Farvel til fetisjeringen av det «flinke» offer

Jeg husker ham fremdeles, den voldtektstiltalte mannen, som tilsynelatende var så lite vant med å bli møtt med respekt at han tolket min høflige holdning som uforbeholden støtte. Vi møttes under hovedforhandlingen i en rettssal i utkantnorge, et par år før #metoo brøt løs og endret hele den offentlige samtale om sex og makt.

Etter hvert overga hun seg, lot det bare skje.

Jeg gjorde feltarbeid til min doktorgradsavhandling, hvor jeg observerte rettssaker og intervjuet forsvarsadvokater i etterkant om yrkesetikk og deres syn på ulike typer voldtektssaker.[1] Det var derfor naturlig å opptre nøytralt i pausene og snakke litt med både advokater og klienter, uten å ta for mye stilling til selve saken.

Jeg lærte fort at noe slikt som nøytralitet ikke finnes ved overgrepsanklager – stigmaet ved å være mistenkt for dette er så stort at de fleste raskt danner allianser og forsøker å overbevise andre om deres uskyld. Jeg skal komme tilbake til det. Men først noen ord om selve saken:

Mannen og kvinnen som anklaget ham for voldtekt møttes på en fest og gikk etter hvert inn i et rom sammen. Hva som videre skjedde, finnes det to ulike versjoner av. I retten forklarte kvinnen at mannen hadde låst døra da de kom inn, slik at hun følte det var vanskelig å komme ut av situasjonen.

Mannen mente hun fikk flashback på grunn av tidligere overgrep.

Hun fortalte at han forsøkte å kysse henne og tok hånda hennes mot skrittet sitt, selv om hun ga uttrykk for at hun ikke ville ha sex med ham. Han holdt henne fast og dro av kjolen hennes, lyktes etter hvert med å tvinge seg til sex mens hun gråt og sa at hun ikke ville. Etter hvert overga hun seg, lot det bare skje.

Mens han tvang seg på henne, skal hun ha bedt ham stoppe, sagt at hun tidligere hadde opplevd noe lignende, at dette ikke måtte skje igjen, en bønn om nåde som han, med hennes ord, bare besvarte med hånlige kommentarer. I retten nektet mannen straffskyld. Sexen var frivillig, sa han. Han stoppet med det samme kvinnen begynte å gråte. Mannen mente hun fikk flashback på grunn av tidligere overgrep.

Jeg var ikke tilstede da noe av dette skjedde, så jeg har strengt tatt ingen forutsetninger for å vurdere sannhetsgehalten av disse to historiene og rettens frifinnelse, så denne teksten skal ikke handle om juridisk skyld. Den skal derimot handle om den tiltaltes forsvarsverk – historien om hva som skal telle som et «ekte overgrep».

Når ofrene må forebygge

For det som var virkelig tankevekkende med denne saken, var oppfatningene han uttrykket om grensedragningene mellom voldtekt og vanlig sex: «Hadde jeg fortsatt selv om hun begynte å gråte og sa nei, da hadde det vært voldtekt.» Han sa hun burde vært mer tydelig: «Hvis hun ikke ville ha sex med meg, burde hun vært flinkere til å si nei.»

Alt som ikke kan defineres krystallklart som grov fysisk maktanvendelse, unnslipper dermed etisk refleksjon.

Innenfor denne tankegangen forventes den ene parten å forebygge overgrep, mens den andre parten på sin side bare kan dure i vei. Denne posisjonen er i fagterminologien også kjent som «offerprevensjon». Mannen som sto tiltalt, er ikke alene om å fortolke spillereglene på det seksuelle området slik.

Siden sentrale rettskilder definerer vold som «enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand», kan vold som ikke er av eksplisitt fysisk karakter glatt overses. Selv om ledende voldsforskere nettopp betoner at vold også kan handle om å utnytte et psykisk overtak, sitter vi ikke bare igjen med et gapende stort, rettsløst hull, men mister også muligheten for en god samtale om seksualetikk; hvordan vi kan skape gjensidige seksuelle møter som ikke skader andre.

Alt som ikke kan defineres krystallklart som grov fysisk maktanvendelse, unnslipper dermed etisk refleksjon.

En rettsstat som spiller fallitt

Det er mildt sagt uheldig siden flertallet av seksuelle overtramp og overgrep som oftest begås av noen ofrene kjenner, med moderat fysisk voldsutøvelse. En forskningsundersøkelse viser at «bare» en tredjedel av voldtektsofrene fikk fysiske skader. Til tross for dette var den seksuelle volden svært angstskapende; nesten halvparten av ofrene var redde for å bli drept eller skadet da overgrepet skjedde.[2]

Samfunnet betrakter voldtektsmenn og seksualforbrytere som avskum.

