Høyesteretts problematiske virkelighetsbeskrivelse

Klimasøksmålet begynte i 2016 da Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten. Deres påstand var at vedtaket om å utvide det norske oljeeventyret med en 23. konsesjonsrunde, var i strid med Grunnlovens miljøparagraf § 112, som etter sin ordlyd gir oss rett på et «miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Saken fikk sin avslutning med Høyesteretts dom 22. desember 2020 der retten kom til at Grunnloven ikke på noen måte var tråkket for nær.

Dommen var problematisk. Ikke nødvendigvis på grunn av utfallet, som var ventet av mange, men på grunn av veien Høyesterett går for å komme til resultatet, og virkelighetsforståelsen den legger til grunn.

Høyesterett fant at Grunnloven § 112 ikke er en rettighet som kan hevdes av folket.

Det har nå kommet film om klimasøksmålet. To stykker til og med. Ønsker du en rolig kavalkade av øyeblikk fra saken, kan du se «Enhver har rett». Vil du ha en gjennomgang ispedd klipp fra de som ønsker olje i nord og fra klimaforskere, velger du NRKs «Nor§k hodepine». Velg gjerne begge.

Filmene gir deg gjensyn med saken der saksøkerne mente at Grunnloven garanterer et visst miljø og derfor stod i veien for økt petroleumsproduksjon. Og du får se regjeringsadvokaten som mente at bestemmelsen er en symbolbestemmelse og ikke står i veien for noe.

En rettssak handler om å kartlegge hva rettsregelen sier på den ene siden, hva som faktisk skjedde i det aktuelle tilfellet (faktum) på den andre. Til slutt bruker man den kartlagte regel på det kartlagte faktum.

Mindre sverte har blitt brukt på Høyesteretts gjengivelse av faktum i saken – situasjonen for verdens klima og miljø.

Mye trykksverte har blitt brukt på den første delen. Her fant Høyesterett, på tross av at ordet «rett» brukes to ganger i første avsnitt (ledd) av Grunnloven § 112, at dette ikke er en rettighet som kan hevdes av folket. Man kan bare bygge rett på bestemmelsen dersom det gjelder «miljøproblem som lovgjevarane ikkje har teke stilling til». Det skjer sjelden og gjaldt ikke 23. konsesjonsrunde der miljø hadde vært et tema i den politiske behandlingen.

Videre mener Høyesterett at bestemmelsen kan fungere som en sikkerhetsventil. Den kan brukes dersom styresmaktene grovt har tilsidesatt sine plikter overfor miljøet, men her er terskelen svært høy.

Mindre sverte har blitt brukt på Høyesteretts gjengivelse av faktum i saken – situasjonen for verdens klima og miljø. Her klippet Høyesterett inn litt fra andre dokumenter om klimakrisen, men beskrev ingenting med egne ord. Det retten beskrev, var noen av de klimatiltakene staten har iverksatt og som innebar at det ikke kunne være snakk om å bruke § 112 sin funksjon som sikkerhetsventil:

Eg nemner mellom anna CO2-avgift, satsing på fornybar energi, støtte til teknologi for karbonfangst og -lagring, støtte til grøn teknologi og grøn omstilling elles, og ikkje minst tilslutning til EUs kvotesystem.

Det ble aldri tatt stilling til effekten av disse tiltakene opp mot trusselen vi vil bekjempe.

Det ble aldri tatt stilling til effekten av disse tiltakene opp mot trusselen vi vil bekjempe. Det var ikke nødvendig, fordi retten mente det var «klart» at den høye terskelen ikke var nådd. Det var nok å vise helt kort til at staten hadde iverksatt tiltak. Vi får ikke noe mer innsikt i hvordan den vurderingen så ut, for den forble inne i dommerens hode. Der det formodentlig var klart.

Utenfor hadde saksøkersiden vansker for å forsone bildene av klimakrisen som er over oss, med et bilde av at norske tiltak er effektive bolverk mot det som stadig er på vei. Fra denne siden ser fremtiden fortsatt ytterst farlig ut, selv med støtte til grønn teknologi.

I en scene i NRK-filmen, snakker regjeringsadvokat Fredrik Sejersted om den delen av Grunnlovens § 112 som sier at naturens ressurser skal disponeres slik at retten til en natur som sikres helsen og med mangfold og produksjonsevne også bevares for «etterslekten». Han spør han seg selv «hvem vet egentlig hva etterslekten vil?». Kanskje, fabulerer han, vil fremtiden heller ha oljefinansierte velferdsgoder heller enn klimatiltak nå?

Når Høyesterett stemmer i og viser til kvotehandel og Co2-fangst, lever de i en annen verden enn den andre siden.

Her er han oseaner unna de som vil innvende at det er vanskelig å bygge velferd i døende økosystem. Når Høyesterett stemmer i og viser til kvotehandel og Co2-fangst, lever de i en annen verden enn den andre siden. En verden hvor slike tiltak er effektive og oppgaven voksen.

Komiker Tim Minchin har i en avgangstale du lett finner på YouTube, sagt at en av tingene som holder diskusjoner i live, er hvordan vi stiller opp til en diskusjon med ulike antagelser:

Like two tennis players trying to win a match by hitting beautifully executed shots from either end of different tennis courts.

Dette var tydelig i Klimasøksmålet der de to sidene snakker fra to ulike baner; én der olje og velferd kan gå hånd i hånd inn i fremtiden, og én der det alternativet ble tatt av bordet for lenge siden.

Det ene virkelighetsbilde har støtte i forskningen og det andre har det ikke.

Dette er imidlertid ikke en match mellom to likeverdige virkelighetssyn. Det ene har støtte i forskningen og det andre har det ikke. Det vil ikke si at den andre siden er klimafornektere, det er ingen grunn til å tro noe annet enn at de faktisk tror at situasjonen er mindre farlig enn den er. Samtidig er klimaforskningen klar og ble lagt frem for dommerne under rettssaken. Den sier at vi er i de siste årene der vi kan ha noe håp om å begrense klimaendringene. Om vi gjør drastiske endringer nå, kan vi kanskje beholde en gjenkjennelig verden.

Men budskapet nådde ikke frem. Det er som om regjeringsadvokat og domstol ikke kan se skriften på veggen gjennom oljedisen. Vi ser dette i samfunnsdebatten generelt også, der mange stadig klukker av latter over de som er så dumme at de tror norske oljekutt vil ha noen effekt, uavhengig av hvor mye forskning man vifter med på den andre siden.

Vi mangler en felles og vitenskapelig forståelse for alvoret i klimakrisen og hvor lite tid som er igjen.

Det trenger ikke være sånn, flere europeiske domstoler har den senere tiden truffet avgjørelser som bygger på solid klimaforskning. Tysklands høyesterett avsa en dom der staten vant på mange punkter, men konklusjonen likevel ble tap. Retten fant at dagens lave ambisjonsnivå i klimapolitikken innskrenket handlingsrommet i fremtiden, «thereby jeopardising practically every type of freedom protected by fundamental rights.» Her hjemme, ble aldri etterslekten nevnt med ett ord. Det eneste punktet i dommen du finner dem på, er der retten har kopiert inn hele § 112.

De to filmene om klimasøksmålet er viktige påminnelser om en sak som viste tydelig at vi i Norge snakker forbi hverandre når det kommer til klima. Vi mangler en felles og vitenskapelig forståelse for alvoret i klimakrisen og hvor lite tid som er igjen. Mer innsats må legges i å skape et felles utgangspunkt. Da kan vi kanskje en dag få en klimadiskusjon som foregår på én og samme bane.