Leve skolemangfold og valgfrihet 

Utdanningsetaten i Oslo har foreslått en ny skolestruktur som innebærer å legge ned fem skoler fra og med sommeren neste år. Forslaget griper inn i livene til titusenvis av mennesker, som far til tre barn i Maridalen er jeg en av dem.

Jeg tenker på vennskap som kan smuldre opp, jeg uroer meg over den lange skoleveien og jeg bekymrer meg for lokalmiljøet. For det er ikke bare tusenvis av barn, foreldre og søsken som nå er urolige for framtiden. Forslaget truer selve limet i storbyens småsamfunn, ikke minst i Sørkedalen og Maridalen: På en av Norges stolteste dager, 17. mai, samles dalfolket på skolen til lek, sang og fotballkamp mellom voksne og barn.

Jeg husker den utrygge førsteklassingen som rømte til barnehagen og ble tatt imot med kjærlighet og fulgt tilbake.

Jeg tenker på småtrinnets allidrett i gymsalen og foreldrenes ballspill på skolen om kvelden. Jeg tenker på skøytebanen på skolen, som vaktmester John ordner i stand med hjelp fra skolebarna. Han er en av ildsjelene som alltid gjør det det lille ekstra for lokalmiljøet. Mette på AKS er en annen.

Jeg tenker også på Maridalen barnehage, der mange nå lurer på hva som venter. Barnehagestyreren frykter at det ikke er rom for en barnehage uten en skole i nærheten.

Hun heter Trude og har ikke noe direkte med skolen å gjøre, men hennes bekymring viser hvor store ringvirkninger dette har. Barnehagebarna besøker ofte skolen, jeg har sett søsken som stolt holder hverandres hender.

Fordi Maridalen skole er liten, leker store barn med små.

Jeg husker den utrygge førsteklassingen som rømte til barnehagen og ble tatt imot med kjærlighet og fulgt tilbake. Jeg tenker på samarbeidet med eldresenteret og med kirken – hvordan alt henger sammen, og hvordan dette trues når skolen foreslås lagt ned.

Byråkratene tenker neppe på dette når de som gamle imperialister streker opp sine nye kart og teller sine kroner i banken. Det er greit – de er satt til å tenke slik. Men de ber oss vanlige mennesker om å si hva vi mener. Her er vårt svar: Skolen vår betyr alt. Det finnes større verdier enn kroner og øre. Dette vil vi vise fram.

Heldigvis er det ikke byråkratene som tar den endelige avgjørelsen – den tas av politikere, som er satt til å veie byråkratiets kalde kalkulasjoner opp mot større verdier for samfunn og lokalmiljø. Venstresiden snakker om mangfold, høyresiden om valgfrihet. For å sikre begge deler må vi akseptere å bruke ressurser på det.

Det kan nemlig ha verdi å bevare en (og annen) bygdeskole i Oslo som inntil nylig hadde høner i skolegården, som bruker naturen i undervisningen og tar med barna helt ned til første klasse på turer til vann og koller – som tar med større barn på overnatting, fisketurer og skiturer uten engang å kalle det friluftsliv. Det er bare livet.

Jeg har ofte tenkt at det er underlig at ikke flere velger Maridalen – det er jo fritt skolevalg.

Skolens turgrupper dannes ofte på tvers. Fordi Maridalen skole er liten, leker store barn med små. Alle kjenner hverandre. Når årene går blir de små store, og så er det deres tur til å se etter de som er mindre enn seg selv. Hvert år drar skolen på tur med foreldre og lærere til Hudøy.

Jeg tenker på det jeg så, hvordan de eldre elevene hjalp de yngre med sengetøy, bar dem på ryggen over til «Kaptein Kroks øy», la seg ved siden av de mindre som hadde hjemlengsel.

Noen vil si at nærhet til natur, liten skole og fådelte klasser er verdier i seg selv. Men det er like mye at det finnes, som er verdifullt. For at ideen om fritt skolevalg skal være meningsfull, må det være noe å velge mellom. Da kan ikke alle skoler være store, selv om det sikkert er mye positivt (og mindre romantisk) å si om brede fagmiljøer.

Når det legges til rette for konkurranse og private initiativ er det fordi det kan stimulere og inspirere til at alle strekker seg, vi tar det beste fra hverandre. Men for å lære av hverandre, må de være noen ulikheter å ta av.

Eller hva om vi rekrutterer flere elever?

De siste årene har flere elever som ikke har trivdes på f.eks. Kjelsås, kommet til Maridalen og blomstret der. Jeg har ofte tenkt at det er underlig at ikke flere velger Maridalen – det er jo fritt skolevalg.

For noen år siden var skolen full, elevtallet varierer, men nå er det noen ledige plasser i noen av trinnene. Vi ønsker flere velkomne, for det er først og fremst det midlertidig lave elevtallet og kostnadene knyttet til dette som gjør at skolen foreslår lagt ned.

Men det må finnes bedre og mindre ødeleggende økonomiske løsninger enn å gi opp skoler, valgfrihet og lokalmijø. Det må brukes tid på å undersøke mulighetene. Byråkratiet foreslår at byggene til Maridalen kan egne seg som spesialskole etter nedlegging.

Er det kanskje heller plass til begge deler? Eller kan skole og barnehage slås sammen? Maridalsprosjektet for ungdomsskoleelever? Hva med den betydelig lengre reiseveien barna vil få, og klimaregnskapet? Eller hva om vi rekrutterer flere elever? Elevtallet vil kanskje også stige naturlig.

Noe annet ville være dypt udemokratisk i en slik grunnleggende sak.

I deler av skolekretsen er det mange fritidsboliger som er regulert til boligformål. Det er en rekke store byggprosjekter på gang.

Om ikke byråkratiet snur, skal saken opp i bystyret i desember. Da er det kun et halvt år til skolene foreslås nedlagt. Det er altfor kort tid for så store omveltninger. Vi har tro på at konservative politikere, som har flertall i bystyret, forstår dette.

Radikale endringer skaper utrygghet. Skal rammene for samfunnet endres, bør det gjøres forsiktig – tross alt er ikke dette krig eller pandemi. I det minste bør avgjørelsen utsettes til etter neste lokalvalg, så innbyggerne får sjansen til stemme på partiene som deler vårt syn.

Noe annet ville være dypt udemokratisk i en slik grunnleggende sak.