Magnitskij-saken viser en av vår tids store utfordringer: De kriminelle nettverkene stopper ikke ved landegrensene.
Våren 2016 hadde norske medier omfattende dekning av Magnitskij-saken knyttet til en kontroversiell dokumentarfilm produsert av norske Piraya Film, The Magnitsky Act. Filmen gir etter vår mening et fordreid bilde av saken.
Det er ingen seriøse kilder som tviler på at Magnitskij var en varsler som avslørte omfattende korrupsjon. I mellomtiden har etterforskning i flere land frembrakt vesentlig ny informasjon, og stadig flere land innfører Magnitskij-sanksjoner. Det er på tide at Norge engasjerer seg.
Sergej Magnitskij var en russisk skatterettsekspert som avslørte at om lag $230 millioner dollar ble svindlet fra den russiske staten. Magnitskij arbeidet sammen med en gruppe advokater for å avsløre svindlerne på oppdrag av Bill Browder, en amerikansk-britisk investor.
Tre av selskapene til Browder ble ulovlig overført til nye eiere etter et politiraid i juni 2007. Magnitskij fant ut at selskapene ble brukt til å kreve tilbake skatt de hadde betalt det foregående året. En kriminell gruppe, som også omfattet korrupte politimenn, fikk urettmessig utbetalt hele beløpet av skattemyndighetene.
Magnitskij ble arrestert av de korrupte politimennene 24. november 2008. 258 dager senere var han død.
Renaissance er ingen smågutt i russisk finansnæring.
Men saken var ikke over av den grunn. Tvert imot har den bidratt til å rette søkelyset mot et problem som ikke stopper ved Russlands grenser, slik det fremgår av Browders bok Min krig med Putin. Den viser at svindel, korrupsjon og andre former for økonomisk kriminalitet har uheldige konsekvenser i landene der den finner sted, men også hvordan kriminaliteten sprer seg til de demokratiske statene.
Heldigvis har det vært flere gjennombrudd i saken det siste året. Amerikanske etterforskere fant nylig $8,3 millioner hvitvaskingspenger på en konto i en engelsk bank i Bournemouth fra svindelen. I tillegg har den russiske avisen Novaja Gazeta gjennomført en ny granskning av saken basert på lekkede eposter fra noen av de impliserte. Og i New York har omfattende etterforskning av hvitvasking av penger fra svindelen ført til et forlik verdt nesten $6 millioner.
Saken blir med andre ord stadig bedre belyst. Og det blir også tydeligere at myndigheter i Norge og andre demokratiske stater ikke bør være passive.
Omfattende hvitvasking en viktig del av problemet
Kontoen i England, hvor etterforskerne fant penger fra svindelen, tilhører den russiske investeringsbanken Renaissance Capital. De ble oppsport via bank-overføringer som viste pengenes ferd fra ulike kontoer.
Renaissance er ingen smågutt i russisk finansnæring. Den Moskva-baserte banken har siden 2012 vært eid av Mikhail Prokhorov – politiker, oligark og venn av President Vladimir Putin. Den er en av de største investeringsbankene i Russland, med aktivitet også i Afrika, Midtøsten og Asia.
London er et av stedene der hvitvasking foregår i stor skala.
De amerikanske etterforskernes funn ble kjent i en artikkel i The Daily Telegraph 13. april i år. Denne og tidligere avsløringer har ført til økt fokus på hvitvasking av penger fra autoritære stater med en utstrakt korrupsjonskultur. Når pengene lar seg hvitvaske i vestlige land, muliggjør det at korrupsjonen fortsetter å florere i de autoritære statene.
London er et av stedene der hvitvasking foregår i stor skala. Ulike britiske regjeringer de siste par tiårene har blitt kritisert for ikke å ta problemet på alvor. Flere rapporter har dokumentert at omfanget er enormt. Underhusets innenrikskomité anslo i juli 2016 at mer enn £100 milliarder – et beløp som overstiger BNP i 130 av verdens land – blir hvitvasket i Storbritannia hvert år.
En opptrapping av kampen mot hvitvasking vil ikke bare ha økonomiske, men også viktige menneskerettslige fordeler. Varslere og journalister i autoritære stater går ofte en usikker skjebne i møte når de avslører økonomisk kriminalitet. Historien om Magnitskij viser hvordan slik kriminalitet går hånd i hånd med grove brudd på menneskerettighetene.
