Kvinner i stormen

Det siste årets mediebilde har vist oss flere kvinnelige ledere og toppledere som møter kraftig motstand i sine posisjoner. Vi har fulgt Christine Meyer, som etter sterkt press til slutt valgte å si opp sin stilling i SSB. Berit Svendsen måtte – tross sitt solide renommé, tilslutt forlate Telenor-skuta. Åshild Mathisen – tidligere sjefredaktør i Vårt Land, forsvant bemerkelsesverdig fort. Innovasjon Norges Anita Krohn Traaseth har havnet i medienes søkelys for sine avgjørelser flere ganger, og hele Norge har kunnet lese om skolebyråd Inga Marte Thorkildsen og hennes angivelig kritikkverdige lederstil.

Men fortsatt er det langt flere menn i maktposisjoner i Norge.

For noen uker siden fikk damene selskap av leder for plan- og bygningsetaten i Oslo, Ellen de Vibe, og denne uken ble Inger Buresund sparket fra sin stilling som teatersjef ved Hålogaland Teater. Dårlig lederskap, feilbeslutninger og maktmisbruk skal aldri unnskyldes med kjønn. Men hva skjer med rekruttering av kvinnelige ledere når slike historier får så stor plass i media som de gjør?

Vi bor i et av de mest likestilte landene i verden. Vi har både kvinnelig statsminister, utenriksminister og finansminister, og Norge er et av landene i verden hvor kvinner har størst mulighet for å hevde seg i samfunnet. Men fortsatt er det langt flere menn i maktposisjoner i Norge. Kvinneandelen innen toppledergrupper i finans- og eiendom ligger på 26%, og i olje-og gass-sektoren er vi helt nede på 16%.

Samtidig viser omfattende forskning at vi stadig vurderer kvinnelige og mannlige ledere ulikt for samme prestasjoner. Èn ting er statistikken vi kan se på et papir. En annen er å identifisere hvordan denne statistikken gir seg til uttrykk i samfunnet, og legge merke til hvordan yrkesutfordringer som er særskilte for kvinnelige ledere, påvirker dem.

 

Eksempelets makt

Eksempelets makt er sterk, og eksempelet har som kjent historisk sett vært en mann. For under ei uke sida, da jeg lette etter bøker i seksjonen for feministisk litteratur på Deichmans Hovedbibliotek, fant jeg Oxfords Encyclopedia Women in World History stående der blant de feministiske utgivelsene. Det er da man blir minnet på at man tilhører det annet kjønn. For mennenes historie, den finner vi jo i historie-hylla.

Vi er mer kritiske til kvinnelige ledere, viser forskning.

Uten at både kvinner og menn aktivt og kontinuerlig gjør en innsats for å identifisere og utfordre historiske mønstre, graviterer vi rett tilbake i de gamle. Når kvinnelige ledere i havner i hardt vær og det dekkes bredt i media, så nører disse fortellingene opp under fordommer om kvinnelige ledere. Forskning viser at kvinnelige ledere utsettes for ubevisste stereotypier og diskriminering som er subtil og utilsiktet. Derfor må vi i større grad lære oss å legge merke til hvordan disse undertrykkende tendensene manifesterer seg

Vi er mer kritiske til kvinnelige ledere, viser forskning. En kvinne har rett og slett mer å bevise før vi gir henne samme tillit som en mann. Som følge av dette er kvinner ofte utsatt for høyere standarder når de blir evaluert, og prestasjonene deres blir i høyere grad tillagt andre faktorer enn evner. Et eksempel på dette er i akademia, hvor en kvinne i snitt må publisere 2,5 ganger så mye som sin mannlige kollega før hun oppnår samme grad av kredibilitet i arbeidsmiljøet.

