FOTO: : Halvard Alvik/NTB SCANPIX

Mer kraft? Bygg på samfunnskontrakten!

Trenger vi vindkraft når vi har vannkraft? Dessverre, ja.

Trenger vi mer fornybar energi? Det korte svaret på det er «ja». Iallfall om vi skal fase ut bruken av fossil energi og nå nullutslippssamfunnet.

I 2017 var bruken av importert fossil energi like stor som produksjonen av fornybar energi. Skal vi nå nullutslipp, må 143 TWh (en terawattime er en milliard kilowattimer) fossil energi erstattes med strøm.

Kronikken er basert på Ådne Napers nye rapport, les den her.

Da krever det mye fornybar energi. Og dette krever areal. Derfor er produksjonen av fornybar energi helt avhengig av et tillitsfullt samspill mellom kommunene som forvalter areal, sentrale myndigheter og de som bygger ut energiproduksjon, med en stedsbestemt, varig kompensasjon for naturinngrep, medvirkning og eierskap. Dette er samfunnskontrakten.

Uten kommunene på laget, har vi ikke kraft nok til å ta kampen mot klimaendringene.

Så hva mener kommunene om kraft?

I hovedsak er dette en styrking av statlige inntekter på bekostning av lokale inntekter.

I 2019 kom NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft. Forslaget frambragte over 5000 høringssvar, og departementet svarte ut med å droppe hele arbeidet. Like etter kom NOU 2019:16 «Skattlegging av vannkraftverk». Denne utredningen frambragte en massiv mobilisering i distrikts-Norge og responsen har vært overveldende negativ.

En gjennomgang av 297 høringssvar til de to sakene, viser kraftproduksjonens særegne posisjon i Norge, og hvor sterkt vernet om natur står i norske lokalsamfunn. Ikke minst viser høringssvarene hvordan kraftproduksjon skiller seg fra annen, kommersiell næring, og derfor ikke stimuleres av ordinære, kommersielle virkemidler.

Kort oppsummert, så foreslår NVE i forslag til nasjonal ramme for vindkraft å utelukke store deler av areal i Norge, basert på 21 fagrapporter. Innenfor denne rammen pekes det på 13 områder som velegnet for vindkraftproduksjon, ut fra hensyn til økologi, vind og tilgang til nett – men også antatt konfliktnivå. NOU 2019:16 «Skattlegging av vannkraftverk» foreslår endringer i skattesystemet for å utløse det gjenstående potensialet i vannkraft.

Det foreslås å fjerne lokale kompensasjonsordninger som konsesjonskraft og konsesjonsavgift, samt legge om grunnlaget for eiendomsskatt. Bortfallet av disse inntektene skal kompenseres for ved å skjerpe grunnrenteskatten, med høyere sats og lavere innslagspunkt for å skatte mer av småkraft i tillegg til stor vannkraft, og med en ny innretning i naturressursskatten. I hovedsak er dette en styrking av statlige inntekter på bekostning av lokale inntekter.

62 prosent av kommunene og fylkeskommunene anerkjenner behovet for mer fornybar energi.

Av til sammen 297 høringssvar til disse to sakene, er 159 høringssvar avgitt til NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft, og 138 høringssvar til NOU 2019:16, «Skattlegging av vannkraftverk». Slår vi svarene sammen, gir dette 235 unike høringsavsendere. 62 kommuner og fylker har avgitt høringssvar i begge sakene.

88 prosent av kommunene er negative til vindkraft i høringen til NVEs forslag. 79 prosent problematiserer konsekvensene av naturinngrep, og flere etterlyser et produksjonsmål for fornybar energi, slik at det er mulig å se betydningen av arealet man avstår til produksjon.

Men bekymringene for naturinngrep inkluderer både konsekvensene for økologi og dyrearter, så vel som for hyttebygging, friluftsliv og turisme. En utfordring er derfor at kraftproduksjon likestilles med annen næringsutvikling, og taper til forbruksnæringer på grunn av de lokale konsekvensene av naturinngrep.

38 prosent peker på behovet for konsesjonsprosesser med lokal medvirkning, og 23 prosent etterlyser kompensasjon for vindkraft tilsvarende som for vannkraft. Hver fjerde kommune er betydelig. Og når vi ser dette i sammenheng med svarene til «Skattlegging av vannkraftverk», så styrkes betydningen av kompensasjon gjennom 123 av 235 høringssvar, en andel på 52 prosent.

Blant svarene til «Skattlegging av vannkraft» alene, peker 76 prosent av kommunene på behovet for kompensasjon for vindkraft tilsvarende som for vannkraft. Og blant kommunene som svarer på begge sakene, påpekes det av hele 86 prosent.

Det er altså langt flere kommuner som vektlegger rammevilkår enn vetorett.

Mer enn ni av ti kommuner uttrykker en tydelig motstand mot å rokke ved samfunnskontrakten.

Rammeforslaget for vindkraft traff mange kommuner uten kultur for kraftproduksjon. NOU 2019:16 «Skattlegging av vannkraftverk» traff derimot kommuner med etablert interesse i kraftproduksjon. Av 138 kommuner og fylkeskommuner[3] er samtlige negative til forslagene om endring i rammevilkårene for vannkraft.

Mer enn ni av ti kommuner uttrykker en tydelig motstand mot å rokke ved samfunnskontrakten (97 prosent), ved å avvikle konsesjonskraft og konsesjonsavgift (98 prosent), til å erstatte bortfallet av inntekter med skjerping av grunnrenteskatten (95 prosent) og naturressursskatten (91 prosent), og til å legge om eiendomsskatten for kraftverk (93 prosent).