Å rapportere kriminaliteten til politiet kan gjøre vondt verre for her beskytter loven ikke den som har rett, men den som har makt.
Da The Daily Telegraph avslørte Magnitskij-sakens økonomisk forbindelse til Storbritannia, ba den britiske parlamentarikeren og tidligere justisministeren, Dominic Raab, britisk politi om å trappe opp etterforskningen: «Ingen ønsker vel at Storbritannia skal gi denne type blodpenger et dekke av respektabilitet».
Raab har spilt en viktig rolle i å fremme Magnitskij-sanksjoner. Slike sanksjoner fryser eiendelene til og/eller nekter innreise for personer som har begått eller profiterer på grove menneskerettighetsbrudd uten å bli straffet. Det kan dreie seg om offentlige ansatte som angriper journalister eller menneskerettighetsaktivister når de selv blir avslørt.
Med mer ressurser til etterforskning og Magnitskij-sanksjoner kan britiske myndigheter ha startet et nytt kapittel når det gjelder å bekjempe hvitvasking. Dette hadde neppe skjedd uten mediefokus på enkeltsaker. Browders Magnitskij-kampanje har vært av særlig betydning.
I april 2017 fikk International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ), som deltok i Panama Papers-avsløringene, den prestisjefylte Pulitzer-prisen. En gruppe russiske journalister, knyttet til den uavhengige avisen Novaja Gazeta, er en del av dette internasjonale journalistverket. Det er blant annet takket være deres innsats i å følge Magnitskij-pengene at avsløringene er kommet så langt.[1]
«Magnitskij-saken er et nøste av sammenhengende kriminalsaker»
Svindelen som Magnitskij avslørte er en type mafiavirksomhet. En kriminell gruppe etablerer tett samarbeid med påtalemyndigheter, politietterforskere, ansatte på skattekontor, dommere og personer i sikkerhetstjenestene. Myndighetspersonenes rolle er å gi svindelen et skinn av «lovlighet».
Bak står mektige personer, såkalte «beskyttere» eller «tak» («krysha» på russisk), som sørger for at ingen blir straffet. De er ofte i sikkerhetstjenesten FSB. Siden høytstående myndighetspersoner er involvert blir varslerne ekstra utsatt. Å rapportere kriminaliteten til politiet kan gjøre vondt verre, for her beskytter loven ikke den som har rett, men den som har makt.
Magnitskij døde 16. november 2009 som følge av mishandling og manglende legehjelp i fengselet.
30. mars i år publiserte Novaja Gazeta en granskning i regi av journalisten Olesya Shmahun som støtter Magnitskijs påstander. Granskningen ble muliggjort av at ukjente hackere greide å få tilgang til epostkontoen til advokaten Andrej Pavlov og gav eposter herfra til avisen.
Det fremgår at Pavlov er edderkoppen i et stort nett; det er han som regisserer svindelen. Mye tyder også på at han har gode kontakter oppover i den russiske maktpyramiden. I epostene diskuterer han blant annet med direktøren i selskapet «Russiske eksperter», Alexander Shmakov, betydelige beløp (cirka $150 000) som skal utbetales til dommere for å få «riktige» avgjørelser.
Novaja Gazeta har identifisert fem rettssaker, med navn på dommerne og saksnumre, hvor Pavlov har bestukket dommerne. Pavlov gikk til retten for å stoppe publikasjonen av funnene, men tapte.
Sentralt i granskningen står eposter fra perioden august 2012 til oktober 2014 mellom Pavlov og noen av de sentrale aktørene i Magnitskij-saken, blant annet etterforskerne Pavel Karpov, Oleg Urzjumtsev og Nikolaj Budilo.
Magnitskij og hans kolleger avslørte i 2008 at politimennene som raidet Browders kontor i juni 2007, samarbeidet med den kriminelle Klujev-gruppen om å svindle staten. Ifølge Magnitskij hjalp Pavlov og Karpov denne gruppen, ledet av den svindeldømte Dmitry Klujev, med å overta formelt eierskap til Browders selskaper.[2]
Tidenes julegave
Selskapene til Browder hadde en betydelig fortjeneste i 2006 og betalte 5,4 milliarder rubler ($230 millioner) i skatt. Ved hjelp av falsifiserte krav til selskapene ble imidlertid overskuddet nullet ut. Her hjalp korrupte dommere til. Dermed kunne de nye «eierne» kreve den innbetalte skatten tilbake.
