Grensesetting i skiftende tider. På sporet av Bøhler og snillismen

Tidligere i år ga han ut boken «Østkantfolk» på Kagge forlag. I denne boken hevder Bøhler at kriminaliteten i Oslo indre øst forverres, og at det er i ferd med å dannes parallellsamfunn tuftet på innvandreres æres- og klanskultur. Dette foregår mens politiet lar være å gripe inn som de burde. De opptrer som «snillister».

Boken virker som et hinder for en konstruktiv samtale om hvordan man skal sette grenser i velferdsstaten fremover

Men hva er snillisme? Det er ikke så enkelt å svare på som man kunne tro. Sånn som Bøhler bruker det, tilbyr det ikke så mye mer enn patos og tidsriktig retorikk. Tvert imot, mener jeg at boken virker som et hinder for en konstruktiv samtale om hvordan man skal sette grenser i velferdsstaten fremover.

Bøhler er politiker, og politikere stilles ikke det samme kravet til etterrettelighet med hensyn til begrepsbruk og virkelighetsbeskrivelse som i samfunnsvitenskapen. Det er en arbeidsdeling man må akseptere, men jeg synes nok at Bøhler er i overkant slomsete i sitt forhold til ordbruken sin, og at resultatet blir retorisk ugreit. Boken Østkantfolk er for meg heller et tidsbilde på kriminalpolitikkens sørgelige forfatning.

 

Ombudsmann for østkanten

Første del av boka introduserer Bøhler selv som en som er vokst opp på 50 og 60-tallet, i en arbeiderpartifamilie i Groruddalen. Tid og sted er viktig. Han løfter fram mantraet «gjør din plikt, krev din rett», som han lærte av sin far og som peker fram mot Bøhlers bidrag til Rune Gerhardsens bok «Snillisme på norsk» fra 1991.

Bøhlers selverklærte livsoppgave er å være ombudsmann for østkanten

Bøhlers selverklærte livsoppgave er å være ombudsmann for østkanten. Han gjentar stadig at dette er «hans folk». Han skriver om erfaringer med kriminalitet og kriminalitetsbekjempelse i Oslo ytre øst. Han tar for seg integrering, betydningen av et felles språk og gjengmiljøene. Gjennomgangstemaet er at det har skjedd noe siden han var ung, at noen av ungdommene oppfører seg med en distanse til lokalsamfunnet som han ikke har sett før, og at de åpenlyst viser forakt for politiet.

I boka skriver Bøhler at politiet ikke har lykkes i møte med mer alvorlig kriminalitet. Måten kriminaliteten har blitt møtt på, har vært så utilstrekkelig at «ordet snillisme blir altfor svakt», ifølge den sindige og nestekjærlige, men også sinna forfatteren.

Del tre er langt kortere og handler om kulturforskjellene som følger av at en stor del av Østkantfolk er innvandrere fra fjerne land, og deres barn. Det heter «når klanen går foran samfunnet». Den korte del 4 returnerer til Bøhlers eget prosjekt, under tittelen «Vi trenger felles verdier». Her sies det at en debatt om snillisme er mer påkrevet enn noensinne.

Mitt problem som leser er at jeg aldri får helt tak i hva denne snillismen er og ikke er.

 

Hva er snillisme?

La oss ta en nærmere kikk på begrepet. Snillisme kom ordentlig på den politiske dagsordenen i 1991, da Rune Gerhardsen utga boken «Snillisme på norsk». Den handlet om sosialpolitikk, behandling av innvandrere og kriminalpolitikk.

Gjennomgangsmelodien var at det var for lett å få offentlige ytelser, og for lett å slippe straff. Gjennom en rekke eksempler, fra aviser og egne erfaringer, ble vi presentert for et bilde av en velferdssektor som ikke stilte krav, og altfor lett lot seg dupere av søkere og kriminelle som skapte seg. Disse var snillister.

Samtidig var det en kulturkritikk, en kritisk merknad til utviklingstrekk Gerhardsen ikke likte. Han hisset seg for eksempel opp over et skilt foran en litt gebrekkelig bro, der det sto at man gikk «på eget ansvar». «Selvfølgelig gjør man det», hva skulle man ellers gjøre? Poenget var antagelig å si at vi som samfunn har sluttet å anta at folk tar ansvar for seg selv, og dermed har folk faktisk sluttet å ta ansvar for seg selv. I stedet krever man at (velferds-)staten tar dette ansvaret. Det hadde vokst frem en kravmentalitet Gerhardsen ikke likte, og som han mente er uforenlig med velferdsstatens bærekraft.

