Samfunnet har sviktet meg og andre voldsutsatte kvinner gang på gang
Skal jeg ta turen til butikken, eller bør jeg bestille mat hjem?
Skal jeg følge jentungen til barnehagen, eller skal vi ha nok en kosedag hjemme?
Hvordan skal jeg komme meg til legen uten å bli sett? Er jeg sikker på at jeg har låst døra? Jeg savner frisk luft, men er det trygt nok?
Bevegelsesfriheten min var innskrenket fordi HAN skulle bevege seg fritt.
Jeg vil ut, men er redd!
Disse spørsmålene og tusenvis av andre avveininger satt jeg med i over to år. Hver dag måtte jeg tenke på om det var trygt nok å gå ut døra.
Hver eneste tur ut kunne blitt min siste.
For selv om HAN hadde besøksforbud og jeg hadde voldsalarm, så følte jeg meg ikke beskyttet.
Han trosset besøksforbudet mange ganger, uten at det ga noen konsekvenser.
Voldsalarmen holdt jeg i hånda konstant, men kom jeg til å trykke på den fort nok? Hva om jeg ble angrepet bakfra? Hva om han brukte våpen? Hvordan skal voldsalarmen beskytte meg?
Jeg skulle uansett gjøre mitt beste for å trykke på alarmen, for selv om jeg kanskje ikke overlevde, så skulle politiet i det minste finne kroppen min.
Det er ikke HUN som skal føle seg som en byrde for samfunnet!
Slik er hverdagen til hundrevis av kvinner.
Når HUN har gått gjennom en periode med vold.
Andre leser også: Kvinner trakasseres og bankes opp først og fremst fordi de er kvinner.
Når HUN har blitt utsatt for trusler.
Når HUN har måttet flytte på seg for å føle seg tryggere.
Når HUN har tatt kontakt med hjelpeinstanser og politiet, så skal det ikke pålegges en ekstra oppgave der HUN må se seg over skulderen og beskytte seg selv raskt nok!
Det å leve med vold og trusler gjør noe med deg som menneske.
Det er ikke HUN som skal føle seg som en byrde for samfunnet! Det er ikke HENNES bevegelsesfrihet som skal innskrenkes.
Det er ikke HUN som må bære ansvaret fordi HAN har utsatt henne for vold og trusler.
For jeg skal love dere at HUN har nok å jobbe med allerede! Det å leve med vold og trusler gjør noe med deg som menneske. En slik fase i livet koster mye, både på kort sikt og på lang sikt. Det påvirker deg psykisk, fysisk og økonomisk.
For meg tok flere år å bryte ut av et forhold preget av ulike former for vold.
Da jeg endelig klarte å komme meg ut, var det som å få et slag i trynet av systemet. Det er absurd å tenke på at vi ikke har et godt nok system som er klart til å ta vare på deg når du blir utsatt for vold. Det er helt uakseptabelt at vi forventer at kvinner som er nedbrutte, redde og slitne skal gjøre jobben selv.
For ikke bare fikk jeg ansvar om å beskytte meg selv ved å se meg rundt og trykke på en voldsalarm fort nok, jeg måtte også bygge opp et liv helt fra scratch uten hjelp.
Bevisbyrden på alle truslene som haglet inn, lå hos meg.
Bevegelsesfriheten min var innskrenket fordi HAN skulle bevege seg fritt.
Jeg måtte finne et trygt sted å bo med min datter og sørge for at ingen hadde adressen vår.
Les også: I en sofa fra Ikea sitter far og denger mor, mens samfunn og myndigheter ser en annen vei.
Jeg installerte alarmsystem og kameraer hjemme for å føle meg tryggere.
Bevisbyrden på alle truslene som haglet inn, lå hos meg.
Jeg måtte også bevise at han brøt besøksforbudet.
Jeg fikk en PTSD-diagnose, måtte fungere på jobb, måtte lage en så normal hverdag som mulig for datteren min – og på toppen av alt så måtte jeg akseptere at han hadde samværsrett med henne inntil en barnefordelingssak var gjennomført. Det var i tillegg mitt ansvar å sørge for at noen hentet og leverte datteren min til samvær, verken politiet eller barnevernet hjalp til med dette.
Hvorfor er det mitt ansvar, jeg som har blitt utsatt for vold, at samværet med datteren min ble gjennomført?
I tillegg måtte jeg søke om å beholde besøksforbudet og voldsalarmen igjen og igjen, til jeg til slutt ikke fikk det mer.
Ofte tenkte jeg: Hvorfor blir jeg ikke ivaretatt og vernet av systemet? Hvorfor er det mitt ansvar, jeg som har blitt utsatt for vold, at samværet med datteren min ble gjennomført?
Det føltes som om livet mitt ikke var verdt beskyttelse. At jeg var en økonomisk byrde for staten. I tillegg følte jeg på skam og skyld, og hver morgen tenkte jeg at dette kunne bli min siste.
Jeg har gått fra å være redd til å bli forbanna. Forbanna på alle voldsutsatte kvinners vegne. Forbanna på systemet som setter begrensninger, press og ansvar på volds- og overgrepsutsatte, istedenfor der de hører hjemme; nemlig hos voldsutøver.
For hva er det dagens system forteller disse kvinnene?
Samfunnet har sviktet meg og andre voldsutsatte kvinner gang på gang.
Jo, vi forteller at hun ikke er verdt noen ting! Er hun ikke ressurssterk og har hun ikke et nettverk rundt seg som kan stille opp for henne, så får hun klare seg selv med en voldsalarm, hvis hun i det hele tatt er heldig nok til å få en.
Samfunnet har sviktet meg og andre voldsutsatte kvinner gang på gang.
Derfor er det viktig med omvendt voldsalarm nå. I tillegg bør tematikken implementeres på skolene, både for barn og voksne, der alle lærer hva vold er og hvor man kan søke hjelp.
Vi har mistet altfor mange allerede. Jeg kunne vært en av disse.
Vi har ingen flere kvinner å miste!
Innlegget er en lett bearbeidet tale Laial Janet Ayoub holdt på en markering mot vold mot kvinner 14. januar, og er også publisert på hennes Facebook-side.
Kommentarer