Det innebærer at skadevirkningene av voldtekt ikke bare må ses i lys av fysiske, objektive skader, men den sosiale funksjonen volden spiller i de utsattes liv: Tap av kontroll. Skam og avmaktsfølelse. Mindreverd. Tap av tillit til at verden er et trygt sted og at mennesker vil en vel. Effektene av slike tap kan vare lenger enn en blåveis, som riktignok er en alvorlig integritetskrenkelse, men som blekner etter noen uker.

Da frifinnelsen i førnevnte sak var et faktum, overhørte jeg en passiar mellom mannen og forsvareren på vei ut av rettsbygningen: «2–0 til meg, da! Vi får se om det blir 3-0», sa mannen fornøyd, med henvisning til å ha vunnet to rettsrunder i tingretten og lagmannsretten og den uavgjorte behandlingen av de sivilrettslige kravene om økonomisk erstatning.

Jeg husker at jeg tenkte at det var så ufattelig nedslående at han utviste denne nonsjalante holdningen til såpass alvorlige anklager. Har ikke rettsstaten spilt fallitt hvis den ikke evner å få folk til å tenke over rett og galt på et grunnleggende nivå, uavhengig av om man finner grunnlag for å fengsle noen?

Mangel på refleksjon

Jeg tror at denne slående mangelen på refleksjon handler om det jeg skrev innledningsvis – nærmere bestemt at det stigma som knytter seg til å bli stemplet som overgriper naturlig nok får de fleste til å gå i forsvarsposisjon. Samfunnet betrakter voldtektsmenn og seksualforbrytere som avskum – disse mennene befinner seg nederst på den sosiale rangstigen, både innenfor og utenfor fengslene.

Det finnes flere eksempler på at dømte seksualforbrytere utsettes for grov vold, mobbing og utfrysning mens de soner.[3] Trolig gjør slik stigmatisering rehabiliteringsarbeidet enda vanskeligere, fordi disse mennene dermed kan konstruere en identitet for seg selv, hvor de får være ofre, fremfor å ta inn over seg hvilken skade de faktisk har forvoldt.

Jeg oppførte meg kanskje dumt, men jeg er ikke ond.

Dette gjelder ikke bare i saker om grov seksuell vold, slik som voldtekt. Også mildere former for seksuelle grenseoverskridelser utløser ofte samme ryggmargsrefleks hos menn, en manglende vilje til å granske egen makt og egne privilegier.

Et nærliggende eksempel i kjølvannet av utgivelsen av Haddy Njies såkalte dagbok er forsøkene nettopp på å konstruere en offerrolle for Trond Giske, slik at han unnslipper stigmaet som er forbundet med å være en person som trakasserer andre seksuelt.

Ved å iscenesette seg som en mann som er umoden og ikke plager noen med vilje, skapes samtidig en uskyldsren sosial identitet og, får man tro, en mulighet for å karre seg tilbake til politisk makt.

Nylig forsøkte paret til og med å kneble media ved feilaktig å påstå at begrepet seksuell trakassering er reservert for handlinger som er etterforsket og dømt i en domstol. Underforstått er den personen som ikke er strafferettslig dømt, moralsk feilfri og trenger ikke granske sine handlinger i et maktperspektiv.

Denne måten å forsvare seg på er et velkjent refreng – både fra mennenes vitneprov i rettssaker jeg har observert og overgriperforskningen mer generelt: «Jeg er ikke en sånn type person.» «Jeg oppførte meg kanskje dumt, men jeg er ikke ond.»

Tankegangen er at seksuell trakassering eller vold må være intensjonell, for å passere som dette. Her kan det være nyttig å minne om at verken loven eller etikken forutsetter det. Det er fullt mulig å gjøre både kriminelle og moralsk klanderverdige ting ved å utvise uaktsomhet.

Tvert i mot virket mediedekningen av #metoo i enkelte tilfeller å være svært klikk- og sensasjonsdrevet.

I forlengelse av dette, kan man også tenke seg at det nettopp er et uttrykk for makt og privilegier å ikke trenge å ta hensyn til hvordan man virker på andre. Makt må altså verken være fysisk eller intensjonell for å oppleves som makt av den som utsettes for det.

Hele kjernen i trakasseringsbegrepet er at dette er en form for maktutøvelse (som i et mer likestilt samfunn et stykke på vei har erstattet åpenlys diskriminering og voldsbruk) som ydmyker, nedvurderer, forminsker eller mistenkeliggjør.

Sosialpsykologen og kvinneforskeren Harriet Holter har i en artikkel om seksuell trakassering i arbeidslivet engang skrevet at kvinner i en trakasseringssituasjon synliggjøres som kjønn og usynliggjøres som likestilte kolleger.[4] Ydmykelsen er ikke bare, og kanskje ikke engang primært, seksuell, men det å bli redusert til sitt kjønn og undervurdert som menneske.