Da han vokste opp, var det å søke hjelp fra det offentlige skambelagt. Det var derfor noe man ventet med i det lengste. I 1991 så Gerhardsen denne kulturelle bufferen svinne hen, og det bekymret ham.

Til gjengjeld er det tydelig hvem Gerhardsen mener er skyldige: «snillistene»

«Snillisme på norsk» pekte på dype kulturelle endringer. Men analysen var ikke spesielt dyptloddende eller presis. Heller ikke Gerhardsen gir et godt bilde på hva snillisme er, sånn egentlig. Er det noen bestemte sosial-, utlendingspolitiske- eller kriminalpolitiske synspunkter? I så fall kommer det ikke klart fram akkurat hva disse synspunktene er, selv om man kan skimte noen konturer. Er det en unnvikende holdning og manglende grensesetting? I så fall hadde det vært til stor hjelp å vite litt mer om hva som skal til for akseptabel grensesetting.

Endingen -isme tilsier at vi har med en ideologi å gjøre, men det er i alle fall ingen erklært ideologisk retning. Gerhardsen har et par eksempler som peker i noen gjenkjennelige retninger, men ordet snillisme etterlates likevel uten konkret innhold.

Til gjengjeld er det tydelig hvem han mener er skyldige: «snillistene». Dette var med andre også en rasende bok. De som er snillister har en bestemt holdning, som gjør at de ikke setter grenser på samme måte som Gerhardsen mente man burde, og er dermed ikke relevante samtalepartnere i den politiske samtalen. Snillistene hadde ødelagt velferdsstaten.

Gerhardsen formulerte det slik: Snillisten har ingenting å tilføre.

Uttrykket snillisme delegitimerer de som kan festes til det, uten klare kriterier. Man er ute som følge av en holdning eller en annen sinnstilstand som ikke er klart definert.

Vårt moderne politi vokste fram i en tilpasning mellom de myke og de harde virkemidlene

Men hva hvis man er saklig uenig? Noen mener for eksempel at politiet bør slå ned på alle småskala lovbrudd, og sette seg i respekt på den måten. Andre mener man skal prioritere å holde en dialog med ungdommene, og dermed se gjennom fingrene med mindre lovbrudd. Dette dilemmaet har fulgt politiet i alle år. Vårt moderne politi vokste fram i en tilpasning mellom de myke og de harde virkemidlene.

Det vanskeligste temaet i mellomkrigstiden var arbeidskonflikter. Det moderne politiet ble på mange måter formet samtidig med inngåelsen av Hovedavtalen og at Arbeiderpartiet inntok regjeringskontorene på 30-tallet. Det politiet vi kjenner har en lang historie, som også er sammenflettet med vår særegne nordiske politiske modell. Det er verdt å minne om at verden ser til Norge og Norden som forbilde når det gjelder styring, ikke minst på kriminalpolitikkens område.

Snillismebegrepet er i denne sammenhengen ødeleggende for det som er en nødvendig og avklarende politisk og faglig samtale

Hard eller myk? Det er en reell uenighet, både politisk og politifaglig. Men dersom sistnevnte er for snillisme å regne, er man jo ikke anerkjent som samtalepartner. Snillismebegrepet er i denne sammenhengen ødeleggende for det som er en nødvendig og avklarende politisk og faglig samtale. Og plutselig er en hel politifaglig tradisjon utdefinert. Snillismebegrepet er sånn sett retorisk gift.

 

Antisnillisme 2.0

Nå mener altså Bøhler det må børstes støv av snillismebegrepet igjen. Bidrar han med ytterligere klarhet i begrepets innhold?

Boken hans kan helt klart leses som en oppfølger til «Snillisme på norsk». Men heller ikke hos Bøhler får leseren noen presisering av begrepets innhold, ei heller noe som ligner refleksjon omkring begrepets fordeler og ulemper. Det brukes som om det er selvforklarende. Samtidig gir Bøhler snillismen en ny omdreining, når han snevrer temaet inn til politisaker.

Bøhler tar for seg flere kjente draps- og gjengrelaterte saker, som avislesere vil være kjent med. Det er rystende saker. Samtidig får vi som lesere innblikk i noe som kanskje er enda mer alarmerende, nemlig etableringen av organiserte kriminelle strukturer. Organisert kriminalitet er etter min oppfatning en undervurdert trussel mot rettsstaten. Bøhler beretter om foruroligende trekk i nærmiljøet, og her tenker jeg først og fremst på den mangelen på respekt politiet møter i deler av ungdomsmiljøene. Lokale ungdommer tvinges til å underkaste seg gjenglignende gruppers trusler.

