Et lite bilde på håp

Jeg er glad for at den siste filmen jeg endte opp med å se i 2017 var den tyrkiske dokumentaren Kedi. I denne filmen portretteres det rørende samspillet mellom byens mange gatekatter og lokalbefolkningen. De firbente nyter en spesiell respekt, omsorg og kjærlighet fra helt vanlige folk.

Så selv om dette er en film om katter, blir det også et vindu inn i det hverdagslige livet til den jevne tyrker, slik som kafe- og butikkdriveren, kunstneren og fiskerne. Flere av disse lever det mange av oss ville kalle et godt og normalt liv, og dokumentaren gir oss et lite innblikk i deres virkelighet. Jeg er glad for at nettopp denne filmen ble min ledsager i overgangen til det nye året, for det ga meg en følelse av engasjement og håp for det som venter.

Det skjer mye vakkert i verden, og det skjer i relasjoner til andre.

2017 har nå gått inn i historiebøkene, og det er ingen underdrivelse å si at året vi går ut av har vært et spesielt handlingsmettet år. Ettervirkningene fra valget av Trump og Brexit preget året på en nær altomfattende måte, og derfor var det knyttet stor spenning til flere av valgene i ulike nøkkelstater i 2017, for kunne det samme skje der.

Atomtrusselen har gjort et comeback, og det er en vedvarende spenning opprettholdt blant annet gjennom uklok retorikk fra flere av de sentrale parter. Me Too-kampanjen har løftet frem skyggesiden i samfunnet, og tvunget bedrifter, politiske partier og mange andre til å ta et oppgjør med sin egen kultur. I tillegg fortsetter de kjente konfliktene; Syria krigen ser ikke ut til å ha noen ende, og grusomme bilder fra Jemen har preget nyhetssendingene gjennom året. I det hele tatt har det vært mange krevende saker i 2017, ikke minst på makronivået, et arvegods som vil følge inn i 2018.

Så, kattene i Istanbul, og samspillet med menneskene der, har evne til å gi håp.

Nettopp derfor er det så flott å følge disse gatekattene i Istanbul. Det er inspirerende at det på mikronivå, altså der folk faktisk lever sine daglige liv, går an å finne en slik omsorg og ivaretakelse av de som er mindre enn oss. Ved å følge vanlige arbeidsfolk minnes vi på at det daglige livet fortsetter selv om verden på stornivået kan vakle. Det skjer mye vakkert i verden, og det skjer i relasjoner til andre. Derfor blir det så viktig hva slags politikk som føres, for det som bestemmes gjør faktisk noe med hvordan mennesker kan få utfolde sine liv.

Derfor må vi huske på all den frivilligheten, den omsorgen og innsatsen som folk gjør for hverandre. At det nytter, for som vi ser i Istanbul fører dette til at disse kattene, som er uten et hjem, blir tatt vare på. Kontrasten er selvsagt stor mellom dette og det Tyrkia som vanligvis figurerer i media. Overskriftene handler oftest ikke om katter, men er fylt av kuppforsøk, krangling mellom statsoverhoder, og avtaler om håndtering av flyktningbølgen.

Denne filmen viser oss et annet Istanbul, og kanskje aller best kommer dette frem når vi følger en eldre kar som i filmen får en liten livløs kattunge i hendene. Han slipper alt han gjør, og setter seg umiddelbart i bilen for å komme seg til en veterinær. Den resolutte handlingen for å redde et liv, ved å holde dette lille og skjøre dyret i hendene, er akkurat det vi trenger for å skape det samfunnet vi ønsker og fortjener.

Jeg håper 2018 kan være året der vi finner tilbake til denne gløden.

Så, kattene i Istanbul, og samspillet med menneskene der, har evne til å gi håp. Det kan gi mot til å brette opp armene for å gjøre en innsats for de rundt seg. Og det er viktig å holde fast på et slikt håp uansett hvor oppsiktsvekkende den neste tweeten fra den amerikanske presidenten er, eller når nok en gang mennesker med makt gjør ting man ikke burde gjøre. Alt dette kan ta motet fra folk som har et engasjement for samfunnet rundt seg.

Men Kedi viser oss at det faktisk nytter, og at det ikke skal så mye til for å gjøre en forandring. Det er viktig å ha denne innstillingen til at det nytter å engasjere seg i lokale lag og foreninger. At det er betydningsfullt for et ungt menneske å være samfunnsengasjert.  Der vi er den gode naboen som tar vare på sitt lokalmiljø, og som stadig utvider kretsen til å gjelde den fremmede som flytter til. At det er mening å avlegge en stemme ved valg. Jeg håper 2018 kan være året der vi finner tilbake til denne gløden.