Skille sak og person

En annen myte er at «riktige overgripere» er komplett moralsk fordervete, uten berøringspunkter med «normale» mennesker. Slik kan den personen som opplever seg stigmatisert forskyve skyld og ansvar ved å reservere onde og dårlige handlinger til en annen gruppe mennesker som antas å være særskilt monstrøse.

Dette er en velkjent psykologisk teknikk for å redusere såkalt kognitiv dissonans – den følelsen som oppstår når et menneske opplever et sprik mellom holdninger og handlinger. Flere overgrepsdømte forteller om vonde følelser og store vanskeligheter med å erkjenne hva de har gjort, nettopp fordi de ikke ønsker å være «en sånn mann».

Derfor går en vesentlig del av terapien i rehabiliteringsprogrammer for dømte seksualforbrytere ut på å få dem til å ta ansvar for sine onde handlinger, men uten at det innebærer en erklæring om at man er ond som person. [5]

For tre år siden mistet vi kriminologen Nils Christie, som både evnet å beskrive kjernen i sexistisk diskriminering av voldtektsofre, samtidig som han holdt fast ved at overgriperne måtte behandles som mennesker. Christies livsprosjekt var nettopp å rette oppmerksomheten mot onde handlinger i stedet for mot onde personer. Hvis man ikke forsøker å se og forstå – virkelig forstå – mennesket bak handlingen, mente han, er det lite håp om å forebygge.

Jeg ser det som helt maktpåliggende at vi skaper og tilegner oss enda mer nyanserte måter å samtale om seksuell vold og trakassering på.

Nils Christie har vært en intellektuell ledestjerne for meg i mange år, og jeg tror han hadde rett da han i den klassiske artikkelen, The ideal victim (1986), beskrev viktigheten av å tilegne seg et språk hvor vi frigjør oss fra klisjeene om verdige ofre og monstrøse overgripere.[6] Uten presise analyser og en anstendig måte å snakke på står vi nemlig tilbake med en fæl overgriperstereotyp som ingen noensinne vil innrømme å ha noe til felles med.

Status for #metoo

Hva er status for #metoo så nå, hvor det i disse dager er to år siden #metoo brøt løs? Har vi lyktes med dette? Vel – mange fikk nok øynene opp for hvor systematisk og utbredt seksuell trakassering er, at det forekommer i en dagligdagse situasjoner og kan begås av menn vi normalt har tillit til.

Men har vi hatt en offentlig samtale som har gjort det mulig for flere menn å ta det ansvaret som er målet for vellykket rehabilitering og varig kulturell endring? Jeg tror dessverre svaret på det spørsmålet er nei.

Tvert i mot virket mediedekningen av #metoo i enkelte tilfeller å være svært klikk- og sensasjonsdrevet. I tilfellet Trond Giske brakte de uredelige metodene til VG oss til et sted hvor han (og hans lojale kone) nok engang kunne søke dekning i en offerrolle og stereotype klisjeer om at umodne menn ikke misbruker makt.

Jeg ser det som helt maktpåliggende at vi skaper og tilegner oss enda mer nyanserte måter å samtale om seksuell vold og trakassering på. Vi er ikke i mål med #metoo før vi har tatt farvel med fetisjeringen av det «flinke» offer eller gjort det mindre risikabelt å se seg selv i speilet og ærlig erkjenne sine feil – og ydmykt be om unnskyldning for dem.

 

Kilder: 

[1] Bitsch, Anne. 2019. Voldtektens geografi. En studie av den rettslige forvaltningen av seksuelt medborgerskap i Norge. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Se også Bitsch, Anne. 2018. Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap. Oslo: Spartacus

[2] Thoresen, Siri og Ole Kristian Hjemdal. 2014. Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Rapport 1/2014. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, s. 109

[3] Ugelvik, Thomas. 2015. “The rapist and the proper criminal. The exclusion of immoral others as narrative work on the self”. Narrative criminology. Understanding stories of crime, redigert av Presser, Lois og Sveinung Sandberg. New York: New York University Press, s. 23-41

[4] Holter, Harriet. 1992. “Seksuell trakassering – en hersketeknikk i arbeidsorganisasjonen?” Sex i arbeid(et), redigert av Marianne C. Brantsæter og Karin Widerberg. Oslo: Tiden.

[5] Bitsch, Anne og Anja Emilie Kruse. 2012. Bak lukkede dører. En bok om voldtekt. Oslo: Cappelen Damm

[6] Christie, Nils. 1986. «The ideal victim.» From crime policy to victim policy, redigert av Ezzat A. Fattah, s. 17-30. London: Macmillan.