Det Bøhler sier er så vagt formulert, uetterrettelig og moralistisk (fordømmende), at jeg synes det er problematisk

Samtidig stusser jeg over måten flere av sakene gjenfortelles. De er ikke så entydige som de fremstår i Bøhlers bok. Og hvordan skal man tolke eksemplene som del av en større helhet? Det underliggende budskapet er at sakene representerer en økning i kriminalitet og gjengaktivitet. Samtidig går den registrerte kriminaliteten ned.

Fra andre, som ofte støtter Bøhler, får vi i sosiale medier høre at kriminaliteten går under radaren for politiet. Bøhlers egen fortelling kan leses som at politiet er så lite grensettende og unnvikende at de ikke følger opp ulovligheter. For alt jeg vet kan det være riktig at kriminalitetsforekomsten øker og at ungdommer er mer redde enn før. Men jeg skulle ønske jeg kunne vite det med større sikkerhet.

Det Bøhler sier er så vagt formulert, uetterrettelig og moralistisk (fordømmende), at jeg synes det er problematisk. La meg konkretisere dette synspunktet med to kommentarer, en om kriminalitetsutviklingen og en om de politifaglige avveiningene vi ikke får vite noe om.

 

Uklarhet om kriminalitetsutviklingen

Den første handler om Bøhlers fremstillingen av svært alvorlige kriminalsaker. Kriminalitet er i seg selv alvorlig. Men hvordan skal vi vurdere alvorlighetsgraden? Svenske tilstander danner et bakteppe, men det er vel ikke urimelig å be om noe mer diskusjon om det vi får servert av dramatikk? Det var drap, taushetskultur og trusler i «gamle dager» også. Jeg forventer at forfatteren kommenter hva denne forskjellen består i, og ikke bare lar det ligge som et stilltiende premiss at alt var bedre før. Hvordan vet han at dette er noe vesentlig nytt, eller har blitt verre?

Saken er jo at den registrerte kriminaliteten i Groruddalen har sunket i mange år. Mange av Bøhlers støttespillere har i den anledningen hevdet at trusler og andre sider av de fremvoksende gjengene undertrykker den reelle utsattheten for vold. Mørketallene øker, hevdes det.

Var det ikke arbeiderklassen forfatteren kom fra? Nå ser han bare klansdynamikk og kriminalitet

Det kan godt hende. Men hvordan kan vi vite det? En rekke dramatiske saker gjenfortelles, men er dette mange saker? Jeg ser ingen refleksjoner om slike spørsmål. Det jeg finner er aggressive utfall mot de som måtte være uenige i forfatterens situasjonsbeskrivelse.

Bøhler har også et kapittel om innvandrere og klanstenking. Igjen ligger dette utenfor mitt eget kunnskapsfelt. Mange av innvandrerne og deres barn i Oslo øst har en forbindelse til land med det som kalles «kollektivistiske kulturer». Det spiller nok inn. Men det er vel noe mer?

Det som forbauser meg mest, er fraværet av klasseperspektiv. Det er vel ikke sånn at de tradisjonelle mekanismene som fører til at barn havner i samme sosiale posisjon som deres foreldre, er satt helt ut av spill? Det virker som en urimelig antagelse.

Han gir aldri plass til avveininger

Var det ikke arbeiderklassen forfatteren kom fra? Nå ser han bare klansdynamikk og kriminalitet. Akkurat som de borgerlige kun så farlige horder og deres usømmelighet i de første tiårene av 1900-tallet. Litt politihistorie kunne kastet lys over Bøhlers fremstilling.

 

Aldri et dilemma

Den andre kommentaren handler om noe som også er slående i Bøhlers bok: Han gir aldri plass til avveininger. Som leser får vi ikke innsyn i motstridende hensyn, eller politistrategier overhodet. Vi får eksempler på en voldsom urett, fortalt i en drakt der politiet har kommet til kort, og så dette: «ordet snillisme blir altfor svakt».

Det er ikke bare spørsmål om hvor «snill» man skal være, men hvilke rettsstatlige barrierer politiet opererer innenfor

Noen av disse sakene kunne antagelig vært fortalt annerledes også. Her tenker jeg i første omgang på drapet på Holmlia sommeren 2017, som gjenfortelles over (mange) sider. Denne hendelsen fortelles som en historie om «æreskultur». Bøhler finner støtte i denne fortellingen, blant annet i at Klassekampen og en annen avis hadde oppslag med denne vinklingen i forbindelse med rettsaken. Lokale folk i Arbeiderpartiet har også ivret for denne fortellingen i sosiale medier. Denne historien har fått en vinkling som passer veldig godt med bokens overordnede tema, og det gis lite plass til alternative tolkninger som også er mulige.

