Skal vi delta i fotball-VM? Skal vi boikotte? Skal vi markere? Dette er ikke enkle spørsmål. Men det er spørsmål vi må stille.
«En hel sivilisasjon vil dø i natt.»
Det var budskapet fra Donald Trump. En trussel om å utslette et helt folk, samfunn, kultur og historie. En sivilisasjon.
Samtidig diskuterer vi skjenketider under fotball-VM.
De siste døgnene har utviklingen gått raskt.
Det er vanskelig å ikke tenke på orkesteret på Titanic. Eller på Marie Antoinette og «la dem spise kake». Verden blir mer urolig. Likevel spiller vi videre.
Det har gått over 25 år siden sist Norge kvalifiserte seg til VM. En hel generasjon har vokst opp uten å oppleve følelsen av et norsk landslag i VM. Vi som husker 90-tallet, husker det godt. Drillo. Brasil. Rekdal. En hel nasjon samlet foran TV-en.
Derfor er det forståelig at gleden er stor. Norge skal til VM. Noen av verdens beste spillere er norske. Landslaget samler landet på en måte få andre gjør.
Men dette er ikke bare et fotball-VM. Det er et VM arrangert i et USA preget av økende politisk uro, sterke konflikter og en stadig mer ekstrem retorikk fra landets president.
De siste døgnene har utviklingen gått raskt. Uttalelsen fra Trump om at «en hel sivilisasjon vil dø i natt» utløste sterke reaksjoner internasjonalt. Statsledere, forskere og historikere reagerte.
Fordi det å ikke ta stilling også er et valg. Det sender også et signal.
Historikeren Timothy Snyder beskrev retorikken som språk som ligger farlig nær trusler om folkemord. Andre amerikanske forfattere og tenkere pekte på historiske paralleller til autoritære regimer, og advarte mot normalisering av retorikk som retter seg mot hele samfunn og sivilisasjoner.
Dette er ikke bare politiske reaksjoner. Det er fagmiljøer som arbeider med historie, autoritære regimer og massevold som reagerer. Når slike stemmer varsler, er det verdt å lytte.
Dette handler heller ikke bare om et land. Det handler om noen av verdens eldste sivilisasjoner. Arven etter Mesopotamia. Persia. Områdene der de første byene oppsto, og der grunnlaget for organiserte samfunn ble lagt. Når slike samfunn omtales som legitime mål, er det ikke bare geopolitikk. Det er et spørsmål om hvilke grenser vi som verdenssamfunn aksepterer.
Samtidig planlegger vi fotball-VM i Trumps USA. Som om dette bare er et vanlig mesterskap.
Fotballen er ikke det viktigste som skjer nå. Men den er synlig, den samler oss, og den påvirker hvordan vi snakker om verden rundt oss. Nettopp derfor blir den også et sted vi ender opp med å diskutere ansvar, reaksjoner og hvilke grenser som finnes når ting rakner.
Samtidig skjer dette i en bredere politisk kontekst. Den amerikanske presidenten har utfordret nære allierte, truet med å trekke USA ut av Nato, og luftet ideen om å gjøre Canada til en amerikansk delstat. Han har snakket om å ta kontroll over Grønland, kidnappet presidenten i Venezuela og sagt at Cuba er neste på listen. Etter Iran og Midtøsten.
Å spille videre. Som orkesteret på Titanic.
Dette er ikke enkeltstående utspill. Det er del av en bredere utvikling som skaper økt usikkerhet om den regelstyrte verdensorden, om allianser og om hvordan konflikter håndteres.
Før VM i Qatar gikk debatten høyt i Norge. Spillere ble utfordret til å ta standpunkt. Supportere diskuterte boikott. Selv om Norge ikke var kvalifisert, handlet debatten om hvilke verdier norsk fotball skulle stå for.
Nå er situasjonen annerledes. Nå er Norge faktisk kvalifisert. Samtidig er den politiske situasjonen mer alvorlig.
Da blir spørsmålet enda vanskeligere. Men også enda viktigere.
Fordi det å ikke ta stilling også er et valg. Det sender også et signal.
Situasjonen nå er om mulig enda mer alvorlig. Dette handler ikke bare om menneskerettigheter, men om retorikk knyttet til krig, ødeleggelse og trusler mot en hel sivilisasjon.
Da må vi også tørre å løfte debatten igjen.
Så hva gjør vi med det – helt konkret?
- Skal vi delta i fotball-VM?
- Skal vi boikotte?
- Skal vi markere?
Dette er ikke enkle spørsmål. Men det er spørsmål vi må stille.
Historien viser at det ikke er gratis å stå for noe. Boikotten av apartheidregimet i Sør Afrika kostet. Boikotten av sommer OL i Moskva skapte splittelse. Debatten rundt Qatar-VM var krevende.
Vi kan glede oss over fotballen – og samtidig erkjenne at verden rundt oss er i endring.
Men historien viser også at det noen ganger er verdt det.
For alternativet er å ikke reagere.
Å ikke markere.
Å spille videre.
Som orkesteret på Titanic.
Vi vil til VM. En hel nasjon gleder seg. Det er forståelig. Det er naturlig.
Men samtidig må vi klare å holde to tanker i hodet på én gang.
Vi kan glede oss over fotballen – og samtidig erkjenne at verden rundt oss er i endring. Vi kan reagere når retorikken blir farligere, og vi kan prøve å leve opp til verdiene vi sier vi tror på.
Spørsmålet er ikke bare om vi skal til VM, men hvordan vi møter en verden som blir stadig mer urolig – og om vi i det minste tør å ta den diskusjonen.
Hvis ikke, ender vi med å spille videre – som om alt er normalt.
Kommentarer