flyktninger foto EU ECHO Pierre Prakash flickr cc
FOTO: EU/ECHO Pierre Prakash

Gode mot gode

Vi bør ikke sette sultrammede mødre opp mot 17-årige krigsflyktninger.

Jeg også blir ettertenksom når jeg leser en tekst som den av Jo Heinum i Agenda Magasin (11/4). Det er lett å påpeke hvor uklokt det kan virke å bruke mye penger på å hjelpe et nokså begrenset antall asylsøkere i Norge mens FN mangler midler til sultrammede og flyktningleire.

Så er det gjerne noen av de samme tingene jeg reagerer på i innlegg som stiller problemer som dette opp mot hverandre, og i praksis argumenterer for å innskrenke asylretten.

Det er dette som gjør noen av oss til så brysomme kritikere.

Ta bare Heinums framstilling av afghanske 17-åringer som kommer til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. I en tekst som dette, som vel må forstås slik at den taler for sterke innstramninger selv om det ikke sies direkte, ser jeg omtrent aldri at det nevnes at mange av ungdommene selv har lidd i forbindelse med krigen – mistet familiemedlemmer til Taliban, selv blitt utsatt for overgrep. For noen er foreldrene drept eller forsvunnet. Andre har foreldre i en flyktningleir.

Hva skal man gjøre da – sende ungdommene tilbake dit?

I stedet for å trekke inn realiteter som dette, reduseres alt til et spørsmål om flukt fra fattigdom. Det er simpelthen feil, slik ikke minst mange verger vil kunne fortelle. At noen ungdommer sendes hit primært av økonomiske årsaker, utgjør en del av bildet, men bare en del. Og bak alt, selv bak fattigdommen, ligger gjerne krigen, i det som er et av verdens mest konfliktherjede land.

nyhetsbrevet

Det er når man vet hva mange av disse ungdommene faktisk har flyktet fra, at avveininger som i Heinums tekst raskt blir så mye vanskeligere. Når utgangspunktet blir en såpass selektiv gjengivelse som jeg dessverre ser hos Heinum, blir også kritikken mot dem som kjemper disse ungdommenes sak, raskt nokså urimelig.

Det er dette som gjør noen av oss til så brysomme kritikere. Vi vet at politikerne, hjulpet av sine rådgivere, vil fatte sine beslutninger. Men vi vil insistere på at hele virkeligheten skal med, i all sin rå kompleksitet, og ikke minst at dem som rammes av de stadige innstramningene, skal ha noen som taler deres sak.

Slik er jeg redd dette blir en tekst som er godt egnet til å legitimere enda flere innstramninger.

Jeg reagerer også på framstillingen av at det nærmest skulle være unntaksvis at folk har individuelle, eksempelvis politiske, grunner til å søke asyl. Det er vel delvis en påminnelse om hvor få av dem som debatterer asylpolitikk, som faktisk kjenner et større antall saker. Ja, det er flest krigsflyktninger, mange av dem med personlige erfaringer med hjemlandets redsler, men det er heller ingen mangel på dissidenter, ikke minst fra autoritære stater som Iran, Eritrea og Etiopia.

Et annet argument man ofte ser i tekster som dette, er at asylsøkerne angivelig går på bekostning av muligheten til å ta imot flere overføringsflyktninger, som normalt anses som på et vis bedre. Dette er også en sannhet med modifikasjoner. Norge følger ikke FNs anbefalinger for vurdering av ulike grupper av asylsøkere slik vi en gang gjorde. Det gjør imidlertid FN. Det betyr at FN-leire inneholder mange potensielle overføringsflyktninger som ville ha fått avslag hvis de kom hit som asylsøkere.

Jeg sliter også med en setning som dette fra Heinum: «Kapasiteten til å bry seg om Dei andre, har sine grenser.» Dette er en form for nedslått, realpolitisk verdensanskuelse som er nokså moderne nå til dags. Ja, kapasiteten har sine grenser, men de er ikke gitt én gang for alle. Da slår det meg som best å prøve å utvide dem. Realpolitisk lunkenhet er kanskje en vanlig styringsfilosofi, men det er i alle fall ikke en god strategi for å skape det engasjementet Heinum og jeg trolig begge tenker trengs for å demme opp for høyrepopulismen.

Jeg tror det først og fremst vil være en svekkelse av flyktningkonvensjonen.

Heinums formål er selvsagt godt. Noen av dilemmaene som presenteres i teksten er selvsagt også reelle, men kompleksiteten er større enn man ser her. Godhet er i seg selv en mer kompleks utfordring enn rettlinjede løsninger kan tilby.

Slik er jeg redd dette blir en tekst som er godt egnet til å legitimere enda flere innstramninger. Er det noe som gjerne er egnet til å begrunne politikk, er det nettopp tekster som forenkler virkeligheten i hensiktsmessig retning.

Jeg sliter, atter igjen, med tilnærmingen med å sette ulike sårbare grupper opp mot hverandre – her sultrammede mødre mot 17-årige krigsflyktninger. Ville Heinum ha gjort dette med ulike grupper i Norge? Likevel er det her jeg er redd Heinum har mest rett: Norsk og europeisk solidaritet befinner seg ikke på et historisk toppunkt. Tvert om – det kjennes som en bølgedal.

Men er veien ut å svekke asylretten? Til sist blir det nemlig et spørsmål hvor viktig vi mener det er å beholde asylretten – ikke bare for Norges del, men internasjonalt. Flere partier, Arbeiderpartiet blant dem, er åpne for en ny diskusjon om FNs flyktningkonvensjon.

Men man kan også bruke ett gode for å slå et annet gode ihjel.

Det et her jeg er klar til å overby Heinums triste påminnelse om at vår kapasitet til å bry oss om andre er begrenset. Jeg føler meg nokså sikker på at en eventuell svekkelse av flyktningkonvensjonen ikke vil ende som et lykkelig bidrag til at flere mennesker hjelpes.

Jeg tror det først og fremst vil være en svekkelse av flyktningkonvensjonen, verken mer eller mindre – det vil si en videre undergraving av vår eneste globale ordning som skal sikre noen av de aller mest hjelpeløse noe bedre enn total rettsløshet.

Noen har minnet meg på, som en innvending mot mitt angivelig idealistiske ståsted og mitt vedvarende forsvar for en sterk asylrett, at det beste kan være det godes fiende. Ja, det kan det, og jeg tenker en del over det.

Men man kan også bruke ett gode for å slå et annet gode ihjel. Det er den veien jeg spør meg om Heinum er inne på.

nyhetsbrevet