Hvorfor tar ikke skandalene og overgrepene slutt?

I over 20 år har Norge hatt et fengsel for ikke-kriminelle, som de færreste en gang vet at eksisterer. På politiets utlendingsinternat på Trandum interneres utlendinger som er frihetsberøvet med hjemmel i utlendingsloven. Ikke fordi de har gjort noe straffbart, men fordi de skal uttransporteres fra landet. Dette kan gjelde for eksempel avviste asylsøkere, eller i forbindelse med avklaring av identitet.

De som interneres på Trandum er der fram til de sendes ut landet. Dermed er det på et vis logisk at vi sjelden hører deres historier; de er ikke lenger her for å fortelle dem. Samtidig er vi mange som har slått alarm, over mange år. Seinest fra internatets eget tilsynsorgan i deres årsrapport for 2024 som ble offentliggjort i januar.

Tilsynsrådet har varslet det samme over flere år nå. Hvorfor tar ikke skandalene slutt? Er måltall og tvangsreturer så viktig at vi aksepterer noen menneskerettighetsbrudd her og der? Er det mer akseptabelt når de som rammes likevel skal sendes ut av landet, og vi sannsynligvis ikke stilles til ansvar?

Vi vet ikke hvordan det gikk med dem – fordi det ikke finnes mekanismer for å følge opp hva som skjer under og etter en tvangsretur.

I 2015 la Antirasistisk Senter fram et samlet blikk på utlendingsinternatets første 10 år. Det ble en lang og vond gjennomgang av blant annet «asyldopskandalen» i 2009, om hvordan avviste asylsøkere ble dopet ned og lagt i body-cuffs før deportasjon, og avsløringer av tvangsmedisinering. Og om legen på Trandum, en privat tilbyder av helsetjenester, som gjentatte ganger overprøvde andre legers vurderinger og dessuten var aktiv i høyreekstreme forum på nett på fritiden.

Den samme legen vurderte blant annet at en psykisk syk person ved årsskiftet 2011/2012 kunne pågripes av politiet på behandlingsinstitusjonen han var ved etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv. Han ble plassert på en av Trandums isolasjonsceller og siden uttransportert ved bruk av såkalte bodycuffs, et system av metallåser, hoftebelte og remmer som gjør det umulig å bevege seg fritt. Samme året spontanaborterte en palestinsk kvinne da hun ble pågrepet av politiet. Hun ble så erklært transportdyktig av legen og sendt ut av landet etter tre dager ved internatet, fortsatt blødende og imot sykehusets anbefalinger.

Historiene om hvordan legen på Trandum har overprøvd andre leger eller sykehus sine vurderinger og godkjent syke mennesker som «fit for flight», er mange. Vi vet ikke hvordan det gikk med dem – fordi det ikke finnes mekanismer for å følge opp hva som skjer under og etter en tvangsretur. På tross av det ufravikelige juridiske prinsippet om «non refoulement»; At man ikke skal deporteres til en situasjon der deres liv eller frihet står i fare. En mekanisme for å monitorere tvangsreturer, en forpliktelse som følger av EUs returdirektiv, mangler fortsatt.

Urovekkende mye av den kritikken vi avdekket i 2015, er like relevant i dag.

I 2014 kom det fram at det hadde vært en dramatisk økning i antall internerte, ikke minst i antall internerte barn. Det ble også avdekket at de internerte ble innlåst på rommene sine i flere timer hver dag og flere var kritiske til at mange var internerte over tid, selv om stedet ikke er egnet for lengre opphold. Et av barna hadde vært fengslet på Trandum i hele to måneder. Etiopiske Mubarik fortalte i 2015 om hvordan han satt internert så lenge som i 13 måneder. Makstiden er i utgangspunktet 12 uker.

Utlendingsinternatet har gjentatte ganger fått kritikk for mulige menneskerettighetsbrudd av både nasjonale og internasjonale organer. Det som ofte går igjen i kritikken er de sidene ved Trandum som er mer fengselsaktige enn nødvendig. Det som handler om hvor inngripende frihetsberøvelse er. Tilsynsrådet peker i sine rapporter på rutinemessig og ulovlig innlåsingspraksis, uforholdsmessige kroppsvisitasjoner og unødige begrensninger i retten til privatliv og kommunikasjon.

De ansatte omtaler riktignok ikke de internerte som «fanger» og vekker ikke internerte på sikkerhetsavdelingen hvert 30. minutt døgnet gjennom lenger, men med tanke på at de som befinner seg der ikke har begått kriminalitet er det urimelig med strengere sikkerhetsregimer enn i et fengsel.

Omfattende bruk av tvangsmidler og kontrolltiltak, som strips, håndjern og fotlenker, samt bruk av sikkerhetscelle, som strengt tatt er en glattcelle, etter selvmordsforsøk og for psykotiske. Bruken av spyttehette og det som lignet en gjenteipet hjelm og ørepropper, under tvangsreturer er også noe av det som er kritisert. Tapen på nevnte hjelm dekket åpningen over ørene, visiret og åpningen under visiret, med unntak av et felt med luftehull. Dette hindret den internerte i å se og høre hva som foregår. Begge disse ble brukt sammen med «body-cuffs».

