Vi må tenke helhet for å redde planeten

Hør siste episode i podcastserien «På den andre siden» med Katherine Richardson.

 Koronakrisen er en påminnelse om at det er dyrt for samfunnet å unnlate å respektere at vi mennesker ikke er hevet over naturen, men selv er en del av den. Vi utgjør riktignok en viktig drivkraft i jordens kretsløp eller «økosystem», men vi bestemmer ikke over det.

Sykdommen covid-19, som forårsakes av koronaviruset, tilhører en gruppe sykdommer som kalles zoonoser, det vil si sykdommer som overføres fra dyr til mennesker. Antallet zoonoser har vært stigende de siste tiårene.

Det er ikke gratis for samfunnet å trenge den ville naturen opp i et hjørne.

Ifølge vitenskapen skyldes denne stigningen at mennesker og dyr er i tettere kontakt enn tidligere – dyrenes naturlige habitater overtas av mennesker, og mennesker finner stadig flere «bruksområder» for disse dyrene i samfunnet.

Det er med andre ord ikke gratis for samfunnet å trenge den ville naturen «opp i et hjørne». Alt vi gjør får konsekvenser for jordens økosystem, og disse konsekvensene kan i siste instans undergrave mulighetene for fortsatt samfunnsutvikling.

 

I et økosystem henger alt sammen

Det er det samme vi ser med menneskeskapte klimaendringer. Tidligere trodde vi at drivhusgassene vi slipper ut i atmosfæren, var «borte» og ikke ville få konsekvenser for samfunnet.

Nå vet vi imidlertid at disse gassene bidrar til å endre jordens evne til å bli kvitt varmen vi får fra solen, og derfor opplever vi global oppvarming. I et økosystem henger nemlig alt sammen, og du kan ikke endre noe et sted uten av det får konsekvenser andre steder i systemet.

Vi glemmer rett og slett at konsekvensene finnes fordi vi ikke ser dem på nært hold.

Mange har en romantisk forestilling om at tidligere, mer «primitive» kulturer levde i harmoni med naturen, men de utnyttet naturen i høy grad. Stort sett all historisk og nåtidig samfunnsutvikling baserer seg på å bruke av jordens levende og ikke-levende ressurser. Forskjellen mellom vårt og de tidligere samfunnene er at konsekvensene av det primitive samfunnets ressursbruk var synlig i nærområdet, og dermed ble folk nødt til å forholde seg til dem.

Slik er det ikke i et globalisert samfunn som vårt. Vi ser ikke det fattige barnet i Østen som syr de billige klærne våre, eller det biologiske mangfoldet som ble fortrengt i Sør-Amerika eller i Det fjerne østen for å produsere soya til svineproduksjonen vår eller palmeoljen som tilsettes matvarene og kosmetikken vår. Vi glemmer rett og slett at disse konsekvensene finnes fordi vi ikke ser dem på nært hold.

 

Vi kan ikke overse vår påvirkning på naturen

Som koronakrisen understreker, er det imidlertid ikke gratis å overse konsekvensene av menneskenes påvirkning på jordens økosystem. Jordens ressurser er begrensede. Siden slutten av 1960-årene har vi hatt bilder av jorden fra verdensrommet, og de viser med all tydelighet at jorden ikke er forbundet med noe annet i rommet.

Det betyr for det første at når vi har brukt jordens ressurser, får vi ikke mer. Det betyr også at vi aldri helt kan bli kvitt avfallet vårt. Derfor krever fortsatt samfunnsutvikling at vi utvikler mekanismer for å fordele jordens begrensede ressurser blant de mellom ni og ti milliardene menneskene man regner med vil være på jorden i 2050, i tillegg til alle andre levende organismer.

Det som er spennende med verdensmålene, er er at utfordringene er ført sammen i én enkelt avtale.

Det er her de 17 verdensmålene som ble vedtatt av FN-landene i 2015, er viktige. Til tross for at vi i flere tiår har kunnet se bildene av jordene fra verdensrommet med egne øyne, bilder som viser at jordens ressurser er begrenset, var det først da verdensmålene ble vedtatt, at vi fikk en internasjonal politisk avtale som erkjenner at kloden er endelig.

