FOTO: Fotomovimiento.org

Jeg skammer meg

Dette har fire uker i Hellas lært meg om flyktningkrisen.

Etter fire uker i Hellas er jeg tilbake i Norge igjen. Det tok meg bare noen få timer å komme meg trygt hjem. Det kjennes så utrolig urettferdig når så mange barn fremdeles er strandet i Hellas på grunn av stengte grenser.

Under oppholdet har jeg møtt tusenvis av barnefamilier som har opplevd uverdige forhold på grunn av de stengte grensene. Flere av barnefamiliene har sovet på bar bakke, under pøsende regn. En av dem er en familie på fem som kommer utmattet til leiren i håp om å få husly etter å ha sovet ute i Victoria park, en park som er kjent for menneskehandel og dopsalg. Papirene viser at de har vært ute, overlatt til seg selv, siden 28. februar. De blir nektet plass i leiren fordi det var fullt.

Det gjør vondt langt inn i hjerterota å forlate disse barna.

I en annen flyktningleir blir jeg dratt til side av en eldre dame. Tårene renner. Hun viser meg hvor hun sover. På farsi sier kvinnen at hun ikke orker mer. Jeg blir med henne bort til korridoren hvor hun sover, vegg i vegg med toaletter. Det er vått på gulvet, og det lukter avføring. Ved siden av henne er det flere andre barnefamilier. Hun forteller om barnebarna sine, som er blitt syke på grunn av kaldt vann som de må dusje i og råtten mat som de må spise. I samme leir møter jeg på en gutt som har på seg en fotballtrøye fra Mosjøen. Jeg spør han hvor han har fått den. Det viser seg at den unge gutten snakker norsk. Flytende norsk. Han bodde seks år i Norge før han ble deportert. Nå er han på flukt.

Han er overlatt til seg selv.

En gravid alenemor, som allerede har forsøkt å komme seg nordover i Europa og støtt på den stengte grensen, forteller meg om natten på Idomeni. Hun sier at ungene hennes har begynt å vende seg til å sove i kulda. Hun forteller at dette ikke er første gangen de sover ute, men at hun skulle ønske hun slapp å se sine barn oppleve dette i Europa også. Nå sitter hun i en trang og skitten korridor, i en utrygg leir omringet av ukjente mennesker. Hun er tydelig traumatisert og gråter når hun snakker om sin døde ektemann og den vanskelige flukten.

– Det er ikke lett å passe på barna mine når jeg selv føler meg så utrygg, forteller hun.

Jeg møter på en 14 år gammel gutt. Han er på flukt alene. Han forteller at han tilbringer dagene med å vandre omkring i Athen for å finne seg noe å spise. Han har en storebror i Tyskland, men han får ikke møtt broren på grunn av de stengte grensene. Jeg spør ham om han kjenner noen i flyktningleiren. Nei, svarer gutten. Han sover i samme korridor som alle andre. Denne gutten får ikke noe hjelp. Han er overlatt til seg selv. Han er blant tusenvis av enkeltskjebner med et liv som er satt på vent.

Amagasin_mandag_hvit 3

I løpet av oppholdet mitt i Hellas har jeg møtt mange barn. Flere er blitt syke, de går i samme tøy og må klare seg med et enkelt måltid om dagen. Når vi forsøkte å arrangere aktiviteter og lek, ville mange i stedet ha undervisning. De savner å gå på skole. Ungene spør om hvorfor de ikke får komme seg videre i Europa, hvorfor de blir avvist. Jeg har ingen gode svar å komme med. Det gjør vondt langt inn i hjerterota å forlate disse barna. Etter fire uker har de begynt å kalle meg onkel Usman.

Hvorfor behandler vi mennesker på flukt som fanger?

Jeg skammer meg over at vi behandler medmennesker på denne måten, at vi stenger ute uskyldige barn som har hele livet foran seg. Jeg kjenner at det koker i meg når jeg tenker på hvor umenneskelig verden er blitt. Hvor ble det av menneskerettighetene? Gjelder de ikke i slike kriser? Hvorfor har ikke mennesker lenger rett til å søke asyl? Er det slik at lover og regler plutselig kan endres, slik at man kan slippe å forholde seg til dem?

Jeg har flere spørsmål: Hvorfor behandler vi mennesker på flukt som fanger? Når ble uskyldige barn forbrytere? Hvor lenge skal de menneskene oppleve denne uverdige behandlingen? Når kan disse barna, som etterhvert er blitt som en familie for meg, få oppleve ro og fred?

Europa må åpne sine grenser for mennesker i nød. Det er en menneskerett å søke om beskyttelse. Vi kan ikke la ett av Europas fattigste land alene ta seg av den største flyktningkatastrofen etter andre verdenskrig.

AMagasin_mandag 2