Urovekkende mye av den kritikken vi avdekket i 2015, er like relevant i dag.

Mennesker det virkelig ikke oppleves som at det er noe presserende behov for å sende ut av landet.

I 2019 fikk politiets utlendingsenhet foretaksstraff av Spesialenheten for politisaker for bruken av hjelmen uten hjemmel, og sier selv de ikke benytter den lenger. Sivilombudet mener i 2023 at tilfellet tyder på at utlendingsenheten har utviklet sin egen, uheldige, kultur for bruk av tvangsmidler på Trandum.Samme året kritiserte Europarådets torturkomité den systematiske bruken av håndjern og kroppsvisitasjoner ved internatet. Praksisen ble beskrevet i rapporten som «klart uproporsjonal og uakseptabel».

Seinest i mai 2024 kritiserte FNs torturkomité utlendingsinternatet for å ha et for fengselsliknende preg. Etter å ha besøkt internatet reagerte de også på for mye innlåsing og isolering av de internerte og for høy bruk av kontrolltiltak som kroppsvisitasjoner og body-cuffs.

Dårlig tilgang på psykisk helsehjelp og mangler i det generelle helsetilbudet har fortsatt å være gjenstand for kritikk. I 2019 ble en bevisstløs kvinne funnet “fit for flight” av tidligere nevnte lege, som i 2020 fikk fornyet sin kontrakt med utlendingsinternatet fram til 2025. I 2025 er det endelig varslet at helsetilbudet ved utlendingsinternatet skal legges under kommunalt ansvar.

I 2023 ble staten dømt i lagmannsretten for menneskerettighetsbrudd, etter at en tidligere internert på Trandum gikk til sivilt søksmål. En kvinne fra Etiopia, som var internert i 2019, klaget på å ha blitt kroppsvisitert 23 ganger og innelåst på rommet sitt mer enn halve døgnet. I dommen fra Borgarting lagmannsrett fastslås det at behandlingen både var brudd på norsk lov og internasjonale menneskerettigheter.

Vi har dessuten gjennom flere saker i media blitt kjent med at en delegasjon fra etiopiske myndigheter i 2024 har fått gjennomføre avhørslignende samtaler med internerte på Trandum, uten at norsk politi, tolk eller advokat har vært til stede. Tilsynsrådet er bekymret for hvordan dette er i tråd med prinsippet om non-refoulement da det kan sette de internerte i fare ved uttransport.

Det er i det hele tatt svært problematisk av norske myndigheter å avgi myndighet på denne måten, på bekostning av de internertes rettssikkerhet. Vi er fra tidligere av kjent med hvordan utenlandske myndigheter har overvåket egne borgere i Norge ved bruk av spioner.

Det oppleves som særlig opprørende at dette hovedsakelig har gjort det praktisk mulig for norske myndigheter å gjennomføre tvangsreturer av mennesker som har levd i Norge i flere år uten helt grunnleggende rettigheter, som retten til å forsørge seg selv og tilgang på helsehjelp utover det helt akutte. Noen så lenge som i 22 år. Mennesker det virkelig ikke oppleves som at det er noe presserende behov for å sende ut av landet.

For å sikre at dette faktisk skjer, ber vi om at også Astri Aas-Hansen, den nye justisministeren fra Arbeiderpartiet kommer på banen og at det ryddes grundig opp.

Tilsynsrådet gjentar i deres rapporter at stedet ikke er egnet for langtidsopphold. Likevel skjer det fortsatt at internerte blir sittende altfor lenge. I 2017 fikk vi høre historien om Georg som siden 2011 hadde sittet internert på Trandum tilsammen 50 måneder fordelt på tre perioder. Den siste perioden satt han fengslet på Trandum sammenhengende i 754 dager.

Tilsynsrådet legger i det hele tatt til grunn at internerte fortsatt ikke får sine grunnleggende menneskerettigheter ivaretatt, og at det begås grovt urett overfor de som interneres der. De har siden 2020 slått ettertrykkelig alarm om forholdene ved internatet, både gjennom deres rapporter og i kronikker, men lite synes å skje.

Antirasistisk Senter støtter Tilsynsrådet for Trandum i deres bekymringer over situasjonen, og er dessuten bekymret over hvor lenge vi tillater at situasjonen er så prekær som den er i dag.

Justisdepartementet uttalte i januar 2025 at de lytter til innspillene fra Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet og har satt i gang et lovarbeid for å tydeliggjøre hjemler og rettigheter for de internerte. Kommunalt ansvar for helsetjenesten på Trandum og nye rutiner for kroppsvisitasjoner er blant endringene vi kan forvente i 2025.

For å sikre at dette faktisk skjer, ber vi om at også Astri Aas-Hansen, den nye justisministeren fra Arbeiderpartiet kommer på banen og at det ryddes grundig opp. Internerte ved Trandum er en svært sårbar gruppe, og vi kan ikke akseptere at deres menneskerettigheter ofres for måltall og symbolpolitikk.