Kunnskapsløst av Skrede

Anders Skrede ser ut til å ha problemer med at jeg ikke skiller mellom ideelle og kommersielle aktører i én enkelt setning skrevet i VG. Setningen var: «Gjennom hele velferdsstatens historie har private aktører vært helt avgjørende for å levere velferd her i landet.» Setningen var helt bevisst utformet.

Men det er ikke slik at det bare er ideelle aktører som har lang fartstid i norsk velferd.

Det er helt riktig at de ideelle, allmennyttige organisasjonene la grunnlaget for den omfattende velferdsstaten vi har i dag, og at disse aktørenes tilstedeværelse i velferden kan spores tilbake flere hundre år. Men det er ikke slik at det bare er ideelle aktører som har lang fartstid i norsk velferd.

Dette kan Skrede lese om i et notat som jeg har skrevet, som omhandler offentlig og privat tradisjon i den norske velferdsstaten. Notatet bygger på grundige kilder, og viser de ulike private aktørenes betydning i utviklingen.

Tillat meg å ta et eksempel: Transportvirksomhet innenfor helsesektoren kan lett bli glemt når man snakker om velferd. Men det er liten tvil om at transport av syke pasienter også er en sentral del av velferdssektoren. Den første kjente luftambulansetransporten skjedde i 1932 med Viggo Widerøe som pilot. Da det private flyselskapet Widerøes ble stiftet i 1934, var et av formålene å utføre luftambulansetransport.

Det er fremdeles en rekke små private barnehager og bredt mangfold i sektoren.

Etter krigen utførte små sivile sjøfly slike oppdrag i økende grad på Vestlandet og i Nord-Norge, med årene begynte man også å benytte helikoptre. Trenden med sivil lufttransport fortsatte i lang tid. I 1980 sto sivile fly og helikoptre for 85 prosent av luftambulansetimene som ble utført, mens redningstjenesten og forsvaret sto for de resterende 15 prosentene.

Slik type sivil luftambulanse ble hovedsakelig betalt gjennom folketrygden, men det var i betydelig grad driftet av fortjenestebaserte (les kommersielle) aktører som også drev med annen type næringsvirksomhet.

Videre i sitt innlegg fokuserer Skrede på barnehagesektoren. Mitt innlegg i VG handlet om velferdstjenester generelt, men jeg diskuterer gjerne barnehager med Skrede. Det er riktig at kjeder får større markedsandeler. Mens de fire største kjedene sto for én av fem private barnehageplasser i 2013, sto de i 2019 for 32 prosent av de private plassene.

Læringsverkstedet, FUS-barnehagene, Espira og Norlandia driver i dag hver tredje private barnehageplass. Det at fire kjeder står for en tredjedel av det private markedet, eller ca. en sjettedel av det totale markedet, er milevis unna monopolistiske tilstander. Det er fremdeles en rekke små private barnehager og bredt mangfold i sektoren.

Fortjeneste er en drivkraft som gjør at vellykkede løsninger spres, fordi fortjenesten premierer de som er innovative og lykkes.

Mangfold handler dessuten ikke bare om eierskap. Mangfold ivaretas også ved at det finnes konseptbarnehager, eksempelvis naturbarnehager, musikkbarnehager, gårdsbarnehager og idrettsbarnehager, samt barnehager med forskjellige pedagogiske profiler, slik som Montessoribarnehager og tro- og livssynsbarnehager. Tre av fire profilbarnehager er private.

Blant barnehager som er en del av et større felleskap, kan det også innholdsmessig være et stort mangfold av ulike tilbud. For eksempel er det mange ulike profilbarnehager blant barnehagene i de større kjedene.

Lønnsomheten har gått betraktelig ned i sektoren. Mindre lønnsomhet skyldes i all hovedsak ny bemanningsnorm og skjerpet pedagognorm, som begge deler sørger for at private ikke lenger har muligheten til å ha lavere bemanning. 95 prosent av de private barnehagene har vanlige tariffavtaler, og lønnsvilkårene er svært like. Selv om lønnsomheten har vært god enkelte steder, har det vært, og er det, store forskjeller, og inntjeningen i sektoren blir stadig dårligere. Antallet som taper penger, øker.

Det er heller ikke alltid så lett å skille mellom ideell og kommersiell.

God lønnsomhet kan dessuten være lønnsomt for skattebetalerne og godt for sektoren, fordi systemet, sannsynligvis, samlet sett er billigere enn om kommunene skulle gjort nesten alt selv, noe tidligere utredninger har vist.

Fortjeneste er en drivkraft som gjør at vellykkede løsninger spres, fordi fortjenesten premierer de som er innovative og lykkes. Det er ingen generell, innebygget motsetning mellom fortjeneste og barnas beste. Overskudd er et tegn på at man på en effektiv måte lykkes med å tilby noe som folk vil ha.

Avslutningsvis må det fremheves at jeg på ingen måte ønsker å være nedlatende i min omtale av ideelle aktører. Ideell sektor har en stolt og ærerik tradisjon her i landet, noe jeg har skrevet om i et nylig utgitt Civita-notat.

Det er heller ikke alltid så lett å skille mellom ideell og kommersiell (her er det for øvrig på sin plass å informere Skrede om at jeg har skrevet et 19 siders notat om denne forskjellen). Ideelle må også gå med overskudd. Ideelle aktører kan være organisert som store konserner, med flere selskaper som opererer innenfor en rekke forskjellige områder.

Det er uansett på tide at vi tar en debatt om de ideelle aktørens kapasitet og interesse i velferden.

Et slikt eksempel er kirken. I Bergen la den norske kirke alle barnehagene inn i et aksjeselskap som drev med fortjeneste. Overskuddet fra barnehagedriften ble deretter brukt til å dekke kirkelig aktivitet i byen.

Et skille mellom kommersielle og ideelle kan virke tilforlatelig, men skillet er problematisk – først og fremst fordi begrepene er ladet, uten at det finnes hold for å hevde at aktører i den ene kategorien leverer tjenester av systematisk høyere kvalitet, enn aktører i den andre kategorien.

Det er uansett på tide at vi tar en debatt om de ideelle aktørens kapasitet og interesse i velferden. Kan vi stole på at ideell sektor er i stand til å løse de store utfordringene vi står overfor?

Jeg tror ikke det, noe jeg forsøkte å forklare i mitt originale innlegg i VG. Skredes bidrag til debatten gir oss i hvert fall ingen svar. Det er nemlig han som bedriver «cherry picking». Han tar ikke opp min hovedutfordring med ett eneste ord.