Håp i koronaens tid

Hold ut! Snart er det over og alt vil bli som før, trøster vi hverandre. Men når krisen nå engang er her, og når den rammer så hardt som den gjør, synes jeg vi skal tillate oss å håpe på noe mer enn at alt blir som før.

Det er ikke det minste rart at vi ønsker oss tilbake til normalen. Krisen kan jo sammenlignes med et kraftig jordskjelv. Grunnen under oss rister og slår sprekker, vi kan ikke ferdes trygt noe sted og vi aner ikke hvordan verden vil se ut når alt roer seg.

For mange av godværsantagelsene våre har unektelig vært preget av overmot.

Likevel vil det å knipe øynene sammen og bare «holde ut», være å forspille en sjanse. Midt i alle rystelsene har vi nemlig en unik mulighet til å kikke ned i sprekkene og få øye på hva livet egentlig dreier seg om.

Den sjansen bør vi gripe. For mange av godværsantagelsene våre har unektelig vært preget av overmot.

 

Ute av kontroll

Det første som kommer til syne når grunnen under oss sprekker opp, er hvor sårbare vi er. Når selv vi som lever i et av verdens tryggeste og rikeste land, får livene våre endevendt over natten av et virus, er det en kraftig påminnelse om at livet i stor grad formes av tilfeldigheter vi ikke rår over.

Og med det burde vi innse at vi lenge har lullet oss inn i en løgn om at vi kontrollerer tilværelsen. Om vi bare spiser sunt og trener, vil vi leve godt og lenge, har vi tenkt. Om vi bare står på og jobber hardt, vil vi nå til topps i yrkeslivet. Og siden vi er så rike her i Norge, kan vi nok også riste av oss enhver økonomisk krise.

La oss krysse fingrene for at dette blir starten på en mer verdig behandling av rusmisbrukere.

Ja visst gjør det vondt når livsløgnen rakner. Men på sikt er det nok ikke så dumt. Løgnen har jo først og fremst vært behagelig for dem med god helse, trygg økonomi og en flott karriere – som har kunnet innbille seg at deres privilegerte posisjon skyldes talent og praktisk klokskap. Den kollektive erkjennelsen av at det når som helst kan dukke opp skjær i sjøen som gjør at selv den sterkeste skuta velter, vil forhåpentligvis manifestere seg i større empati med de som kullseiler.

Vi kan allerede skimte noen spirer til håp. Bergen ønsker nå å flytte de tyngste rusmisbrukerne inn på hotell, hvor de får utdelt mat og medisin mot abstinenser. La oss krysse fingrene for at dette blir starten på en mer verdig behandling av rusmisbrukere. Alvorlig rusmisbruk handler stort sett om selvmedisinering av traumer eller psykiske lidelser. Dette er mennesker som trenger trygghet, omsorg og medisiner, ikke et liv på gata.

 

Døden stirrer på oss

Noe annet som stirrer opp på oss fra sprekkene i jordskorpa, er vår egen dødelighet. Vi som nesten hadde greid å glemme at den lå og lurte rett under overflaten, blir nå konfrontert med den på nytt. Ja, så godt hadde vi lykkes med å dytte alt det som kunne minne oss om dens eksistens, under jorden, at dette kommer som et lite sjokk på oss.

Syke og eldre har vi stuet bort på institusjon, slik at vi i stedet kan speile oss i glansede bilder av unge vakre mennesker, med livet foran seg. Men nå rakner alt dette. Igjen blir vi minnet på at livet går den gale veien. Ikke rart vi får angst.

 

 

Vi skal selvsagt alle gjøre det vi kan for å spare flest mulig liv framover, men samtidig bør vi reflektere litt over egen dødsangst. Mye tyder nemlig på at er det bedre å forsone seg med det faktum at vi alle skal bli gamle og dø, fremfor å flykte fra denne kjensgjerningen.

Ikke bare filosofien, men også nyere forskning, viser at økt bevissthet om egen dødelighet kan gi mer tilstedeværelse i livet, mer veloverveide valg og ikke minst mer medmenneskelighet i møte med eldre å syke. Det ville heller ikke overraske om flere eldre stemmer ble løftet fram i offentligheten dersom unge og middelaldrende forsonet seg med sin egen dødelighet. Det er jo lov å håpe.

 

Dypest sett er vi alle alene

Mange sitter alene nå, uten mulighet til å se familie og venner. Vi leser også historier om mennesker som må dø alene, på grunn av smittefaren. I all sin grusomhet er dette samtidig en påminnelse om et av menneskets grunnvilkår, nemlig vår aleneværen.

Det er nå en gang slik at vi blir født alene inn i denne verden, at vi aldri vet med sikkerhet om andre forstår oss. Én dag, selv om noen forhåpentligvis holder oss i hånden, skal vi også gå inn i døden alene. I likhet med det som gjelder vår dødelighet, er også dette eksistensielle grunnvilkåret noe vi gjerne vil glemme. Derfor omgir vi oss helst med andre mennesker hele tiden, og vi skuler rart på folk som går alene på kino eller restaurant. Hva er det med dem, liksom?

Moralens vesen titter også opp på oss fra sprekkene.

I stedet for å døyve den ufrivillige alenetiden med sosiale medier og «digitale fester», burde vi kanskje benytte muligheten til å kjenne litt på vår egen aleneværen, bli mer fortrolig med den og få i gang den indre dialogen.

Men burde vi ikke også kjenne på savnet etter fellesskapene vi nå ikke kan ta del i? Og ta inn over oss at ønsket om å bli sett og forstått er allmennmenneskelig? Sjansen er stor for at en slik øvelse vil gjøre oss til bedre lyttere – ja, til bedre medmennesker.

 

Moralsk oppvåkning

Moralens vesen titter også opp på oss fra sprekkene. Med ett har andre begynt å bry seg om hva vi gjør, om vi hamstrer, drar på hytta eller lar barna leke med andre barn.

Dette er selvsagt ubehagelig for liberale og frilynte mennesker som oss. Men om vi slutter å være så hårsåre, har vi også her en mulighet til å lære noe vesentlig.

Er det én ting vi får håpe at alle lærer av denne krisen, så er det at uten felleskapet er vi hjelpeløse.

For selv på moralens område har vi flyktet inn i en behagelig løgn. Vi har greid å overbevise oss selv om at det vi ønsker også er det vi bør gjøre. Dette lærer vi våre barn gjennom floskler som: «kjenn på magefølelsen», «ikke bry deg om hva de andre mener» og «gå din egen vei».

Sannheten er imidlertid den at man ikke blir et godt menneske av å gi blaffen i andres forventninger. En privat moral er ingen moral. Moral handler alltid om fellesskapet. Og er det én ting vi får håpe at alle lærer av denne krisen, så er det at uten felleskapet er vi hjelpeløse.