Vi må ruste barna for en bedre fremtid

Det å oppdra barn er tidvis en ganske krevende oppgave. Alle foreldre har kjent på frustrasjonen som oppstår når man ikke forstår sitt eget barn. Eller sinnet som plutselig kommer når blodsukkeret er lavt og ungen ikke vil høre.

De verste dagene mine er de dagene hvor begeret renner over. Datteren min har kanskje utsatt og utsatt et eller annet og jeg er sent ute til jobb. Før jeg vet ordet av det skriker jeg høylytt til henne, før jeg runder av med streng tone og sammenbitte tenner: «Kom. Her!».

Hvordan i svarte kan vi komme oss raskere ut døra i morgen?

Etterpå er jeg opprørt og usikker. Vil barnet mitt ta skade av dette? Samtidig tenker jeg, om jeg skal være ærlig: Hvordan i svarte kan vi komme oss raskere ut døra i morgen?

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det sånn. De dagene vi faktisk har kost oss og samarbeidet godt, møter jeg gjerne en oppgitt mor eller far i døra på vei inn i barnehagen.

Er det greit å gi et velment tips, kanskje komme med et råd, i en sånn situasjon? Jeg vet sannelig ikke.

 

Den sosiale arven

Til tross for kampene våre har datteren min gode livsutsikter. Hun er født i et velstående land på det tryggeste tidspunktet i verdenshistorien. I tillegg har hun meg, en høyt utdannet mor.

Ifølge statistikken har hun større sjanse for å få gode karakterer enn de fleste andre barn. Hun har større sjanse til å få jobb, et liv med god helse og har høyere forventet levealder enn de fleste.

Nettopp her finner vi gåten over alle velferdsstatens gåter: hvorfor er sosial status så arvelig? Det er jo ikke slik at jeg overfører min kunnskap til henne gjennom morsmelken. Hun må lære på lik linje med alle andre. Likevel har sosial bakgrunn mye å si for hvordan det går deg i livet.

Da datteren min var nesten to år gammel, begynte jeg faktisk å bli litt desperat.

Til min overraskelse er det langt vanskeligere å være mor enn jeg hadde trodd. Da datteren min var nesten to år gammel, begynte jeg faktisk å bli litt desperat. Hun var så uforutsigbar og ville aldri gjøre det jeg ba henne om.

Tilfeldigvis kom jeg over en bok som førte til store endringer i hvordan jeg samhandlet med barnet mitt. Boka het «Kunsten å være foreldre med god samvittighet». Den ble en åpenbaring for meg.

I løpet av noen få dager gikk jeg fra konstant frustrasjon og utmattelse til å glede meg over datteren min som person. Plutselig opplevde jeg å ha noen verktøy jeg kunne bruke for å oppdra henne på en litt bedre måte.

 

Oppdragelse som arv

Dersom vi som foreldre ikke får innspill og korrigeringer i barneoppdragelsen vår, vil vi raskt bruke samme metode som våre foreldre brukte. I prinsippet trenger det ikke være noe galt i det, men i løpet av den siste generasjonen har det skjedd en enorm utvikling av både normene vi styrer etter og metodene vi bruker når vi skal geleide de små gjennom barndom og ungdom.

Det er ikke mer enn noen tiår siden barn ble oppdratt ved bruk av voldelige metoder. For meg er det helt utenkelig at jeg, eller noen andre, skulle slå min datter for å oppdra henne.

Hvis jeg skal gi mitt barn en god oppdragelse, kan jeg ikke repetere den oppdragelsen jeg selv fikk som liten.

Vold er likevel bare det mest ekstreme eksempelet. Psykologen John Gottman, som har skrevet boka «Hjerteforeldre», har vist hvor stor utviklingen innen barneoppdragelse faktisk har vært bare de siste 20 årene.

Måten vi tenker om barn, måten vi rettleder dem på og måten vi støtter dem på er en helt annen i dag enn selv da jeg var barn. Dette gjør det vanskelig å følge med. Hvis jeg skal gi mitt barn en god oppdragelse, etter dagens vitenskap, kan jeg ikke repetere den oppdragelsen jeg selv fikk som liten.

 

Tidsbruk med barna påvirker livsutsiktene

En stor forskningsserie, kalt «British birth cohort studies», har fulgt til sammen 70.000 britiske barn siden 1946. Innenfor en definert uke blir alle nyfødte barn og deres mødre kartlagt. Disse blir så fulgt gjennom livet.

Frem til i dag er det gjennomført fem nasjonale kartlegginger som strekker seg over fem generasjoner. Dermed er datasettet av de aller mest interessante når det kommer til å forstå betydningen sosial bakgrunn og oppvekstmiljø har for hvordan livet vil arte seg.

Det er publisert over 2000 publikasjoner knyttet til denne forskningen. Flere av studiene undersøker hvordan de første leveårene påvirker barnas livsutsikter som voksne.

Forskerne finner det samme i England som de har gjort i Norge. Barn som blir født i godt utdannede hjem, har større sjanse for å få en høyere utdanning, bedre helse og så videre.

Samtidig viser kartleggingene at hvordan foreldrene bruker tid med barna har betydning for ungenes livsutsikter. Det å sette av tid til samtale med barnet, lese med barnet og som forelder være ambisiøs på dets vegne, det påvirker barnas sosial mobilitet i positiv retning.

Også barn som vokser opp i lavinntektsfamilier med foreldre som bruker tid med sine barn til å samtale og til å lese, har større sjanse for en høyinntektsposisjon i voksen alder enn det barn med samme sosiale bakgrunn og mindre kulturell ballast har.