 

Dobbelt press

Førsteamanuensis ved NTNU, Siri Øyslebø Sørensen, har forsket på kjønn i organisasjon og ledelse og er en av forfatterne bak den nylig utgitte boka Bodies, Symbols and Organizational Practice – The gendered Dynamics of Power (Routledge, 2018). Jeg kontaktet henne for å få hennes synspunkter på tankene mine om kvinner og lederskap. Hun svarte meg følgende på mail:

“Kvinnelige ledere er under et dobbelt press; de skal overbevise som ledere og de må samtidig håndtere samfunnets forventninger til kvinnelighet og femininitet. Dermed blåser det altså vinder fra flere kanter, og det blir vanskeligere å holde balansen. Når det reageres på kvinners lederstil, så handler det også ofte om en kombinasjon av forventninger til dem som nettopp kvinner. En lite relasjonsorientert eller ufølsom kvinnelig leder vil bli forstått som inkompetent på en annen måte enn en lite følsom mann, som kan “unnskyldes” ved simpelthen å være assosiert med en sosial kategori som ikke møter de samme ubevisste forventningene.”

Der en mannlig leder oppfattes som tydelig og handlekraftig, vurderes en kvinnelig leder i større grad som overkjørende og dominerende. Vi vet at en kvinnelig leder i større grad risikerer å bli mislikt – og i neste rekke motarbeidet- for avgjørelser som innebærer maktforskyvning eller omstrukturering.

Byråd Inga Marte Thorkildsen har den siste tiden hatt alvorlige rettet mot seg.

Hva gjør disse mekanismene med relasjonen mellom en kvinnelig toppleder og mannlige mellomledere, eller samspillet mellom en kvinnelig leder og et styre som domineres av menn? Å bli mislikt av kolleger er en belastning som lett får konsekvenser for både trivsel og muligheter for videre forfremmelser. Fører dette til at det skal mindre til før kvinner i lederposisjoner blir presset ut? Hadde Christine Meyer fra SSB egentlig svært liten mulighet for å gå seirende ut av oppgaven hun var satt til?

 

Språk, media og kvinnelige ledere

Byråd Inga Marte Thorkildsen har den siste tiden hatt alvorlige rettet mot seg. Varslerne, som under prosessen var beskyttet av sin anonymitet, sørget for å offentliggjøre innholdet ved å sende varslingsdokumentet til enkelte politikere og flere aviser. Fredag ble varslersaken avsluttet, og byrådsleder Raymond Jansen henviste til undersøkelser gjort av Internrevisjonen og kommuneadvokatens vurdering, som begge kom fram til at Thorkildsen hverken har brutt taushetsplikten, offentlighetsloven, anskaffelsesloven eller arbeidsmiljøloven.

Men hva gjør det med oss at hele prosessen, med varselinnhold som framstiller Thorkildsen stereotypt og som en klassisk “kvinnelig hysteriker”, vrenges utover og tilgjengeliggjøres for allmennheten?

Siri Øyslebø Sørensen har dette å si om mediers beskrivelse av kvinnelige ledere:

“På tross av at forskning viser at kvinnelige ledere, rent faglig og formelt sett, er minst like kompetente som mannlige kollegaer, så hefter kjønn fortsatt ved kvinner på en annen måte.

En studie som Anne Gjelsvik har gjort av hvordan kvinner og menn fremstilles i Finansavisen og Kapital viser helt tydelig hvordan mannlige toppledere portretteres som “den fremste blant likemenn”, med fokus på prestasjoner, mens kvinner portretteres som individuelle unntak, og omtales med vekt på personlige egenskaper – både i tekst og visuelt. Det er klart at denne fremstillingen også virker inn på måten vi forstår og fortolker det toppledere gjør.

Det samme viser ordvalget i beskrivelser av kvinner som faller fra toppen; beskrivelsene går i stor grad på betegnelser knyttet til relasjonelle forhold i omgivelsene, og det dreier seg om følelsesuttrykk som ikke forbindes med rasjonalitet og “god ledelse”. Spørsmålet jeg stiller meg er om dette handler om disse kvinnene som sådan, eller heller om normene for hva som er legitime uttrykksformer. Det er ikke særlig originalt å bruke “kvinners hysteri” som en måte underminere kunnskap og kompetanse.”

