Er journalister faglig late?

«Friskoler», «nærpolitireformen» og «fritt skolevalg» – det er alle konstruerte begreper, som viser hvordan høyresiden jobber systematisk med språk og retorikk. De har skjønt at dersom man vinner kampen om språket, er sjansene gode for at man også vinner fram med løsningene.

Dersom man vinner kampen om språket, er sjansene gode for at man også vinner fram med løsningene

Det er helt i orden at høyrepartiene gjør dette – for politikere er språk et av de viktigste virkemidlene man har, og det er fullstendig legitimt å gjøre en god jobb med det. Men en annen yrkesgruppe som har språket som sitt viktigste arbeidsverktøy, er journalister. Norske journalister er svært kompetente, de vet at ord former holdninger.

Likevel lar de til stadighet høyrepartiene få legge premissene i det offentlige ordskiftet på den aller simpleste måten, ved å bare mekanisk gjenta honnørordene høyrepartiene setter på sin egen politikk. Det er i beste fall faglig latskap.

De kan bedre.

Realiteten i denne saken er at valget bare er fritt for de flinkeste. Det betyr mer tvang for andre

De siste dagene har diskusjonen gått rundt regjeringens forslag om det de kaller «fritt skolevalg». Realiteten i denne saken er at valget bare er fritt for de flinkeste. Det betyr mer tvang for andre – kanskje må 16-åringer flytte langt hjemmefra fordi døra til nærskolen er stengt.

Det finnes et helt nøytralt begrep som kan brukes i stedet, og som forklarer hva dette er, uten å være hverken positivt eller negativt ladet. Nemlig «karakterbasert opptak». Et minstekrav burde være å slenge på et «såkalt» eller «det regjeringen kaller», hvis man må referere til forslaget, og dermed begrepet «fritt skolevalg».

Det finnes et helt nøytralt begrep som kan brukes i stedet. Nemlig «karakterbasert opptak»

Språket og tankene våre er nemlig ikke adskilte. Dette visste allerede de gamle greske retorikerne og moderne nevrolingvister har dokumentert det samme. De to henger i hop, og former hverandre. Dette handler rett og slett om hvordan hjernene våre fungerer. Hvilke ord som brukes, spiller en rolle for hvordan vi tenker, hva vi prioriterer og hva som framstår som en god eller en dårlig idé.

Det betyr altså at det i mange situasjoner er viktig å etablere en språkbruk som aktiviserer de rette tingene i mottakerens hjerne. Det hjelper til med å vinne gehør for det man vil oppnå. «Frihet» er en grunnleggende positiv verdi. Når et forslag om nytt inntakssystem for videregående skole knyttes til det hver eneste gang det omtales, er det klart det har effekt.

Det finnes mange andre eksempler. I diskusjonen rundt svekkelsen av arbeidsmiljøloven vil gjerne høyresiden diskutere for eller imot en «oppmyking av loven» eller de ønsker å «myke opp» reglene om søndagshandel.  Det er positivt ladede begreper, som det blir vanskelig å være imot.

I diskusjonen rundt svekkelsen av arbeidsmiljøloven vil gjerne høyresiden diskutere for eller imot en «oppmyking av loven»

Høyresiden er så gjennomførte i sin ordbruk at journalister etter en tid ofte bruker deres ord som objektive beskrivelser, uten å reflektere over hvor tunge føringer språk legger på debatten.  «Skattelette», «skattebyrde» og «skattetrykk» er for eksempel ikke nøytrale ord i diskusjonen om hvor mye vi skal bidra med til fellesskapet, men er med på å beskrive skatt som en ulempe som legges på folk.

Det virkelig smarte med slike innramminger er at de sniker seg forbi vår kritiske sans, og legger umerkelige føringer på hva vi senere mener. De enorme ressursene høyresidens ulike tenketanker og meningsfabrikker i USA, Sverige og i andre land bruker i dette arbeidet, både i å utvikle slike begreper og i å formidle dem til flest mulig i befolkningen, tyder på at det virker.

Media bør spørre seg om de gjennom å ukritisk bruke høyrebegrepene lar seg bruke til å fremme en politisk agenda

Språk er ikke nøytralt, språk er i høyeste grad både politikk og makt. Gjennom aktiv bruk blir enkelte språkbilder til vane og etter hvert sannhet. Det er selvsagt en helt legitim del av det politiske arbeidet å bruke språk bevisst og målrettet, og det er grunn til å være imponert over den samlede høyresidens profesjonalitet i så måte. Det betyr at vi på venstresiden må skjerpe oss. Men også at media bør spørre seg om de gjennom å ukritisk bruke høyrebegrepene lar seg bruke til å fremme en politisk agenda.