og helsevesenet.
De siste månedene har det gått en debatt om Høyres rolle som «interesseparti for de bedrestilte i samfunnet», som partiets egen historiker Francis Sejersted oppsummerte det i «Høyres Historie».
Leder i tankesmien Agenda, Trygve Svensson, løftet fram denne dimensjonen ved partiet i en artikkel i Aftenposten. Han ble imidlertid møtt av sjelden sterk språkbruk, fra den ellers så dannede siden av politikken.
Men det går også en annen linje – som handler om hvem sine interesser man IKKE tar vare på.
Han pekte nemlig på utfordringene et slikt interesseparti har med å få oppslutning blant «vanlige folk». Det ville man ha seg frabedt. I diskusjonen videre har det blitt framstilt som om beskrivelsen av Høyre som et parti for de med gode jobber, god råd og god helse, er et slags nymotens, radikalt påfunn fra dagens sosialdemokrater. Det er så klart ikke riktig.
Nylig kom jeg over en artikkel for ukebladet NÅ, fra 1981, der daværende Arbeiderpartileder Gro Harlem Brundtland tar et kraftfullt oppgjør med partiet. Hennes analyser fortjener et gjensyn, mer enn 40 år etter.
Et av hennes hovedpoeng den gang var nettopp at:
«Høyres strateger har lagt stor vekt på å framstille partiet som et bredt folkeparti som er på linje med de store folkegruppers interesser og behov. Det er ikke nødvendig å bla lenge i historiebøkene for snart å forstå at dette bildet av vårt eneste erklærte konservative parti er og må være noe av et glansbilde. Det idestrømninger, det miljø og de grupper i samfunnet som utgjorde grunnlaget for dannelsen av Høyre er fortsatt en del av selve kjernen».
Det er mange sider ved Høyres faktiske politikk, fra skattekutt til de rikeste og i arbeidslivspolitikken, som den dag i dag tjener interessene til det Brundtland presist kalte kjernen i partiet.
Heldigvis har landet fått en regjering som ser annerledes på det.
Men det går også en annen linje – som handler om hvem sine interesser man IKKE tar vare på, der den retorikken som Gro brukte den gang treffer godt inn i dagens offentlige ordskifte.
En av de få store satsingene i den rødgrønne regjeringens reviderte budsjett, som ellers handlet mye om å ta kostnader ned, er å fjerne høyrepartienes såkalte «karensår» uten inntekt for syke folk på arbeidsavklaringspenger (AAP).
Da Stortinget den 13. juni vedtok å fjerne det, ble de beinharde konsekvensene av at folk som fortsatt er under utredning i NAV mister inntekten sin, løftet fram. Enkelthistoriene er mange, om folk som mister huset, som skiller seg for å beholde huset, folk som må leve av ungenes konfirmasjonspenger og godt voksne som må flytte tilbake på barnerommet hos foreldrene.
Da meldte Høyres Mahmoud Farahmand at «Det er selvfølgelig slik at når man gjennomfører tiltak, er det dessverre innimellom bieffekter som er uønskede. Sånn er verden.».
Mange kommer til å huske de veivalgene som ble gjort.
Partiet har ikke skiftet mening siden Heidi Nordby Lunde konstaterte:
«Dersom det ikke er mulig å avklare om en person er syk på tre års stønad, så er vedkommende antakeligvis ikke det. Dette et ikke systemfeil, det er ønsket politikk.».
Heldigvis har landet fått en regjering som ser annerledes på det. Gro så seg tilbake i historien, og skrev i 1980:
«Ennå lever folk i dette landet som husker at forsorgskontorene gav arbeidsfolk beskjed om enten å bli streikebrytere eller sulte i hjel. Ennå fines det mennesker med brannsår i sinnet etter fattigforstandere og øvrighet som ydmyket dem fordi de var fattige. Det er mange som husker hvor Høyre var å finne ved de avgjørende korsveier.»
Fjerning av det forhatte karensåret var et slikt veiskille. Mange kommer til å huske de veivalgene som ble gjort.
(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 21. juni 2022.)
Kommentarer