Uvitenhet har ført til at det sirkulerer mange myter om hvordan et offer oppfører seg under og etter et overgrep. Det kan gå årevis før ofrene erkjenner at de har vært utsatt for voldtekt.
Pressebenkene i sal 207 var fylt til siste sete da saken mot «kulturprofilen» startet i Oslo tingrett. De fleste rettssaker om voldtekt føres uten offentlighetens tilstedeværelse, men denne saken er spesiell.
Den yngste var 15 år da den anmeldte hendelsen skal ha skjedd. Han var 41.
Ifølge tiltalen mot den tidligere medielederen i 50-åra, skal han ha begått ni voldtekter over en periode på ti år. Flertallet av de fornærmede i saken er langt yngre enn den tiltale. Den yngste var 15 år da den anmeldte hendelsen skal ha skjedd. Han var 41. Tiltalens omfang reiser spørsmål om hvordan noe kan foregå så lenge og være kjent av så mange uten at noen handler.
Nekter for all skyld
– Du kan jo begynne med å fortelle oss litt om hvem du er, sa dommeren til den tiltalte som satt i vitneboksen.
Den første fornærmede var nettopp ferdig med sin forklaring, og hadde allerede forlatt lokalet.
– Jeg har prøvd å være en raus person.
Uten å nøle begynte tiltalte villig å beskrive en tid som hardtarbeidende idealist med ektefølt interesse for å skape arenaer der musikk og kultur stod i sentrum. Pengene han tjente på betalte oppdrag investerte han i nye, usikre prosjekter. Alltid med publikums behov og ønsker i tankene.
Etter tilstelningene han hadde vært med på å arrangere, hadde han ofte nachspiel for alle som ville komme. Det var et ideal for ham å ha nærmest åpen dør, enten han var hjemme eller på jobbreise. Dette innebar gjerne en miks av profilerte artister og bransjefolk, og svært unge jenter. Hjemme i leiligheten fikk han også utløp for sin lidenskap for mat og vin ved å holde middager for utvalgte venner og kolleger. Han spanderte gjerne, og satte sin ære i å forsyne selskapet med kvalitetsvarer.
Han tenkte at dette ordner seg. Bare han fikk muligheten til å forklare seg.
Så fikk han plutselig en dag servert rykter om at det er en intervensjon på gang. Noen var ute etter å ta ham. Etter hvert fikk han høre at han skulle være anmeldt for overgrep. Informasjonen viste seg å stemme, kort tid etter mottok han et brev fra politiet som innkalte ham til avhør. Han tenkte at dette ordner seg. Bare han fikk muligheten til å forklare seg, så ville de forstå at han ikke hadde gjort noe galt.
Et velkjent mønster
Forsvarstalen til «kulturprofilen» gir gjenklang fra andre medieomtalte saker. Det handler om menn med status og innflytelse som bare vil det beste, men som dras ned i gjørma av uriktige anklager fra hevngjerrige, sjalu og ustabile kvinner. At det er flere kvinner som anklager samme mann, er tegn på at de har konspirert og påvirket hverandre til å fortelle skrøner og regelrette løgner.
Vi finner lignende mønster i Giske-saken, selv om den ikke handler om strafferettslige forhold. I USA er det Harvey Weinstein som forsvarer seg på samme måte. Ikke minst er parallellene til mannen som i mange år drev kulturscenen Forum i Stockholm, Jean-Claude Arnault, åpenbare. Typisk for alle sakene er at da de konkrete anklagene endelig kommer, er miljøet rundt i sjokk.
Typisk for alle sakene er at da de konkrete anklagene endelig kommer, er miljøet rundt i sjokk
Men var det virkelig slik at ingen visste? Ryktene om Giskes upassende oppførsel mot yngre kvinner var så kjent i Arbeiderpartiet, at selv hans tidligere allierte Anniken Huitfeldt måtte innrømme at hun hadde vært kjent med dem «over lengre tid». Under opprullingen av saken mot Weinstein ble det avslørt at hans krenkende atferd var godt kjent både i og utenfor hans nære krets i årtier. Og Arnault? Vel, allerede i 1997 gjenga svenske Expressen deler av innholdet i et omfattende varsel som var sendt rundt til ulike kulturinstitusjoner, blant annet Svenska Akademien. I varselet blir Arnault utpekt som en overgriper.
