Kulturgitte fordeler for god velferd

I Norge har vi kulturgitte fordeler for å skape velferdstjenester av høy kvalitet: Godt utdanningsnivå, sterkt og godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og et mangfold av aktører som samarbeider om gode løsninger.

Men vi vet fremdeles for lite om hva som skaper høy kvalitet og dermed også hvordan vi skal sikre høy kvalitet når etterspørselen etter pleie- og omsorgstjenester øker i årene som kommer. Da NHO Service og Handel nylig lanserte Kvalitet19 – analyser av tjenestekvalitet og kostnadseffektivitet i norske kommuner – var målet å se om det fantes noen sammenheng mellom dette og graden av samarbeid mellom kommunen og eksterne aktører.

Det mest positive resultatet vi fant var – ikke overraskende – at det produseres pleie- og omsorgstjenester av høy kvalitet i en rekke av landets kommuner. Vi fant at kommunestørrelse ikke nødvendigvis har stor betydning for tjenestekvaliteten, og vi fant at også kommuner som driver all tjenesteproduksjon i egenregi kan gjøre dette med toppscore innen både kvalitet og kostnadseffektivitet. Dog fant vi også at blant Kvalitet19-vinnerne – 32 i tallet – samarbeidet to av tre vinnerkommuner i utstrakt grad med eksterne aktører.

Når jeg leser Mette Nords svarinnlegg til meg i Agenda Magasin 23. august, slår det meg at det er det siste poenget hun reagerer på. Og jeg lurer på om det kan ha sammenheng med at hun i stedet for å sette seg inn i hva vi faktisk har undersøkt, heller har valgt å underslå det faktum at andre enn offentlige aktører noen gang kan ha noe positivt å bidra med i tjenestene som er så viktige for folk ute i kommunene.

I innlegget kritiserer hun Kvalitet19, og skriver at «Kvalitet er et komplisert forskningsemne, som velrenommerte forskningsmiljøer sliter med.» Det er jeg faktisk helt enig med Mette Nord i. Hovedproblemet med å kunne gjøre systematiske undersøkelser av kvalitet er imidlertid at det fremdeles er for lite rapportering på kvalitetsindikatorer i kommunene. Det er rett og slett vanskelig å si noe om sammenhenger når det ikke er nok systematisk informasjon. For pasientene, brukerne, beboerne og deres pårørende er det i tillegg et problem at informasjon om kvalitet på institusjonsnivå er vanskelig å finne.

Våre analyser er et forsøk på å si noe om dette ut ifra det vi i dag faktisk kan vite noe om. Vi baserer oss på åpne kilder som SSB, KOSTRA og HelseNorge. Metoden vi har benyttet er så langt vi kan se, den i dag mest anerkjente metoden å gjøre slike sammenligninger på; en såkalt DEA-analyse. Tallgrunnlaget vårt er å finne på nettsidene våre slik at resultater kan ettergås og konklusjoner debatteres. Så langt har ingen fagautoriteter gått ut og kritisert måten analysene er gjort på.

Vi gjør dette fordi vi mener det er avgjørende at vi kan vite mer om hvordan vi produserer gode tjenester av høy kvalitet på den mest kostnadseffektive måten, når vi i tiårene fremover vil oppleve at stadig flere eldre mennesker vil ha behov for dette.

Dette vet jeg Mette Nord og Fagforbundet også er opptatt av. Derfor bør vi ha mer å samarbeide om, enn å skrive tilsvar til hverandre om, i Agenda Magasin. Vi håper vi kommer dithen så raskt som mulig.