Julaften 2007 ble hele beløpet utbetalt fra to skattekontorer i Moskva etter rekordrask saksbehandling. Browders advokater hadde tre uker tidligere advart myndighetene om at selskapene var stjålet, men fikk ingen respons.
Magnitskijs betydning
Tyveriet av selskapene og svindelen ble beskrevet av Browders advokater i flere anmeldelser til russiske påtalemyndigheter; den første fra 3. desember 2007. I tillegg vitnet Magnitskij i to politiavhør i juni og oktober 2008. Her navngav han Karpov og Kuznetsov, som ledet politiraidene mot Browders kontor, og viste til at Pavlov hadde bidratt til å nulle ut profitten i de stjålne selskapene. Det var denne varslingen som førte til at han ble arrestert.
USA vedtok den første Magnitskij-loven i 2012.
Under en rettshøring i Storbritannia i mai 2016 om det mistenkelige dødsfallet til en annen varsler knyttet til svindelen, Alexander Perepilitsjnij, kom det frem påstander om at Pavlov også kan ha hatt noe med dette å gjøre. Perepilitsjnij ble angivelig forgiftet etter å ha gitt informasjon om Klujev-gruppen til sveitsiske etterforskere og Browders advokater. Han møtte Pavlov dagen før han døde utenfor sitt hjem i England 10. november 2012.
Magnitskij døde 16. november 2009 som følge av mishandling og manglende legehjelp i fengselet. Til tross for et enormt press nektet han å trekke sine påstander tilbake.
Her kunne historien ha endt som nok et tragisk dødsfall i et russisk fengsel, men takket være innsatsen til Browder, Magnitskijs kolleger, hans familie, russiske menneskerettighetsforkjempere og mange andre, har saken ikke gått i glemmeboken. Den har blant annet ført til at USA, Storbritannia og Estland har innført Magnitskij-sanksjoner. Canada og Litauen planlegger lignende sanksjoner, og flere andre land diskuterer slike tiltak.
USA vedtok den første Magnitskij-loven i 2012. Den innførte sanksjoner mot russiske statsborgere som var involvert i Magnitskij- og lignende saker. Listen over sanksjonerte personer blir jevnlig oppdatert.
I 2016 ble ordningen utvidet til en global lov, som gjør det mulig å fryse eiendeler og nekte innreise til tjenestemenn som begår korrupsjon eller alvorlige menneskerettighetsovergrep mot varslere eller menneskerettighetsforkjempere – uansett hvilket land de kommer fra. Dokumentasjonen i saken må være overbevisende og vedkommende kan ikke ha blitt straffet for forbrytelsene.
Storbritannias Magnitskij-lov gir den britiske regjeringen mulighet til å fryse eiendeler til personer (fra ethvert land) som har begått grove brudd på menneskerettighetene. Estlands lov nøyer seg med å nekte innreise på de samme betingelsene. Lignende lovgivning er også foreslått i Litauen. I Canada vil loven omfatte både innreisenekt og å fryse eiendeler.
Russiske myndigheter har kjempet hardt mot slik lovgivning i Magnitskijs navn. De hevder at Magnitskij ikke var en varsler og at han var medskyldig i skatteunndragelser som Browder skal ha begått. De har innført mot-sanksjoner mot amerikanske statsborgere og forbud mot at de kan adoptere russiske barn. Planene i Canada ble nylig møtt med skarpe trusler.
Den nye granskningen til Novaja Gazeta bekrefter imidlertid Magnitskijs historie, som også tidligere granskninger i regi av russiske institusjoner, Europarådet og andre har gjort. Pavlov-lekkasjene, som de kalles, viser hvordan advokat Pavlov og medlemmer av Klujev-gruppen samarbeidet om selve svindelen, men også om å legge etterforskningen død.
Hvitvasking av penger fra svindelen er under etterforskning i flere land.
Tidligere president Dmitrij Medvedjev beordret nemlig i 2009 at svindelen og Magnitskijs dødsfall skulle etterforskes. At denne etterforskningen har rent ut i sanden er kanskje ikke så rart. Blant epost-korrespondentene til Pavlov finner vi både etterforskeren av dødsfallet, Andrei Strizjov, og etterforskeren av svindelen, Oleg Urzjumtsev.