Med andre ord er det altså en enorm motstand blant kommunene til å omforme regelverket for vannkraft etter modell av regelverket for vindkraft. Så kanskje støtten for vindkraft ville vært større om reglene for vindkraft baserte seg på regelverket for vannkraft?

En annen faktor som skiller vannkraft fra vindkraft, er eierskap. Eierskap gir en viss garanti for både lokal medvirkning og lokale inntekter. Det offentlige eier 93,3 prosent av vannkraft, hvorav kommunene står for 37,3 prosent. Til sammenligning utgjør kommunalt eierskap i vindkraft bare 15,4 prosent, og offentlig eierskap totalt utgjør ikke mer enn 41,2 prosent. Vindkraft domineres av utenlandsk (49,2 prosent) og privat eierskap, til sammen 56,5 prosent. Det kan være med å forklare motstanden mot å bygge ned natur, om gevinsten sendes ut av landet.

Kanskje er kommunalt eierskap og inntjening kan være vel så viktig for kommunene som vetorett?

Havvind er dessverre en god del år unna.

Hva som er best virkemidler avgjøres av målet. Og om målet er nullutslipp, må vi stimulere til mer fornybar energi. Men hvor mye kraft trenger vi? Statnett gjør en beregning for økt kraftbehov ved fullelektrifisering av industri, transport og bygg/næring til 80 TWh. Vi kan altså energieffektivisere oss fra 143 TWh fossil til 80 TWh grønt. Men dette medfører også tilsvarende økt behov for fornybar energi.

62 prosent av kommunene og fylkeskommunene anerkjenner behovet for mer fornybar energi i høringen til NVE. 31 prosent ønsker heller en satsing på vannkraft. 33 prosent viser til en satsing på havvind.

Trenger vi vindkraft når vi har vannkraft? Dessverre, ja. Det gjenstående potensialet i vannkraft er på inntil 24 TWh. Da vil i så fall alt av vassdrag være regulert, og alt av vann lagt i rør – med unntak av de områdene som er helt eksplisitt vernet. Bare å realisere dette potensialet krever store investeringer og utbygginger, og er ikke helt uten naturinngrep heller. Potensialet i oppgradering og utvidelse av eksisterende vannkraft er kanskje på inntil 6 TWh.

Dette er under 5 prosent av dagens forbruk av fossil energi. Men dette må realiseres, vindkraft eller ei. 86 prosent av kommunene peker på økt skjermingsrente (friinntektsgrad) i grunnrenteskatten som det viktigste tiltaket for å utløse det gjenstående potensialet i vannkraft. Altså, ikke en økning av statlige inntekter – men en større statlig avståelse av inntekter for å utløse mer vannkraft.

Svaret er å ha kommune-Norge med på laget for å realisere fornybar energi.

Havvind er dessverre en god del år unna, og alt vi ønsker å gjøre med nullutslipp og utfasing av fossil energi før 2030, må vi sannsynligvis gjøre uten havvind. Og det kan godt tenkes at havvind også etter 2030 først og fremst benyttes til elektrifisering av olje og gass-næringen og for eksport til Europa, der prisnivået er høyere enn i Norge.

1/3 kommuner har altså forventninger til vannkraft og havvind som ikke kan innfris. Spørsmålet er derfor, kan vi fase ut fossil energi uten vindkraft? Hvilke tiltak kan settes inn for å bygge ut vindkraft med mindre konflikt og konsekvenser for natur?

Kommune-Norges innspill til vindkraft og vannkraft gir verdifull innsikt i hvilke betingelser som skaper motstand, og hvilke betingelser som skaper oppslutning om kraftproduksjon. Denne forståelsen må vi bygge videre på. Skal vi produsere mer fornybar energi, ligger svaret i å ha kommune-Norge med på laget. Det er der krafta ligger.

At kraftproduksjonen er synlig er vanskelig å gjøre noe med. Men vi må unngå en uvettig nedbygging av norsk natur, og garantere for varig kompensasjon for de naturinngrep som er nødvendig. Statlige inntekter og eierskap dekker ikke opp for kommunal inntjening og medvirkning. Lokalsamfunnene må være med. Om vi skal fase ut fossil energi må det til syvende sist være mer attraktivt å produsere fornybar energi enn det er å forbruke fossil energi.

Kommune-Norges innspill til vindkraft og vannkraft gir derfor grunnlag for fem viktige tiltak for å realisere mer fornybar energi:

  1. Bygg på samfunnskontrakten

Det må legges til grunn stedsbestemte lokale kompensasjonsordninger, som konsesjonskraft og en skattelegging ut fra dagens regelverk for vannkraft, som gjøres gjeldende også for vindkraft.

  1. Sett et produksjonsmål for ny fornybar energi

Det bør settes et produksjonsmål for fornybar energi, som dekker behovet ved et fullelektrifisert nullutslippssamfunn for å fase ut dagens bruk av fossil energi.

  1. Utred vindkraft på industrialiserte områder

Vernet om natur står sterkt. Det må avklares hvorvidt det er realistisk å bygge ut vindkraft på industrialiserte områder, og hvor stort potensialet for dette i så fall er.

  1. Utred tiltak for å øke kommunal andel av eierskap i vindkraft

Det bør vurderes krav til offentlig eierskap i vindkraft, eller andre virkemidler for å øke kommunalt eierskap. Statlig eierskap er ikke tilstrekkelig for å sikre lokal tilslutning. Det bør gis tilskudd til kommuner og fylkeskommuner som ønsker å ta et eierskap i ny kraftproduksjon.

  1. Øk skjermingsrenta og friinntektsgraden

Skjermingsrenta og friinntektsgraden må høynes, slik at grunnrenteskatten avgrenses til reell superprofitt på stor vannkraft, og innslagspunktet holdes ved 10 KVa og oppover.

Kronikken er basert på Ådne Napers nye rapport, les den her.