FOTO: Statoil

Havets løsarbeidere

Arbeidsfolk som bygger fremtidens oljeindustri utnyttes på det groveste.

Arbeidere som bygger undervannsprosjekter er satt utenfor arbeidsmiljøloven og har heller ingen tilsyn å ringe til. Arbeidsfolk utnyttes, noe som åpenbart påvirker risikoen for ulykker som kan få alvorlige konsekvenser for folk og natur.

Bruken av undervannsinstallasjoner i forbindelse med utvinning av olje og gass, er sterkt økende. Det er derfor viktig å sette søkelyset på det som skjer. Omfanget er enormt. Det er blitt installert verdier som minst tilsvarer 42 operahus på havbunnen. Arbeiderne som installerer og reparerer dette, arbeider utenfor norsk lov og tilsyn.

De setter sammen moduler som kan sammenlignes med månelandinger på havets bunn.

Med andre ord snakker vi om enorme installasjoner som skal driftes og vedlikeholdes i et av verdens tøffeste klima, langt ute på havet og dypt ned på havbunnen. Skipene jobbene utføres fra, er bygget basert på verdensledende teknologi, ofte utviklet ved norske verft og med hjemlig ingeniørkompetanse. Likevel er sikkerheten og måten arbeidet organiseres på, langt fra verdensledende. Tvert i mot.

Skipene bemannes med det vi kan kalle havets «løsarbeidere». Arbeiderne utnyttes på en uakseptabel måte, og rovdriften på de som utfører jobbene bidrar til å øke risikoen. De er i tillegg utenfor loven og petroleumstilsynets radar. Det mest groteske eksemplet er en 43 år gammel arbeider som blir drept på jobb i oljehovedstaden Stavanger. Politi og arbeidstilsyn er på plass på kaien, men blir nekta etterforskning. De må se på at skipet seiler ut i horisonten.

Disse oljearbeiderne bygger fremtidens oljeindustri. De setter sammen moduler som kan sammenlignes med månelandinger på havets bunn. Enorme moduler bygget etter «skreddersømprinsippet» er i bevegelse. Modulene skal styres på plass. Arbeidet styres fra flytende fartøy tilpasset verdens tøft klima med tidvis store bølger- og sterke undervannstrømninger. Det handler om å utvinne olje og gass som står under ekstremt trykk. Små feil kan gi enorme konsekvenser.

Et annet sted på norsk sektor. Et flerbruksfartøy skal plassere en produksjonsnavlestreng inn til en subsearamme. Selve rammen er en mastodont, en trålavviser som skal sikre brønnen mot at trålere ikke drar med seg brønnen når de fisker. Skipet flytter seg på overflaten for å trekke på plass navlestrengen med dynamisk posisjonering. Navlestrengen er enorm, tung og massiv.

Våre bekymringsmeldinger utfordrer bildet oljeselskapene tegner.

Skipet flytter seg med dynamisk posisjonering. Dårlig kommunikasjon om bord gjør at kranføreren ikke har peiling på hvilken jobb som skal gjøres. Han ser at vekten i kranen øker fra tyve til hundre tonn. Som om selveste midgardsormen er på kroken. Tør ikke si ifra. Den øker mer og mer. Som en fiskekrok fra helvete begynner navlestrengen å rive i stykker undervannsbrønnen. Operasjonen stoppes. Skadene er enorme. Har du lest om dette i avisen? Har norske myndigheter etterforsket? Har det blitt rapport på TV?

Våre bekymringsmeldinger utfordrer bildet oljeselskapene tegner. Oljeselskapenes risikovurderinger baseres i all hovedsak på kvantitativ statistikk innhentet fra selskapene selv, men slike statistikker har åpenbart en slagside – nettopp fordi arbeiderne holder hendelser skjult i frykt for hvilke konsekvenser det kan få om de rapporterer.

Undervannsteknologi, mer avansert teknologi og kostnadseffektive metoder for å utvinne mer olje og gass fra de samme feltene, er udiskutabelt fremtidsrettet.
Oljeprisfallet har ført til en rekke kutt og kostnadseffektiviserende tiltak i hele petroleumsnæringen. Mye av dette kan være bra, fordi det bidrar til at næringen effektiviseres og blir ennå mer levedyktig.

I tillegg kan teknologiutvikling, kompetanse og ikke minst synergieffekter med andre næringer bidra til å skape flere arbeidsplasser. Særlig i den delen av landet der arbeidsledigheten har økt mest og nå er størst, ønskes en slik utvikling velkommen.

Regjering og storting bærer et tungt ansvar for at arbeidet blir regulert av arbeidsmiljøloven.

Likevel må vi ha et helhetsperspektiv. Utviklingen må ikke gå på bekostning av sikkerheten eller arbeidsbetingelsene til de som faktisk utfører de krevende oppgavene i de knalltøffe omgivelsene langt ute på havet. Sikkerhet, og å behandle arbeidsfolk på en skikkelig måte, er en svært viktig del av jobben. Samfunnet må ta ansvar for at også denne delen av jobben gjøres skikkelig – selv om det er tøffe tider på oljemarkedene. Den restruktureringen bransjen nå er i ferd med å gå gjennom, må også handle om sikkerhet.

Et avgjørende punkt er at arbeidsmiljøloven må gjøres gjeldende for oljearbeidere om bord i skip. Det er et politisk ansvar, som ligger på stortinget. Derfor må myndighetene snarest ta signalene våre på alvor, og sørge for å etablere lover og forskrifter som sikrer at alle de som jobber på flerbruksfartøy tilknyttet petroleumsutvinning i norske farvann, får det samme rettsvernet og de samme vilkårene som vi finner i resten av petroleumsindustrien. Petroleumsnæringen må ta kollektivt ansvar for å rydde bort løsarbeidet fra norske farvann. Slik det er i dag, kan vi ikke ha det.

Når situasjonen er belyst og bekymringen fremstilt fra fagforbundet som organiserer de fleste ansatte i petroleumsnæringen, kan ikke politikere eller bedriftsledere skubbe unna ansvaret sitt. Regjering og storting bærer et tungt ansvar for at arbeidet blir regulert av arbeidsmiljøloven, slik at alle grupper blir behandlet på en akseptabel måte i norske farvann. Også de som arbeider på flerbruksfartøyene. Skulle den grove utnyttelsen av arbeidsfolk som finner sted direkte eller indirekte føre til en storulykke, må regjering og storting bære en stor del av ansvaret dersom de ikke foretar seg noe.