Ingenting kom ut av noe av dette. Alt fortsatte som før. I den pågående rettssaken mot «kulturprofilen» forteller flere av de fornærmede at de tidlig fikk advarsler som de valgte å overse: «Ikke dra på nachspiel med ham», «han er glad i unge jenter og dop.» For dem fremstod han som harmløs, og de avskrev det som ondsinnede rykter. Nå, mange år senere, er de selv redde for å ikke bli trodd.
En «liberal» kulturmann
For de unge kvinnene, fremdeles i tenårene da han var i førtiårene, var det smigrende og inspirerende å bli sett og anerkjent av en mann, som sammenlignet med dem selv, hadde rukket å akkumulere en viss kulturell kapital og status. I et formelt, hierarkisk perspektiv hadde han ikke spesielt mye makt, og var sånn sett plassert godt under de som besitter etablerte maktposisjoner i Oslos kulturliv. Men for dem som stod nederst i dette hierarkiet, var han en signifikant person. Han hadde stort nettverk, kunne tilby jobber, og var villig til å lære dem hvordan bransjen fungerte. Han har åpenbart sett på seg selv som en slags mentor for de unge jentene.
Men han var også ute etter noe mer. I en melding sendt til en av de fornærmede skrev han at «Jeg hadde lyst til å lære deg faget. Jeg hadde lyst til å lære deg alt om sex også, men du lar meg ikke få lov». Til aktor forklarte han at han aldri kommer i kontakt med kvinner på sin egen alder, og derfor «hooket opp» med og forelsket seg i de unge jentene, spesielt «de kule».
For dem som stod nederst i dette hierarkiet, var han en signifikant person
Og for ham var de likestilte, de hadde felles interesser og omtrent samme livsstil. «Jeg har et praktisk forhold til moral», forklarte han, da aktor ville vite om det stemte at han som 41-åring hadde gitt MDMA til en av de formærmede, som da var 15 år. Han kunne bekrefte det, men måtte korrigere aktors versjon, det var nemlig den unge jenta som hadde overtalt ham om at de skulle ta MDMA, ikke motsatt. Han forklarte videre at han den kvelden «hang med henne», og at de endte opp med å «kline på sofaen.» «Jentene var nysgjerrige på drugs, jeg så ikke noe galt i det.» Hjemme hadde han stort sett alltid partydop liggende. «Er jeg for liberal?», spurte han dommerpanelet. Som om episoden med 15-åringen var et uttrykk for en opprørsk frigjøring fra utidig moralisme.
Etter som årene har gått, er rollene byttet om. Flere av de fornærmede har for lengst passert ham i karriereløp og personlig modning. «Det er noe stakkarslig ved ham», sa en av de fornærmede i retten.
Var en god venn
– Det er vanskelig å ta inn over seg at en man er glad i og anser som en omsorgsfull venn, også er en som krenker og er hensynsløs, sa en av de kvinnene i retten.
Mange av de fornærmede har tilhørt samme omgangskrets, noen av dem har vært venner i årevis, uten å vite om hverandres erfaringer med den tiltalte. En av de fornærmede beskrev i retten hvordan hun etter en lang periode med kvaler tok rollen som en slags varsler.
– Da jeg ble eldre så jeg meg selv i de unge jentene, jeg hadde ikke samvittighet til å la det fortsette, forklarte hun
Det er vanskelig å ta inn over seg at en man er glad i og anser som en omsorgsfull venn, også er en som krenker og er hensynsløs
Allerede høsten 2011 konfrontere hun ham etter å ha observert ham på sofaen med 15-åringen. Etter hvert tok hun kontakt med andre for å finne ut om de også hadde hatt ugreie opplevelser. Når hun oppdaget at det var flere med lignende historier, valgte hun å anmelde.
Da aktor var ferdig med sin utspørring av vitnet, gikk forsvaret i gang med å vise at den fornærmede hadde forklart seg inkonsistent om detaljer, at hun på et tidspunkt hadde ønsket seksuell kontakt med den tiltalte, at hun muligens skulle ha blitt sjalu da han fikk seg kjæreste, og ikke minst terpet de på det faktum at hun etter overgrepet hadde vedlikeholdt sin relasjon til ham. Til slutt mistet dommeren tålmodigheten, og ba forsvaret ta inn over seg at spørsmålet var besvart, gjentatte ganger.
Mot slutten av krysseksamineringen ble kvinnen bedt om å kommentere en serie festbilder som ble fremvist på store skjermer i retten. Bildene, som var samlet inn av den tiltalte, kom fra mapper han hadde laget på hver av de fornærmede i saken. Forsvaret ville vite hvorfor hun «viste mye hud» på et av bildene. Svaret kom kontant: «Hva har flashing av hud med voldtekt å gjøre?».
En misforstått forbrytelse
Mange tenker at ekte voldtekt er noe som skjer mellom to fremmede mennesker. Men hva når det er en av dine beste venner som voldtar deg? Uvitenhet har ført til at det sirkulerer mange myter om hvordan et offer oppfører seg under og etter et overgrep.
Av alle forbrytelser er seksuelle overgrep den mest misforståtte
Dr. Barbara Ziv, en rettspsykiater som har vært ekspertvitne i både Cosby-saken og Winstein-saken, mener at av alle forbrytelser er seksuelle overgrep den mest misforståtte. I motsetning til hva mange tror, er det sjelden at overgrepene blir anmeldt med en gang. Det kan gå årevis før ofrene erkjenner at de har vært utsatt for voldtekt. Og når de først begynner å ta det inn over seg, kan det ta tid å få et klart bilde av det som skjedde. Myten om at ekte ofre går i svart og blir akutt funksjonsudyktige etter et overgrep er i de aller fleste tilfeller veldig langt fra sannheten.
I retten fikk vi høre om smertefulle og langsomme erkjennelsesprosesser. Kvinnene fortalte at sjokk og forvirring var den umiddelbare reaksjonen. De følte et intenst behov for å opprettholde en normaltilstand. De opprettholdt kontakten med ham, som om ingenting var hendt. Deretter kom en fase med nummenhet og fortrenging.
Jeg ville ikke erkjenne at jeg var et offer, det stred mot alt jeg identifiserer meg med.
– Det var så ydmykende at han utnyttet meg mens jeg sov, jeg bestemte meg for å ikke tenke på det.
På spørsmål om hvorfor hun brukte så lang tid på å anmelde, svarte den ene kvinnen at:
– Jeg ville ikke erkjenne at jeg var et offer, det stred mot alt jeg identifiserer meg med, jeg har alltid sett på meg selv som sterk og usårbar.
Motstanden mot offerbegrepet kan forklares ved at negative karaktertrekk ofte klistres til den utsatte. Ofrene vil ikke bli sett i et slikt lys, og gjør seg heller usynlige. Og når ofrene forsvinner, synes heller ikke gjerningsmennene. De utsatte trenger å bli minnet på at å være et overgrepsoffer først og fremst peker mot en annens persons handling.
Den to måneder lange rettssaken er fremdeles i en tidlig fase. Påtalemyndighetens største utfordring blir å overbevise dommerne at det finnes naturlige forklaringer på hvorfor flere av de fornærmede fortsatte å ha vennskapelig og delvis intim kontakt med den tiltalte i tiden etterpå, og hvorfor de ventet så lenge med å anmeldte overgrepene.
Forsvarets største utfordring blir å overbevise dommerne om at ingen av de ni kvinnene snakker sant.
Kommentarer