Kriseraseriet

Ved et tastatur et sted i Norge sitter en nordmann og raser. Hun har sittet sånn lenge, forskanset i leiligheten sin, slik man skal. Hun møter ingen, hun kjeder seg, hun savner alle, men holder stand. Utenfor ser hun hyttefolk, joggere, kunder i butikker, ungdom som møtes i parker, alle de som unnlater å ta ansvar slik som hun har gjort. De som driter i alt og alle, disse egoistene, idiotene, de som er villige til å la andre lide og dø, for selv vil de ikke ofre noe som helst. Er det rart at hun freser?

De fleste av oss skjønner jo følelsen, men vi blir litt irritert på henne, også. Vi skjønner at hun er redd, men like bak, og ganske godt synlig, ligger selvgodheten. Det er litt for tydelig at hun på et vis nyter følelsen av at hun er bedre enn andre og dermed har rett til å rase.

Sinne brukes som avskrekking, som hersketeknikk eller som straff.

Samtidig er det ingenting primitivt over raseriet hennes. Det er det sjelden. Om uttrykket ikke nødvendigvis er så kalkulert eller sofistikert, er det i hvert fall forsøksvis modulert. Raseriet er ikke spontant og umiddelbart, men tilpasset den samtalen det inngår i.

Sinne er ikke bare en følelse, men også et uttrykk, en framvisning av et behov og en trussel om at det kan få følger ikke å ta hensyn til dette behovet. Sinne er et signal om krenkelse og vilje til å slå tilbake. Sinne brukes som avskrekking, som hersketeknikk eller som straff.

 

Samarbeid og sinne

Hos oss flokkdyr er følelseslivet innrettet på samarbeid, men samarbeid kan ikke hvile på gode følelser alene. Det er ikke nok at vi oppmuntrer, trøster, bejubler og elsker hverandre. Ofte må vi gjøre behovene våre kjent gjennom oppvisninger av tristhet, redsel, ubehag og alle typer misnøye som vi vil at noen skal avhjelpe.

Hvis de ikke vil, kan vi bli nødt til å bli ubehagelige mot dem. Men å være ubehagelig innebærer alltid en risiko. Appellen kan bli avvist, eller til og med møtt med et aggressivt motangrep.

Raseriet må følge visse regler. Spørsmålet er hvilke regler som skal gjelde.

Slike konflikter kan få store omkostninger for alle involverte. Et hvert samfunn må derfor ha regler for håndtering av konflikter, derunder framvisning av sinne. I vårt samfunn er toleransen for framvisning av sinne generelt lav, men andre steder i verden og i andre tidsperioder finner vi en mye tydeligere vilje og evne til å kjempe for seg og sitt.

Uhemmet, vilt raseri blir likevel alltid betraktet som et uttrykk for at man er usivilisert, upålitelig og dum. Uttrykket kan variere, men raseriet må følge visse regler. Spørsmålet er hvilke regler som skal gjelde. Dette forhandler vi om hele tiden. I krisetid må reglene reforhandles nok en gang.

 

Evolusjon og urettferdighet

I et laboratorium i Atlanta i USA sitter to kapusiner-aper i hvert sitt bur og gjør en enkel oppgave sammen med en forsker. Forskeren gir den ene apen en liten stein, apen gir den tilbake, og apen får en bit agurk som belønning.

Så gjør forskeren det samme med den andre apen. Og her kommer variasjonen som gjør eksperimentet interessant. I stedet for en bit agurk får den ene apen en drue som belønning, mens den andre ser på. Ape nummer to får bare agurk for innsatsen, som før. Protesten kommer umiddelbart. Ape nummer én blir synlig opprørt, og nekter å fortsette byttehandelen med forskeren. Til slutt kaster apen bare fra seg agurkbiten. Hvis det skal være på den måten…!

Heller ingenting enn noe dårligere enn naboen.

I likhet med oss mennesker er kapusiner-aper innstilt på samarbeid og deling av mat og andre ressurser. Vi er flokkdyr, og gjennom evolusjonen har vi utviklet følelser som gjør hver enkelt av oss innstilt på å ta del i den felles overlevelsesstrategien vår. Vi føler empati, interesse for andre, glede ved samvær og altså en utpreget aversjon mot urettferdighet. Hva vi liker og misliker, hva vi finner oss i av dårlig behandling, avhenger ikke bare av hva vi selv blir utsatt for. Vi sammenligner oss også alltid med andre og vurderer vår egen lykke relativt til deres.

Kapusiner-apene syntes det var helt greit å bli belønnet med agurk, helt til de en annen ble belønnet med noe som var bedre. Da ble apene plutselig villige til å kaste fra seg agurken i protest, og heller la være å ta imot noen belønning i det hele tatt. Heller ingenting enn noe dårligere enn naboen, altså.