Lekkasjene kaster også lys over hvordan Browder, lederen av kampanjen for å etablere sanksjoner, utsettes for en svertekampanje. Han er blitt en perfekt syndebukk for russiske myndigheter. Han blir beskyldt for å finansiere opposisjonspolitikeren og korrupsjonsjegeren Aleksej Navalnyj, for selv å ha begått alvorlig skattesvindel og for å stå bak planer om kupp.
Noen av disse beskyldningene er berørt i Piraya-filmen, som tegner et bilde av en kynisk forretningsmann som gjør hva han kan for å hindre søkelys på egne forbrytelser i Russland.
Mistenkelige «ulykker» og dødsfall
Magnitskij-saken er innviklet. Det er mange aktører, forviklinger, «ulykker» og dødsfall. Det såkalte pengesporet gjør ikke saken mindre innviklet: hvor ble det av de stjålne pengene? Svaret er at pengene er blitt spredt – om ikke for alle vinder – så nokså bredt. Det nylige funnet i Storbritannia er ett blant mange.
Magnitskij-saken viser en av vår tids store utfordringer.
Hvitvasking av penger fra svindelen er under etterforskning i flere land. Den saken som er kommet lengst skulle startet 15. mai 2017 i en føderal domstol i New York. Her var et kypriotisk selskap (Prevezon Holdings) eid av Denis Katsyv, sønn av visepresidenten i den russiske statsjernbanen, Petr Katsyv, anklaget for hvitvasking. Et av nøkkelvitnene i saken, advokaten Nikolaj Gorokhov, ble 21. mars i år utsatt for en tragisk «ulykke». Han falt, eller ble dyttet, fra fjerde etasje i sitt hjem i Moskva, og ble hardt skadet.
Gorokhov representerer også familien til Magnitskij, som på basis av Pavlov-lekkasjene har bedt myndighetene om å gjenoppta etterforskning av overgrepene mot Magnitskij. «Ulykken» kom meget beleilig for de som ikke ønsker en slik etterforskning. Dagen etter fallet skulle Gorokhov nemlig argumentert for gjenopptakelse i en ankedomstol i Moskva.
Saken i New York tok en ny vending 12. mai, da statsadvokat Joon H. Kim uttalte at myndighetene i USA hadde inngått et forlik med med Prevezons Holdings. Selskapet hadde gått med på å betale $5,9 millioner for at saken skulle avsluttes. Forliket ble godkjent av en dommer 15. mai.
Kim understreket i sin kunngjøring av forliket at «vi ikke vil tillate at det amerikanske finanssystemet blir brukt til å hvitvaske midler fra forbrytelser uansett hvor de er blitt begått – her i USA, i Russland eller noe annet sted. Dette forliket innebærer at de tiltalte har akseptert å betale ikke bare det vi mente de hadde mottatt av svindelpenger, men tre ganger dette beløpet, og grovt regnet 10 ganger det beløpet vi mener kan spores direkte til amerikanske konto og bygninger.»
Forbrytelsene stopper ikke ved grensen
Magnitskij-saken viser en av vår tids store utfordringer. De kriminelle nettverkene stopper ikke ved landegrensene. De begår kriminelle handlinger der de mener det er nødvendig for å kunne fortsette sin virksomhet, inkludert drap på dem som står i veien.
Mens regjeringene og innbyggerne i Øst- og Sentral-Europa, som var hardt rammet av den globale finanskrisen i 2007-2009, forsøkte å låne penger fra internasjonale finansinstitusjoner, sirkulerte milliarder av euro i illegale, parallelle systemer som beriket organiserte kriminelle og korrupte politikere.
Norge kan innføre Magnitskij-sanksjoner.
Det parallelle systemet består, ifølge det undersøkende journalistnettverket OCCRP, av et stort antall papir-selskaper. Disse selskapene fremstår som drevet av vanlige mennesker, men dekker i realiteten over kriminell virksomhet. Offentlig ansatte bruker dem til å hvitvaske milliarder av euro slik at de kan tas i bruk i den hvite økonomien. Forbrytelsene de begår blir sjelden straffet, selv om de er svært alvorlige – menneskehandel, narkotikasmugling, ulovlig våpenhandel, skattesvindel og andre økonomiske forbrytelser som bidrar til å utarme statskassene.