La oss se hvilke beskrivelser som har blitt brukt om Anita Krohn Traaseth. På fire år har hun modernisert og effektivisert Innovasjon Norge til å bli en organisasjon med markant bedre driftsresultater, en snuoperasjon det står stor respekt av. Men samtidig har hun fått kritikk for sin lederstil, og innad i styret har det vært turbulens.

I 2016 fikk Traaseth ifølge Aftenposten en skriftlig advarsel fra styret med 13 forbedringspunkter. Advarselet inneholdt blant annet anklager om mangelfull rolleforståelse, manglende evne til å ta kritikk og for problematiske utspill i offentligheten. Om kritikken er berettiget eller ei, skal jeg ikke gå inn på.

Det er svært vanskelig å bevise at kvinnelige ledere presses til fratre sine stillinger oftere enn menn.

Men hele bøtteballetten havnet i pressen, og hvor ofte leser vi i medier om mannlige ledere i som anklages av sitt styre for mangelfull rolleforståelse? Er rommet for feiltrinn mindre for kvinner? Skal det mindre til før kvinnelige ledere blir kritisert og havner under offentlighetens lupe? Hvilken lederstil tillater vi egentlig at kvinner har?

I et intervju med Dagsavisen fra 19. juli 2014 kan jeg lese: “Anita Krohn Traaseth går gjerne inn i forretningsforhandlinger som kjempeblid. Den første til å dele ut kaffe og klemmer. Det hendte vi tenkte: «Hva er dette for noe?», sier en tidligere, mannlig næringslivskollega.”

Siri Øyslebø Sørensen hadde dette å tilføye:

“Det er påfallende at kvinnelige ledere kan tas på handlinger og uttalelser som mannlige toppledere har kunnet slippe unna med i lang tid. Det gjelder for eksempel måten makt forvaltes på i uformelle nettverk. “Gutteklubben grei” er vi alle enige om at er passé. Forskjellen er at dette fenomenet behandles som et kollektivt fenomen, der menn er mer eller mindre medskyldige – uten å stilles personlig til ansvar for praksisen. Kvinner som forvalter makt og forflytter den gjennom mer eller mindre formelt akseptable kanaler har blitt synliggjort og tatt.”

 

Å bryte sirkelen

Det er svært vanskelig å bevise at kvinnelige ledere presses til fratre sine stillinger oftere enn menn. Det er slett ikke sikkert det stemmer. Men det er verdt å undersøke om årsakene til at kvinnelige ledere havner i stormer delvis kan ha å gjøre med underliggende, kjønnsrelaterte maktkamper og manglende tillit på bakgrunn av kjønn.

Det er fortsatt langt færre kvinner enn menn som prøver å bli toppledere. Jeg synes ikke det er det minste rart. Jeg er lei av å se på at kvinner henges ut i media for sin lederstil mens menn i mye større grad slipper unna. Takket være media har jeg fortsatt historiene til Manuela Ramin-Osmundsen, Gerd-Liv Valla og Åslaug Haga friskt i minne.

For å kunne endre undertrykkende strukturer i samfunnet, må vi lære oss å identifisere strukturene.

I en tid hvor vi vet at kvinner forsvinner fra offentlig debatt fordi de opplever økt hets og trusler, kan vi med rimelighet anta at massiv negativ medieomtale av kvinnelige ledere ikke akkurat fungerer som en reklamemagnét for rekruttering. Da blir det disse historiene som får eksempelets makt.

Vi plasserer informasjonen inn i historisk kontekst og et allerede eksisterende narrativ om kvinner og lederskap. På den måten fortsetter sirkelen som holder kjønnsstereotypiske fordommer om kvinnelige ledere i live.

For å kunne endre undertrykkende strukturer i samfunnet, må vi lære oss å identifisere strukturene. Det holder ikke å kun akseptere fakta kun som forskningsdata på et ark, vi må løfte blikket og se dem. Vi skal ikke unnskylde kvinnelige lederes feiltrinn, men vi må i større grad undersøke mekanismene som påvirker dem i deres rolle.