De 17 utfordringene som identifiseres i verdensmålene, er ikke nye. Vi visste lenge før 2015 at de fantes, og for mange av dem – fred, klima, biologisk mangfold, vann, med flere – var det allerede inngått FN-avtaler.

 

Det er samspillet som er avgjørende

Det som er spennende med verdensmålene, er derfor ikke de enkelte målene i seg selv. Det er at disse utfordringene er ført sammen i én enkelt avtale. Det betyr nemlig at det er samspillet mellom målene som blir viktig. Verdensmålene tvinger oss med andre ord til å respektere det økosystemet som vi er en del av.

Rent praktisk betyr det at når en virksomhet eller organisasjon skal iverksette verdensmålene, er det ikke nok å konsentrere seg om de målene der man «gjør det bra». Man er også nødt til å konsentrere seg om de målene der ens egen aktivitet har negativ påvirkning – og etterstrebe å begrense denne påvirkningen.

Vi ser altfor tydelig, blant annet i form av koronakrisen og klimaendringer, at vi blir nødt til å respektere det systemet vi er en del av.

Jordens ressurser utgjør vår egentlige valuta, for det er de som i siste instans understøtter samfunnsutviklingen. Historisk sett har menneskenes ressursbehov vært så beskjedent at samfunnet har kunnet tillate seg å ignorere det faktum at jordens ressurser er begrensede, og at mennesker er del av et globalt økosystem. Det kan vi ikke lenger. Vi ser altfor tydelig, blant annet i form av koronakrisen og klimaendringer, at vi blir nødt til å respektere det systemet vi er en del av.

Det er heldigvis inspirasjon å hente i naturen for hvordan samfunn kan trives når de inngår i et system. Når vi tar en enkelt organisme, som for eksempel en bakterie, og dyrker den alene i en flaske, vil den først vokse svært langsomt. Senere vokser den svært raskt. Bakteriens vekstkurve ligner faktisk menneskenes vekstkurve her på jorden så langt. Etter hvert avtar veksten på grunn av ressursmangel, og til slutt går bakterien til grunne fordi den blir forgiftet av sine egne avfallsprodukter.

 

Fra sektor- til systemtenking

Dette skjer aldri i økosystemer. Mengden av de forskjellige artene som er til stede, varierer selvfølgelig, men de forsvinner sjelden helt. I økosystemer er det, i likhet med i en flaske, kun en begrenset mengde ressurser til rådighet, men organismene lærer å utnytte hverandres avfallsprodukter. På den måten blir ressurser gjenbrukt og regenerert i systemet. I økosystemer produseres det så å si ikke avfall.

Det er dit samfunnet vårt skal. Vi må tenke aktivitetene våre inn i det globale økosystemet vi er en del av hvis ni til ti milliarder mennesker skal kunne trives på jorden. Det vil blant annet bety at vi når den tid kommer, ikke vil produsere avfall – verken det usynlige som vi slipper ut i atmosfæren, eller det vi kaster i søppelkassen. Det krever en enorm omstilling av kulturene våre og samfunnet å bevege seg fra sektor- til systemtenking, men dit er vi nødt til å komme, og det haster.

Vi har  ikke råd til å betale for en «koronagjenoppretting» som bringer oss tilbake til et samfunn som ikke respekterer det systemet vi er en del av.

Vi har rett og slett ikke råd til først å betale for en «koronagjenoppretting» som bringer oss tilbake til et samfunn som ikke respekterer det systemet vi er en del av, for deretter å betale for å forvandle samfunnet til et som gjør det.

Derfor må «koronagjenopprettingen» være en «grønn» gjenoppretting, altså en gjenoppretting som gjør at vi sitter igjen med et langt bedre utgangspunkt for å håndtere de enorme samfunnsmessige utfordringene som er forbundet med å være fra ni til ti milliarder på en planet som er isolert i verdensrommet.

Oversatt av Lene Stokseth

 

Hør siste episode i podcastserien «På den andre siden» med Katherine Richardson her: