Kapitalismen mangler “kollektive fornuft”

I 2008 ble den vestlige verden rammet av det som i dag omtales som “Finanskrisa”. Millioner av mennesker tapte det de eide og enda flere millioner ble arbeidsledige.

Man skulle tro at dette ville skape en debatt om svakheter og mangler ved det eksisterende økonomiske system. Men det skjedde bare i beskjeden grad.

Det ble tydelig at kapitalismen – eller mer presist – finanskapitalen og dens medspillere, hadde det ideologiske hegemoniet. Dermed slapp de unna, til tross for at det nettopp var finansaktørene og deres hjelpere som var skyld i krisa.

Jeg må betale mine arbeidere så godt at de kan kjøpe seg en Ford.

Tidligere finansjournalist i Aftenposten, Kathrine Aspaas, beskrev det som skjedde slik: “Den gang kvartalskapitalistene drev verdensøkonomien til manisk-depressive tilstander med bare én vinner: Finansfolkene selv”.

Erfaringer med denne og tidligere kriser er dessuten – paradoksalt – at de fører til en styrking av høyreekstreme politiske partier. Nå er det høyrepopulistiske partier som er i framgang. I land hvor høyrepopulistene ikke har vunnet fram i parlamentene, er det snarere valgsystemene enn folkeopinionen, som er årsaken.

Kapitalismen har på en rekke områder visst seg som en effektiv økonomisk motor. Systemet har bidratt til vekst og innovasjon, men også til store økonomiske forskjeller og dype økonomiske kriser.

En vesentlig årsak er at kapitalismen har en innbygd irrasjonalitet; en motsetning mellom dens individuelle og dens kollektive fornuft. For den enkelte kapitalist er det rasjonelt å betale lavest mulig lønninger i egen bedrift.

Dessverre er ikke Fords innsikt utbredt blant verdens kapitalister.

Men samtidig er han avhengig av et kjøpesterkt marked, som kan kjøpe de produkter han selger.

Henry Ford (som det ellers ikke er grunn til å trekker fram som forbilde), forstod dette: “Jeg må betale mine arbeidere så godt at de kan kjøpe seg en Ford”. Dessverre er ikke Fords innsikt utbredt blant verdens kapitalister:

Det er de andre kapitalistene som skal lønne sine ansatte så godt at det blir etterspørselen etter mine produkter. I den konkrete situasjon opplever ikke den enkelt kapitalist dette som et reelt valg, han må bare maksimere egen profitt; for enkelte kan dette også fremstå som et spørsmål om å overleve.

Så lenge det var sterke fagbevegelser ble kjøpekraften sikret ved at disse krevde sin del av “kaka” til sine medlemmer. Men med svekket fagbevegelse og rikelig tilgang på billig, uorganisert arbeidskraft, stagnerte lønningene eller de ble presset nedover.

Det er dette som har skjedd i USA og deler av Europa de siste 20-30 årene. Kapitalistenes profitt ble da i liten grad investert i ny produksjon, blant annet fordi de lave lønningene svekket etterspørselen. Pengene ble gitt som lån til utenlandske banker eller de finansierte forbrukslån.

I USA ble økonomien lenge “reddet” av en kredittdrevet etterspørsel.

I Europa lånte særlig tyske banker store beløp til de såkalte PIIGS landene (Portugal, Italia, Irland, Grekenland og Spania). Noe ble lånt av staten i disse landene – særlig Hellas – men det meste gikk til de private bankene i disse landene.

Det er sagt at det som skiller de kloke fra de dumme, er at de kloke lærer av sine erfaringer – og de aller klokeste lærer av andres erfaringer.

Men i stedet for at bankene i disse landene gikk konkurs, og långiverne (særlig tyske og franske banker) tapte pengene, ble regjeringene i disse landene presset av kreditornasjonene (særlig Tyskland) til å overta bankenes forpliktelser.

Krisen rammer i særlig grad vanlige folk. Statene forsøker på forskjellig vis å redde økonomien fra det totale sammenbrudd. Det gjør den ved å hjelpe kapitalistene. Derfor omtalte endog Financial Times de statlige tiltakene som ble satt inn i 2008 som: Sosialisme for de rike – de mange hjelper de få.

Det forunderlige er at kapitalistene og politikernes svar i 2008, var det samme som ved krisen i 1929: “austerity” – nøkternhet, sparing, kutt i offentlige utgifter. Eller kanskje det ikke var så merkelig? Kanskje det først og fremst forteller om maktforholdene i landene og de økonomiske organisasjonene som ble involvert.

Tiltakene førte, som man kunne forutsi, til svekket etterspørsel, noe som førte til massearbeidsledighet og økonomisk katastrofe for vanlige mennesker. Men det var andre forslag; den amerikanske Nobelprisvinneren i økonomi, Paul Krügman, forslo et felles økonomisk “kick-off”, hvor alle land samtidig økte den statlige aktiviteten for å sparke i gang økonomien.

Det er vanskelig å få en mann til å forstå, dersom hans inntekter avhenger av at han ikke forstår.

Det er sagt at det som skiller de kloke fra de dumme, er at de kloke lærer av sine erfaringer – og de aller klokeste lærer av andres erfaringer. Følgelig skulle man tro at oppgående kapitalister ville forstå hvor tåpelig det ville være å gjenta den feilslåtte politikken fra mellomkrigstiden.

Men nå – som den gang – avviste man Keynes krav om statlige investeringer i form av sykehus, skoler, infrastruktur m.m. På trettitallet ble man etter noen år påtvunget den Keynesianske oppskriften med økte statlige bevilgninger; men da i form av investeringer i bombefly, kanoner, slagskip og tanks m.m.

Kanskje Upton Sinclair, aktiv amerikansk forfatter og sosialist i mellomkrigstiden, er den som best har forklart årsaken til den manglende forståelsen: Det er vanskelig å få en mann til å forstå, dersom hans inntekter avhenger av at han ikke forstår.