 

Ulikhet truer den sosiale veven

Det er alltid farlig å skulle lære av dyrene, og særlig å bruke dem som moralske forbilder. Men noen ganger er vi bemerkelsesverdig like de vi deler gren i stamtreet med. Også vi mennesker vurderer vår velstand relativ til andres. Vi kan for så vidt tåle en del ulikhet, så lenge vi opplever den som rettferdig. Vi kan se at noen har gjort seg fortjent til en fordel, eller at noen har behov som berettiger forfordeling.

Men når ulikheten blir for stor, bærer den likevel i seg en kime til en ond sirkel. Når vi opplever betydelig ulikhet, kan denne i seg selv gi en følelse av urettferdighet. Følelsen av urettferdighet kan i sin tur svekke tilliten vår til andre. Vi føler oss lurt. Slik ulikhet fører til at den sosiale veven som vi alle er avhengige av går i oppløsning.

Den første reaksjonen på urettferdighet er sinne.

Sett i en evolusjonssammenheng bidrar sosial sammenligning og rettferdighetsfølelse til samarbeid over lengre tid, og dermed til samhold i flokken. Vi har med oss visse forventninger om hvordan vi og de andre bør bli behandlet når det kommer til fordeling av goder.

Allerede på primatstadiet, og allerede som små menneskebarn, foretrekker vi rettferdighet og reagerer sterkt på urettferdighet. Den første reaksjonen på urettferdighet er sinne.

 

Familiene er under press

I en leilighet et sted i Norge bor akkurat nå en familie som brått har mistet det meste av inntekten sin. Det er ingen i familiens feil. Pandemien som raser har ført med seg den høyeste arbeidsledigheten vi har sett siden krigen. Frustrasjonen er stor, og vi har lært at frustrasjon avler aggresjon.

Folk som arbeider tett på familier som har det vanskelig fra før frykter konsekvensene når familiene nå skal være mer sammen, og dessuten trekker seg tilbake fra den gjennomsiktigheten som barnehagen, skolen og arbeidet innebærer. Fra USA og Storbritannia rapporteres det allerrede om økt trafikk til krisesentre. I Kina anslår man at forekomsten av vold i hjemmet har blitt tredoblet.

 

 

Familiene er altså under press – det er det ingen tvil om. Men det er foreløpig uklart om pågangen til hjelpetjenester som for eksempel krisesenter faktisk øker. Trafikken vokser hos Kirkens SOS og andre hjelpetelefoner, men det er foreløpig ikke kjent hva disse henvendelsene dreier seg om. Er det generelle bekymringer eller hjemmeforhold som har blitt vanskeligere?

Vi vet altså ennå ikke hvilke konsekvenser pandemien får i utsatte familier. Vi har våre antakelser, men vi vet ikke sikkert om kunnskapen vi har fra før vil gjelde nå. Det er naturlig nok ikke lett å finne forskning på forekomst av vold i hjemmet under altomfattende katastrofer i godt organiserte land.

Forskning på virkningen av økt arbeidsledighet kan kanskje gi en indikasjon, men denne er langt fra entydig. En spansk studie fra 2015 tyder på at økt arbeidsledighet fører til økt vold mot kvinner i hjemmet, men forskning fra Brasil og Storbritannia viser ingen slik enkel sammenheng.

 

En uhyggelig mørk logikk?

En sammenstilling av flere britiske studier viser faktisk at arbeidsledighet kan føre til mindre vold i hjemmet, hvis man tar i betraktning kjønn. Når kvinner blir arbeidsledige, øker faren for at de blir utsatt for vold. Når menn blir arbeidsledige, reduseres derimot deres tilbøyelighet til å bruke vold.

Forskerne foreslår som forklaring at arbeidsledighet forrykker maktbalansen i familien. En arbeidsløs mann har mindre makt enn før, fordi han ikke lenger er den som forsørger familien. Han vil være mindre tilbøyelig til å bruke vold fordi kvinnen nå har mindre grunn til å godta det. Fratatt sin maktbase risikerer han å bli forlatt hvis han ikke styrer raseriet sitt. En kvinne som blir arbeidsledig, er på sin side mer avhengig av mannen enn før. Mannen har én grunn mindre til å holde seg i skinnet overfor henne.

Når skolene og barnehagene stenger, lukkes hjemmene for innsyn, og det kan være farlig.

Det er en uhyggelig mørk logikk i disse funnene, men jeg synes de peker på to lyspunkter, tross alt: For det første at raseri og vold ikke er blinde naturkrefter, men strategisk maktbruk, selv der det er snakk om betydelig frustrasjon. For det andre at generell likestilling fører til mindre vold, fordi mannens økonomisk baserte makt over kvinnen reduseres.