 

Individrettede og universelle tiltak

Gjennom min jobb som samfunnsrådgiver innenfor helse- og sosialfeltet blir jeg stadig kjent med gode tiltak rettet mot individet. De skal hjelpe barnefamilier i krevende situasjoner.

Jeg spør meg imidlertid om det er rimelig at kun utsatte familier får tilgang på oppdatert kunnskap om et så viktig felt som barneoppdragelse. I dag har vi et svært godt og profesjonelt helsetilbud som sikrer god helse gjennom barsel, fødsel og de første leveårene. Vi har også gode økonomiske rammeverk gjennom permisjonsordninger og barnehagetilbud. Men det er ingen som bistår oss foreldre med å sikre god kommunikasjon og sosial handlekraft i møte med våre nye verdensborgere.

Tenk om vi alle hadde en felles plattform for oppdragelse.

Det er synd at nyttig og verdifull kunnskap om barneoppdragelse kun tilfaller mødre og fedre som på den ene siden tilfeldigvis har riktig utdanning, betaler for et privat kurs eller leser riktig bok, eller på den andre side vurderes å tilhøre i en risikogruppe.

Den kunnskapen det er snakk om her burde være tilgjengelig for alle ferske foreldre, og det synes jeg vi skal sørge for at det blir. Tenk om vi alle hadde en felles plattform for oppdragelse. Da kunne jeg enklere minnet mine medforeldre i barnehagen om hvordan de kan få en litt enklere morgen med minsten.

At det er viktig å ta alle med, er det flere grunner til. Den første knytter seg til Geoffrey Roses idé om populasjonsstrategier. Den sier at universelle tiltak – altså tiltak som når ut til alle innbyggere – i sum skaper bedre resultater for samfunnet enn tiltak rettet mot enkeltgrupper. Den andre grunnen er at universelle tiltak ikke oppleves stigmatiserende.

 

Nøkkelen til velferdsgåten

Det finnes mye god forskning der ute. Den gjør det litt enklere å være forelder og den burde være utgangspunktet for en slik satsing. Ikke minst finnes det god forskning om hvordan vi ruster barna våre med en god dose emosjonell intelligens.

Ifølge nevnte Gottman kommer det godt med når barnet begynner på skolen, tar utdanning og etter hvert begynner å jobbe. Jeg tror også at det i en digital hverdag er avgjørende at vi foreldre blir minnet om hvor viktig den ordinære samtalen er for å lære empati og selvrefleksjon.

Vi kvier oss for å blande oss i hverandres oppdragelse. Hva om vi gjør noe feil, tenker vi?

Jeg tror også at det er her noe av svaret på den berømte velferdsgåten ligger. Hvordan vi oppdrar og kommuniserer med barna våre, at vi sørger for å gi dem de nødvendige verktøyene de trenger for å gjøre det bra i livet, har mye å si for kampen mot den sosiale arven.

 

Snu opp-ned på tenkemåten

Familier som ikke har tid eller kapasitet eller kunnskap, vil uten viten og vilje skape et dårligere utgangspunkt for sine barn. Det er dette det gjelder å gjøre noe med. Kanskje årsaken til at vi ikke har gjort det tidligere er en nokså utbredt frykt for stigmaet som kleber ved det å være en dårlig forelder.

Vi kvier oss for å blande oss i hverandres oppdragelse. Hva om vi gjør noe feil, tenker vi? Vi må imidlertid snu opp-ned på denne tenkemåten.

Tiden er moden for å introdusere en småbarnspolitikk som virkelig gjør noe med den sosiale ulikheten.

Jeg mener at vi gjør feil ved å la være å blande oss. Vi kan ikke forvente at foreldre på selvstendig grunnlag skal lese seg opp et felt som krever minst én doktorgrad om man virkelig vil forstå det, og at de så, på egenhånd, skal gjøre seg en mening om hvordan de på best mulig måte skal oppdra et barn.

 

Mot en mer sosialrettet småbarnspolitikk

Tiden er moden for å introdusere en småbarnspolitikk som virkelig har mulighet til å gjøre noe med den sosiale ulikheten. Dette må nå bli en del av velferdsstatens oppgaver. Ved å gi universelle kurs som bevisstgjør og sprer kunnskap til alle foreldre, er jeg overbevist om at vi kan skape et enda bedre Norge. Ikke minst kan investeringen spare samfunnet for milliarder av skattekroner på litt lengre sikt.

Det første som vil skje dersom vi innfører noe slikt er at foreldre plutselig syns det er litt enklere å være forelder. Det neste som vil skje er at det blir færre bekymringsmeldinger til barnevernet. Deretter vil vi se at elevene klarer seg bedre på skolen. Kanskje ville vi til og med fått mindre mobbing også?

Jeg er overbevist om at vi sammen kan ruste våre barn til å møte fremtiden på en bedre måte.

Når barna som er små i dag blir noe eldre, vil vi forhåpentligvis se at karakterene deres bedres. Vi får færre med psykiske lidelser og lavere arbeidsledighet.

Tenk at et så enkelt grep – nemlig økt bevissthet og kunnskap om sosial interaksjon hos alle foreldre – potensielt kan utfordre den sosiale arven.

Jeg er overbevist om at vi sammen kan ruste våre barn til å møte fremtiden på en bedre måte. Det eneste som kreves er at vi satser på det. Det bør være vårt store politiske prosjekt i tida som kommer.