Klasseforskjeller dør ikke, de finner nye måter å uttrykke seg på

For de fleste vestlige demokratier var det nære bånd mellom sosial klasse og politikk i etterkrigstida. Folks sosiale posisjon var tett knyttet til deres politiske holdninger, identiteter og partivalg. Sosial klasse var også en helt sentral del av valgforskningen, ikke minst hos vår egen Stein Rokkan.

På 1960-tallet var det kun et par års forskjell mellom de lavest og høyest utdannede i Norge, mens vi nå snakker om 5-6 år.

Utover 80- og 90-tallet oppstod en idé om at klasseforskjellene var blitt små og at velgerne hadde blitt helt uavhengige individer som ikke lenger forholdt seg til sin sosiale posisjon når de gjorde seg opp en mening om politikk. Dermed forsvant også interessen for klassepolitikk hos mange.

Det siste tiåret har vi fått omfattende forskning som viser noe helt annet enn ubetydelige klasseforskjeller. Blant annet har Thomas Piketty vist at den økonomiske ulikheten på ingen måte er forsvunnet fra moderne samfunn – tvert imot. En stor studie har undersøkt klasseforskjeller i Storbritannia siden 1960-tallet. Den finner at de relative forskjellene mellom klassene er omtrent like store nå som da, enten man ser på identitet, helse eller økonomisk usikkerhet.

Men dette gjelder ikke bare i utlandet. I den ferske boken «Arbeiderklassen» dokumenteres slike forskjeller også i Norge. Arbeiderne har lavere inntekt, større frykt for arbeidsledighet og større risiko for å bli uføre enn andre. Sosiale ulikheter i helse og forventet levealder har vært stabil over tid eller til og med økt. På 1960-tallet var det kun et par års forskjell mellom de lavest og høyest utdannede i Norge, mens vi nå snakker om 5-6 år. Bydeler i Oslo kan ha enda større ulikhet i levealder.

Forskningen de senere årene peker i stedet på at det er partiene som har ansvaret.

Om det er de sosiale ulikhetene som ligger bak de klassiske politiske klasseforskjellene, er det altså liten grunn til å forvente at folk i ulike samfunnslag skal ha blitt politisk likere. Og det viser seg nå at det har de heller ikke blitt. I en slags renessanse for klasseforskningen i kjølvannet av Brexit-avstemningen – der arbeiderne var langt mer positive til å forlate EU enn den høyt utdannede middelklassen – har det kommet mange studier som viser at sammenhengen mellom klasse og politiske holdninger fortsatt er sterk.

Studier fra ulike land har funnet at arbeiderklassen har distinkte preferanser knyttet til blant annet omfordeling, innvandring og europeisk integrasjon. Dette er også tilfelle i Norge. Ikke bare har klassene ulike politiske holdninger, de er også uenige om hvilke saker de synes er viktigst. Norske arbeidere er for eksempel mer opptatt av samferdsel og eldreomsorg enn andre, og mindre opptatt av klima og skole- og -utdanningspolitikk.

Det er nå også godt dokumentert at dette har holdt seg stabilt over tid. Klassene i Storbritannia er omtrent like politisk forskjellige i dag som for 50-60 år siden. Det samme har blitt funnet i en rekke andre vesteuropeiske land. Forholdet mellom klasse og partivalg er derimot svakere i dag. Det er kanskje ikke så rart, all den tid man den gangen – litt spissformulert – nærmest kunne vite hvilke partier folk stemte på ved å vite hva de jobbet med. Denne utviklingen kan derimot i liten grad forklares med at klassene har blitt objektivt likere hverandre eller at ulikhetene har gått ned.

I de siste par tiårene har det skjedd en polarisering langs de «nye» sakene, som klima og innvandring.

Forskningen de senere årene peker i stedet på at det er partiene som har ansvaret. Sentrum-venstre og sentrum-høyre har over tid blitt mer enige i økonomiske spørsmål. Dette reduserer incentivene til å stemme i tråd med sine klassepreferanser. Samtidig har sosialdemokratiske partier flere steder byttet ut politikere med arbeiderbakgrunn og sluttet å henvende seg til arbeiderklassen. De mobiliserer dermed heller ikke klassene ved å appellere til identitet.

Dette har bidratt til to brede utviklingstrekk. For det første har det ført til en avmakt i arbeiderklassen. Over hele Vest-Europa har mange sluttet å delta i valg. I Storbritannia var forskjellen mellom middel- og arbeiderklassen under fem prosentpoeng frem til midten av 1990-tallet. I 2015 hadde den økt til nesten 35 prosentpoeng.

Også i Norge er det dokumentert store forskjeller i deltakelse etter inntekt og utdanningsnivå. I 2017 var det 7-10 prosentpoeng forskjell mellom arbeiderklassen og øvre middelklasse. Dette er betydelig og har konsekvenser for det statsvitere kaller «substansiell» representasjon, altså at en gruppes politiske holdninger representeres i det politiske systemet. Når arbeiderne i tillegg er nærmest utradert fra Stortinget og regjeringen, har de også liten «deskriptiv» representasjon.

Så mye for de løsrevede individene som ikke forholder seg til sosial bakgrunn når de tenker og handler politisk.

I de siste par tiårene har det skjedd en polarisering langs de «nye» sakene, som klima og innvandring. Her er det også ulike klasseinteresser, men ytterpunktene er ikke sosialdemokrater og konservative partier, men grønne og høyrepopulistiske partier. Disse har økt sin oppslutning og gitt rom for nye klasseskiller. Klasseforskjeller dør ikke, de finner nye måter å uttrykke seg på. Den britiske akademikeren Richard Hoggart skrev alt i 1989 at vi hvert tiår forhastet erklærer at vi har begravet klasse, men «hvert tiår forblir kisten tom.» Jammen hadde han et poeng.

Ikke bare klasse, men også andre sosiale bakgrunnstrekk former folks politiske holdninger. Konflikten mellom by-land og ulike regioner har alltid vært viktig i norsk politikk, og etter Brexit-avstemningen er dette sammen med alder og utdanning blant de dominerende konfliktlinjene i Storbritannia.

For Norges del så vi i 2017 at SV hadde over tre ganger så stor oppslutning blant de unge som blant pensjonistene. Dobbelt så mange kvinner som menn stemte på dem, mens mønsteret var motsatt for Frp. Så mye for de løsrevede individene som ikke forholder seg til sosial bakgrunn når de tenker og handler politisk.

Våre holdninger og valg påvirkes selvsagt av mye annet enn sosial bakgrunn. Det er likevel ingen tvil om at Rokkans innsikter fortsatt er verdifulle og at folks politiske preferanser og handlinger fortsatt formes av sosiale skillelinjer i samfunnet. Godt valg!