Samtidig skal vi ikke glemme at barna alltid vil være den svakeste parten i familien. En god del av volden mot barn utøves også av kvinner. Barnas eneste vern er den gjennomsiktigheten som gjør at voldsutøveren må ta med i beregningen at volden kan bli oppdaget. Når skolene og barnehagene stenger, lukkes hjemmene for innsyn, og det kan være farlig. Hvor farlig vet vi ikke ennå.

 

Raseri og skam

Raseri er nesten aldri uhemmet. Vold er nesten aldri blind. Aggresjon er en adferd som reguleres av om den er et effektivt maktmiddel. Aggresjon er mindre effektivt når offeret kan motsette seg eller unnslippe forsøket på dominans. Raseriet er mindre effektivt når det blir sett av noen utenfra.

Å bli sett rasende er så skamfullt. Dessuten kan det få konsekvenser. Slik er det blant aper, og slik er det hos oss, uansett hvor mye den som raser vil mene seg overveldet og ute av kontroll. Selv en ape gjør bare det den tror vil fungere, og som det er mulig å slippe unna med.

Å heve seg suverent over den sinte og kalle henne primitiv og dum, bidrar til konflikt og splittelse.

Raseriet som rettes mot hyttefolk, joggere og andre smitteslurvere fører heldigvis ytterst sjelden til vold, men uttrykt sinne har alltid sosiale konsekvenser, noen ganger større enn de den rasende regnet med. Raseriet fører til generelt dårlig stemning, usaklig plassering av skyld for smitte, utstøting og unødvendig skam.

Alt dette sliter på det sosiale nettverket. Men det er ikke så enkelt som at vi bare kan skru av raseriet. Det har også sin sosiale funksjon. Å heve seg suverent over den sinte og kalle henne primitiv og dum, bidrar også til konflikt og splittelse. Den sinte gubben i borettslaget har på sitt vis rett til å bli hørt når han kjefter på de som sluntrer unna når det er dugnad. Han bør selvfølgelig beherske seg og ikke skape dårlig stemning blant folk som skal bo tett på hverandre, men unnasluntrerne bør også ta ansvar og rake eller feie litt, om ikke annet så for den gode stemningens skyld.

Det er mye lettere å ofre når andre gjør det samme. Det føles mer rettferdig.

Vi skal altså være ytterst forsiktige med å unne oss provoserende unntak fra karantenereglene – og med å være veldig sinte på de som gjør det. Å vise at man gjør en innsats og gir avkall på noe for fellesskapets skyld er ikke bare et praktisk bidrag, men også et bidrag som bekrefter og styrker de sosiale båndene i samfunnet.

Jeg synes jeg ser mye av dette om dagen. Folk som møtes på gangstier går i demonstrative buer rundt hverandre. Vi viser tydelig fram alenetilværelsen i sosiale medier. I det hele tatt understreker vi ofte vår egen offervilje og håper at andre vil henge seg på. Det er mye lettere å ofre når andre gjør det samme. Det føles mer rettferdig.

 

Overflod og knapphet

Et forsøk med hunder viser at også disse utpregede flokkdyrene, som til og med er delvis formet i vårt bilde gjennom årtusener som våre beste venner, foretrekker rettferdighet. Men ikke uten forbehold.

Gitt et valg mellom to trenere, en som belønner likt og en som belønner ulikt, velger de den som belønner likt. Når de får velge mellom en trener som belønner likt, og en som belønner ulikt, men overdrevent rikelig, foretrekker hundene likevel den rundhåndede framfor den rettferdige. Rettferdighet er vel og bra, men overflod er bedre. På samme måte som mange av oss mennesker reagerer hundene dessuten mindre negativt på urettferdighet som går i deres egen favør.

Det står ingen steder i naturens store bok at vi skal innrette oss i myke nettverk

Dyra setter ikke opp en målestokk for oss, men noen ganger er de et speil som det kan være verdt å se kikke nøyere i. Kapusiner-aper samarbeider og deler, men det finnes andre primater som innretter seg i harde, despotiske hierarkier preget av vold og underkastelse. Også menneskesamfunn er og har vært svært ulike, selv om hovedtendensen i økende grad er samarbeid, omsorg og inkludering.

Det står ingen steder i naturens store bok eller i menneskets historie at vi skal innrette oss i myke nettverk og fleksible hierarkier, heller enn i hakkeordener og diktaturer. Overalt finnes noen som gjerne beriker seg på andres bekostning, og som slipper unna med det.

Om noe er særegent for oss mennesker, er det at vi selv kan velge hva slags dyr vi vil være.

 

Oslo Krisesenters krisetelefon for kvinner og menn: 22 48 03 80

Vold- og overgrepslinjen, for alle som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner: 116 006

Politiet: 112 hvis det er akutt, 02800 hvis du vil snakke med noen om muligheten for å få hjelp.