Gro doblet formuen vår

Vi var mange som advarte mot å kutte i fedrekvoten. Vi som har sett hvor viktig den er for å få kvinner inn i arbeidsstyrken. Ikke for å være greie mot kvinner, men fordi det er helt vesentlig for Norges velstand.

I 2012 sa Jens i Stoltenberg til Aftenposten: «Hvis norske kvinners yrkesdeltagelse skulle reduseres til gjennomsnittet i OECD, ville verdien av dette produksjonstapet tilsvare hele oljeformuen vår.»

Han sa videre «at den norske modellen er utenkelig uten likestilling og kvinners deltagelse i arbeidslivet.» Lignende utsagn har senere blitt gjentatt også av politikere på høyresiden. Det er lite uenighet om dette.

De borgerlige partiene synes å ha glemt den stolte tradisjonen.

Rikdommen har ikke har kommet av seg selv. Politikken som er blitt ført, har vært avgjørende for Norges velstand og for at vi er et moderne samfunn. Fordi kvinner i dag kan være i full jobb også etter at vi blir mødre. I motsetning til mange av kvinnene før oss, som ikke fikk den muligheten.

Gro skal ha æren for å ha satt det i gang. Fra 1990 og utover ble foreldrepermisjonen økt kraftig. Fra 18 uker til 42 uker med full lønn under hennes tid. Nå er den enda lenger. En fedrekvote på fire uker ble innført i 1993, til store protester fra så vel næringsliv som kvinneorganisasjoner. Men hele tanken var at menn også var ansvarlig for omsorgen for barn, og kvinner i likhet med menn ansvarlig for å forsørge dem økonomisk.

Når man legger til at barnehager ble bygget ut i en fart som ingen hadde sett maken til, har vi svaret på hvordan Norge fikk hele folket i arbeid og ble et likestillingsparadis, sett med resten av verdens øyne, i tillegg ble vi jammen kåret til verdens beste land å bo i.

Likestilling mellom kvinner og menn har blitt en rotnorsk verdi.

Ingen bygger landet alene. Likevel er det utvilsomt sånn at noen har tatt tyngre løft og lengre skritt enn andre. Kvinnekampen er et godt eksempel, i så måte. Hvis vi holder Frp utenfor, som kun er for likestilling når de kan bruke det til å kritisere andre kulturer, kan vi slå fast at alle andre partier på høyresiden – Venstre, Høyre og til og med KrF under Valgerd Svarstad Haugland – har vært opptatt av kvinners rettigheter. Både i kampen for kvinners rett til å arbeide for 100 år siden, da Arbeiderpartiet var opptatt av at kvinnene på fyrstikkfabrikken skulle få noen timer fri til å passe på barna sine. Til nyere tid, hvor Venstres Eva Kolstad – som var Norges første likestillingsombud – kan stå som symbolet på Venstres innsats. Likestilling mellom kvinner og menn er blitt en rotnorsk verdi.

Det er god grunn til å fremheve den tverrpolitiske innsatsen fra kvinner. Her snakker jeg om kvinner som Astrid Nøklebye Heiberg, Kaci Kullmann Five og Anne-Lise Høegh, for å nevne noen i tillegg til Kolstad og Brundtland.

På 70- og 80-tallet fulgte Aps kvinner og venstrekvinnene opp hverandres initiativ. Da Kolstad var forbruker- og administrasjonsminister i KrF-eren Korvalds regjering, fortsatte hun den radikale familiepolitikken Inger Louise Valle fra Arbeiderpartiet før henne hadde satt i gang.

På samme måte var høyrekvinnene viktige og energiske i kampen for selvbestemt abort, flere barnehageplasser og kvinners mulighet til økonomisk uavhengighet. Kort sagt – likestilling. Men det var den gang. De borgerlige partiene synes å ha glemt denne tradisjonen.

En tradisjon som de borgerlige burde vært stolte av og opptatt av å videreføre. I stedet har de reversert en politikk som beviselig virker. Etter 20 år med økning i fedres permisjon, er trenden snudd i negativ retning etter 2013.

Kvinners mulighet til å ta del i arbeidslivet har ikke kommet av seg selv.

Som om ikke det var nok, måtte regjeringen Solberg tvinges til å trekke tilbake et forslag om å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise kvinner til svangerskapsavbrudd. Omkamp om retten til fri abort var det ikke mange som så for seg da vi gikk til valg i 2013.

Det at vi er så likestilte i norske hjem, er en følge av at kvinner på lik linje med menn deltar i arbeidslivet allerede mens barna er små. Både lengden på fødselspermisjon, tilgang på barnehageplass og at mannen tidlig har tatt ansvar i egen fødselspermisjon, har vært med å muliggjøre den revolusjonen Norge har gått gjennom og som har gjort oss rike.

Kvinners mulighet til å ta del i arbeidslivet har ikke kommet av seg selv. Den er et resultat av politiske valg og prioriteringer. Likestilling koster vilje og penger. Erna Solbergs regjering bruker mer penger enn noen regjering før dem, men den mangler fullstendig viljen til å prioritere norske kvinners rett til like muligheter.