Det er sånn jeg ser det, godt mulig at politiet har vektet andre hensyn enn det Bøhler gjør. Og det er ikke bare spørsmål om hvor «snill» man skal være, men hvilke rettsstatlige barrierer politiet opererer innenfor. Hos Bøhler er det kun dette ene, at politiet har vært ettergivende, ikke vært tydelige og håndfaste nok. Snillismegrepet gir som sagt ikke noen konkrete angivelser av hva som riktig porsjon med grensesetting og symbolske markeringer, bare at det er for lite. Men da lukker man samtidig døren for interessante samtaler om hva politiet faktisk skal gjøre.

Har Bøhler rett i at politiet i Groruddalen har vært for ettergivende?

Som Per Ole Johansen skriver i «Samfunnets pansrede neve» (1989), finnes det to tradisjoner i politiet, som kom særlig godt til syne i mellomkrigstiden: den myke og den harde. Det burde interessere en arbeiderpartipolitiker, at det var de myke som omfavnet streikende arbeidere som noe annet enn et lov-og-orden problem.

Men det er ikke så enkelt at den myke tradisjonen er ettergivende. Det er også en tradisjon med helt andre virkemidler, som utelukkes av den harde linjen. Den harde tradisjonen skaper en avstand mellom politi og befolkning. Denne tilnærmingen er noen ganger nødvendig, men den fører for eksempel også til begrenset informasjonsflyt. Og hva er et politi som ikke får informasjon av egen befolkning?

Jeg stoler ikke på hans gjenfortelling, fordi den er for lite åpen for de dilemmaene man møter i politihverdagen

Vi skal ha et demokratisk politi, det betyr at man skal være politi for alle deler av befolkningen. Velger man en hard linje, risikerer man at de som kontrolleres ender opp i et politiløst samfunn. Man skaper for mye konflikt, der partene bevæpner seg på hver sin kant, som i tilfellet med arbeiderbevegelsen og borgervernene på 30-tallet. Svært ofte, kanskje som oftest, er den myke linjen mer effektiv i å skape konformitet enn den harde. Men ikke alltid, og det er alltid et avveiningsspørsmål.

Har Bøhler rett i at politiet i Groruddalen har vært for ettergivende? Jeg vet ikke. Men jeg stoler ikke på hans gjenfortelling, fordi den er for lite åpen for de dilemmaene man møter i politihverdagen.

 

Lite å bidra med

La oss si at den faktiske utviklingen i Groruddalen gir grunn til alarm. Drastiske grep må settes i verk. Et politi som viser muskler er kanskje en del av løsningen. Strengere straffer likeså. Men ett enkelttiltak ville antagelig redusert den kriminelle virksomheten drastisk. Ta fra dem deres største fortjeneste: salg av cannabis. Det gjøres med et trylleslag, få det inn på apoteket eller andre legale salgssteder. Det finnes argumenter mot denne løsningen, men hvis alt står og faller på utviklingen av gjengkriminalitet at vi har et relativt ordnet liv i Groruddalen, er det vel naturlig å vurdere fordelene.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er, hva har antisnillistene i å bidra med?

Men dette er en praktisk politisk tilnærming, som i tiår med politisk retorikk har blitt avvist fordi det er å «sende feil signal». Men her står vi i en situasjon der vi enten kan sende feil signal, eller risikerer at viktige skanser faller i samfunnsforsvaret. Hva sier Bøhler til et slikt forslag? Den er han sterk motstander av.

Det er kanskje snillisme av verste skuffe?

Etter Bøhlers bok vet vi en del mer om hva han står for rent politisk. Han kan ikke ta sterk nok avstand fra snillismen. Men dette er et retorisk grep uten konkret innhold, som flyter på endringer i politiske strømninger. Tendensen er klar nok, noe med mer grensesetting. Men antisnillismen som retorikk saboterer for de konkrete samtalene om hvor grensene skal gå. Det kommer ikke minst til syne når man ser helt spesifikt på politiet og spenningsfeltene de arbeider under. Det som kreves i en tid med nye utfordringer, er konkrete diskusjoner om grensesetting i landskap preget av vanskelige avveininger.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er, hva har antisnillistene i å bidra med?