Agenda-utvalget
FOTO: Stian Bromark

Legg bort symbolpolitikken

Skal vi få en god debatt om integrering, må vi legge bort symbolpolitikken.

Tankesmien Agenda har samlet representanter fra partiene i sentrum-venstre for å komme frem til forslag for en bedre integreringspolitikk. Mange av forslagene – som raskere bosetning, styrking av arbeidslinjen og mer aktivisering på mottak – er gode. De skal også ha skryt for grundig arbeid og for vilje til å tenke nytt. Dessverre er det også forslag som verken fremstår som nye eller gjennomtenkte.

Vi skal stille krav til de som kommer til Norge. Det norske samfunnet er fult av muligheter, men det krever egeninnsats å gripe disse mulighetene. Dersom vi lar være å stille krav, gjør vi dem som kommer en bjørnetjeneste. For eksempel kan for gunstige velferdsordninger gjøre at mange ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet. Dermed får ellers gode intensjoner uheldige følger.

Både i Canada og Frankrike fikk politikere vist hvor tøffe de var i møte med radikal islam.

Dessverre kan flere av forslagene fra Agenda på overflaten virke sympatiske, men konsekvensene er dårligere integrering. Dette gjelder for eksempel forslaget om forbud mot niqab i offentlig sektor. Også forslaget om å jobbe aktivt mot barnehijab og forbud mot kjønnsdelt svømmeundervisning, kan få negative konsekvenser.

De fleste vil si seg enige i at niqab er en uting vi bør jobbe for å bekjempe. På samme måte liker vi ikke at unge jenter går med hijab. Det er uttrykk for holdninger som ikke hører hjemme i Norge, men det er ikke dermed sagt at det å nekte niqab-brukere jobb i offentlig sektor og at lærere skal være hijabpoliti, er den beste måten å bekjempe holdningene som ligger bak.

Forbud mot niqab har vært foreslått i en rekke vestlige land. Felles for alle landene er at niqab-bruk i liten grad er et samfunnsproblem. I Canada vakte det sterk debatt da en domstol erklærte at landets forbud mot ansiktsdekkende plagg under statsborgerskapsseremonier, var ulovlig. Av de 680 000 som har tatt eden, har bare to nektet fordi de ikke fikk bære niqab. Likevel ble saken løftet inn i valgkampen.

I Frankrike innførte de forbud mot Niqab til tross for at det bare er 2000 av landets fem millioner muslimer som bruker det. Konsekvensene har vært at ekstreme stemmer på begge sider av debatten har fått en talerstol, uten at integreringen er blitt bedre. Både i Canada og Frankrike fikk politikere vist hvor tøffe de var i møte med radikal islam.

Lærere skal være tillitspersoner, ikke hijabpoliti.

Forslaget om å nekte brukere av niqab jobb i offentlig sektor og i skolen, fremstår som et forsøk på å virke handlekraftig uten at det fører til bedre integrering. Det er lite som tyder på at dagens regelverk ikke er tilstrekkelig i møte med niqab-brukere, noe det er gode eksempler på i rapporten. Dersom du bruker niqab, må du vise ansikt dersom det er behov for identifikasjon, for eksempel i møte med NAV. Dersom en jobb krever at man viser ansikt, er det heller ingenting i veien for å ikke ansette noen med niqab.

Hvorfor velger noen å bruk niqab? For noen kan det kanskje være et selvstendig valg, men for flertallet kan det være sterkt sosialt press eller tvang som fører til at de bruker niqab. Uavhengig av hvorfor de bruker plagget, er dette en av de gruppene som har et størst behov for å integreres i samfunnet. De trenger ikke flere barrierer inn i arbeidsmarkedet, utdanningssystemet eller signal fra storsamfunnet om at de ikke har en plass i Norge.

nyhetsbrevet

Fra andre land, som Frankrike, vet vi at det ikke er innvandrere som bruker niqab, men barn av innvandrere født i det nye hjemlandet. Kampen mot niqab må derfor foregå i skoleverket, på arbeidsmarkedet og i det offentlige ordskiftet – ikke i justispolitikken. Viktigere enn forbud i skolen er det at vi klarer å lage et inkluderende «vi», hvor unge med minoritetsbakgrunn kan være stolte av begge identiteter og ikke har behov for å gå til ytterpunktene for å finne seg selv.

På samme måte er det mange fallgruver i forslaget om at vi skal ha «nasjonale føringer for skolens arbeid mot barnehijab». Skal skolen være en integreringsarena, trenger vi lærere som er i stand til å lære bort viktige norske verdier – som at alle har rett til å ta sine egne valg uavhengig av hva foreldrene mener. Lærere skal være tillitspersoner, ikke hijabpoliti. Verdien vi skal lære bort er at i Norge kler man seg som man selv vil. Da er forbud og påbud dårlige løsninger. Dersom vi skal innføre et nasjonalt regelverk, må det ikke være noe som setter skolen i en sårbar situasjon.

Vi trenger nye ideer i integreringspolitikken.

Felles for de nevnte forslagene er at de på mange områder markerer brudd med de verdiene vi mener er viktige for Norge og som vi mener innvandrere skal ta til seg. Enten det gjelder retten til å ytre seg, for eksempel gjennom å gå kledd på en spesiell måte, retten til tro på det en vil og avtalefriheten. Toleranse er en vanskelig verdi fordi det forutsetter at noen gjør noe du ikke liker.

Hvor vi skal sette grensen for toleransen, er en vanskelig del av integreringspolitikken  – vi forventer ikke at innvandrerne skal assimileres, men integreres. Det skal være rom for mangfold, men innenfor rammene av felles verdigrunnlag. Det får vi ikke til ved å fire på noen av de viktigste verdiene vi har.

Det er bra progressive krefter kan samles for å diskutere integreringspolitikk. Altfor lenge har det vært konservative og innvandringsskeptikere som har drevet debatten fremover. Men progressive må passe seg for å gå i den samme fellen som populistene: Å gjøre dette til en kamp om symboler, når det som trengs er en kamp for like muligheter og felles grunnverdier.

Vi trenger nye ideer i integreringspolitikken og vi må våge å stille krav, men det må være krav som gir bedre integrering – ikke krav som skal vise handlekraft. Mye av arbeidet Agenda har gjort er viktig, men la oss legge bort symbolpolitikken.

nyhetsbrevet