Det kan være verdt å nevne at den autoritære korrupsjonskulturen også ser ut til å ha krøpet inn i viktige europeiske institusjoner. Europarådets parlamentarikerforsamling besluttet i år å gjennomføre en ekstern granskning av påstander i internasjonale media om at aserbajdsjanske representanter har «kjøpt» godvilje fra vestlige representanter. Hensikten ser ut til å ha vært å sikre gunstig omtale av landets «demokrati».
Hva kan Norge gjøre?
Norge kan innføre Magnitskij-sanksjoner. Det er en håndfast måte å vise solidaritet med vanlige mennesker i stater som blir plyndret av offentlige tjenestemenn i kompaniskap med kriminelle grupper og hvor varslerne risikerer liv og helse.
Forslag om norske Magnitskij-sanksjoner har blitt avvist av både tidligere utenriksminister Espen Barth Eide, og nåværende utenriksminister Børge Brende, med henvisning til at Norge ikke pleier å innføre sanksjoner på egen hånd. Det er først når FNs sikkerhetsråd eller EU gjør det at Norge bør bli med.
Økokrim har selvsagt en viktig rolle å spille.
Det internasjonale bildet er imidlertid i ferd med å endre seg. Europaparlamentet har i flere resolusjoner bedt EU om å innføre sanksjoner og har vedtatt sin egen Magnitskij-liste. Europarådets og OSSEs parlamentarikerforsamling har vedtatt lignende resolusjoner. USA og flere vestlige land har allerede innført Magnitskij-sanksjoner eller har planer om å gjøre det.
Det er neppe god norsk politikk å vente til siste pulje når det gjelder å etablere slike sanksjoner. Norge er en pådriver for menneskerettighetene internasjonalt og det er få virkemidler som er så treffsikre som slike sanksjoner. De retter seg bare mot de mest alvorlige overgrepene og mot myndighetspersoner som grovt misbruker betrodde stillinger. Sanksjonene kan bidra til å øke beskyttelsen av de mest utsatte og modigste blant de som dokumenterer og går offentlig ut mot korrupsjon og maktovergrep.
Det finnes også mange andre virkemidler som bør tas i bruk, både bilateralt og i FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner.
Et eksempel er at vestlige og norske myndigheter kan gi midlertidig beskyttelse til undersøkende journalister, varslere og menneskerettighetsforkjempere når de trenger det. Et flerårig Schengen-visum kan være gull verdt i en truende situasjon.
Det kan ikke utelukkes at det er kommet penger fra svindelen Magnitskij avdekket til Norge.
Økokrim har selvsagt en viktig rolle å spille. Etterforskerne bør gjøre alt de kan for å avdekke hvitvasking av penger i Norge. De bør også delta i internasjonale «dugnader» for å ta kriminelle grupper som ikke nødvendigvis har sterk tilknytning til Norge.
Når det gjelder Magnitskij-saken er det allerede etablert et europeisk samarbeid som norsk politi kan delta i. Det kan ikke utelukkes at det er kommet penger fra svindelen Magnitskij avdekket til Norge.
Norge er en pådriver i internasjonale fora for å styrke beskyttelsen av menneskerettighetsforkjempere og varslere. Det vil være i tråd med denne innsatsen å etablere et system for menneskerettighetssanksjoner i Norge i Magnitskijs navn.
Slike sanksjoner vil ikke løse alle problemer, men være et viktig tilskudd til en verktøykasse som trenger nye redskaper.
[1] I tillegg har The Organized Crime and Corruption Project (OCCP) bidratt i å følge pengene, se: https://www.reportingproject.net/proxy/en/death-of-a-lawyer og https://www.reportingproject.net/proxy/en/following-the-magnitsky-money. Browders team (hvor mange av Magnitskijs kolleger fortsatt er med) har kommet med viktige bidrag, se http://lawandorderinrussia.org/ og http://russian-untouchables.com/eng/
[2] Pavlov og Karpov står på Europaparlamentets sanksjonsliste knyttet til overgrepene mot Magnitskij. Karpov er også på den amerikanske Magnitskij-listen (‘MAGNIT’-program). Klujev er på begge listene. Informasjon om USAs Magnitskij-sanksjoner er tilgjengelig her: https://www.treasury.gov/resource-center/sanctions/Programs/pages/magnitsky.aspx
Kommentarer