Det handler om makt

Noen ganger kan man nesten tro det er en katastrofe som utspiller seg når mediene tegner opp sine bilder av Groruddalen. Senest med NRKs oppslag denne våren om gjengkriminalitet på Oslo Øst og i Groruddalen, som bidro til nok en debatt om ungdom i Groruddalen er verre enn andre steder (statistikken viser at det er de ikke).

Politikernes oppmerksomhet og engasjement for Groruddalen må ikke være noe som er avhengig av store oppslag i media.

For sannheten er at dalen er fylt av 140 000 helt ekte mennesker, mennesker som kanskje ikke opplever at det er de utfordringene de opplever til daglig som får de største overskriftene. Groruddalen er en dal med kontraster. Den har store klasseforskjeller, med stor rikdom i noen deler og fattigdom og arbeidsløshet i andre. Dalen har grønne områder og nærhet til marka, og har samtidig tre store motorveier som deler dalen med støy og forurensning.

De som vil ta dalen og folka som bor i den på alvor må se dette, se at her leves gode liv og vanskelige liv, side om side. Og politikernes oppmerksomhet og engasjement for Groruddalen må ikke være noe som er avhengig av store oppslag i media, men en prioritet over tid, både lokalt og nasjonalt.

Groruddalen er jo stor. Hver femte osloborger er groruddøl. Og jeg vil vel driste meg til å si at de ikke har vært bortskjemt med stor representasjon i politikken. Både på Stortinget og blant de som styrer Oslo er det tynt med folk som bor i dalen. Det er klart det har noe å si for hva som prioriteres. For hvor samferdselsinvesteringene går, hva slags boliger som bygges hvor, hvor mange lærere skolene har.

Jeg skal være ærlig. Når jeg engasjerer meg i utviklinga av Groruddalen er det ikke uten en viss egeninteresse. Jeg har nylig etablert meg på Veitvet. At jeg, samboer og hund har flyttet inn i et rekkehus på Veitvet var både tilfeldig og bevisst, som boligkjøp kanskje ofte er.

Vi kjente folk der som er ivrige ambassadører for Veitvet og Groruddalen, samtidig som de aldri har lagt skjul på dalens utfordringer. På skolene er det mange unger som ikke kan språket vårt godt nok, fordi foreldrene deres kommer fra andre land enn Norge. Arbeidsløsheten og forskjellene er større enn ellers i Oslo, og det samme er luftforurensninga.

Mange som engasjerer seg for Groruddalen står i en spagat. På den ene siden forsvarer vi denne delen av Oslo mot myter, overdrivelser og en manglende forståelse. Samtidig må de reelle utfordringer anerkjennes og gjøres noe med.

Utdanningsnivået, inntektene og levealderen er lavere i dalen enn i resten av Oslo. Færre er i jobb og flere er arbeidsløse. Bydelene har for mye veitrafikk og for dårlig kollektivtilbud. Det er klart det påvirker oss som bor der.

Veien til makta for den fattige familien med innvandrerbakgrunn på Linderud i Groruddalen er ganske sikkert større enn for en familie med masse ressurser på bygda.

Debatten om utfordringene i Groruddalen er ofte nasjonal, som vi så med NRK sine oppslag, samtidig som mye av de vellykka tiltakene er lokale, det er jo Groruddalssatsingen et glimrende eksempel på. Samtidig, utviklingen i Groruddalen er ikke frakoblet resten av samfunnsutviklingen. Tvert i mot henger det veldig nøye sammen.

Når forskjellen øker i Norge, øker de mest i byene. Når de rike blir rikere og de fattige fattigere er det i Oslo vi ser de største utslagene. Når det blir flere unger som er fattige, blir det også flere i Groruddalen. Med andre ord, en nasjonal politikk for omfordeling er særlig viktig for Groruddalen.

 

Omfordeling handler både om fordeling av rikdom, og av makt. I valgkampen vil vi sikkert høre om hvordan makta, eller eliten, sitter i Oslo. Men det er jo selvsagt et altfor enkelt bilde, for dette handler ikke om geografi, men ressurser.

For veien til makta for den fattige familien med innvandrerbakgrunn på Linderud i Groruddalen er ganske sikkert større enn for en familie med masse ressurser på bygda. Makta til å forme sitt eget liv, til å få et liv med trygg og god inntekt kan være minst like vanskelig for en arbeidsløs på Ammerud som en på Finnsnes.

Jeg vil advare mot å la historien om Osloeliten få sette seg, for det kan innebære at vi ikke er villige til å legge tilstrekkelig kraft i tiltakene for en bedre by og en bedre Groruddal. Det er nødvendig å prioritere ressurser til Oslo.

Når integrerings- og fordelingspolitikken fungerer vil alle, uavhengig av bakgrunn, dele de samme nabolagene, skolene og arbeidsplassene.

Før jeg flytta til Lindeberg, i nærheten av Furuset, bodde jeg et år i Frankrike. I den delen av Frankrike som stemte på Marine Le Pen i presidentvalget. Der har de ikke lykkes med det som vi i stor grad har fått til i Norge, nemlig små forskjeller og god integrering av innvandrere. Der har høy innvandring og stor ulikhet lagt seg opp på hverandre.

Kulturelle og religiøse kløfter, sammen med økonomiske og sosiale problemer. Det har skapt konflikt og dårlige levekår og mange som ikke får en plass i arbeidsliv, utdanning og i samfunnet.

I en tid hvor forskjellene øker og innvandringen er høy blir det viktigste framover å sikre at disse to ikke virker sammen i negativ retning. Groruddalen kan bli et stadig bedre sted å bo for flere hvis vi lykkes å skape sterke fellesskap.

Skal vi lykkes med å redusere forskjellene må vi fordele ressursene bedre. De rikeste må betale mer i skatt, samtidig som de med vanlig arbeid får mer og de universelle velferdsgodene styrkes. Vi må føre en boligpolitikk for alle, hvor boligspekulantene ikke lenger får bidra til å presse opp prisene, og hvor det blir lettere for unge og lavtlønte å komme inn i boligmarkedet.

Vi må få folk i arbeid, og sørge for et tryggere arbeidsliv, hvor vi bekjemper sosial dumping og får flere hele og faste stillinger.

Vi må videreføre og forsterke satsingen på gratis aktivitetsskole og gratis halvdagsplass i barnehagene i Groruddalen. Alle unger må få delta, alle unger må få lære seg godt norsk. Dette, sammen med en økning i barnetrygden. vil sikre at færre unger vokser opp i fattigdom og flere unger møtes på i lek og læring.

Folk må være trygge på at ungene deres får lov til å lykkes.

Dette er også effektiv integreringspolitikk.  Vi må sikre at folk kommer i arbeid, får utdanning og lærer norsk. Når integrerings- og fordelingspolitikken fungerer vil alle, uavhengig av bakgrunn, dele de samme nabolagene, skolene og arbeidsplassene. Groruddalssatsningen har gjort mange områder bedre, sånn at befolkningen får bedre muligheter.

Dette arbeidet må videreføres, slik at vi får felles og trivelige arenaer å møtes og delta på. Kulturhuset på Veitvet er et godt eksempel på et gammelt kjøpesenter som ville stått nesten tomt, men som i stedet blir en møteplass for alle. Satsing på møteplasser og idrettsanlegg, og på nok, gode lærere på skolene, avgjør om vi lykkes.

Til syvende og sist er det folka som bor i Bjerke, Alna, Stovner og Grorud som kjenner områdene og livene sine best. Vanskelige liv og mistillit motvirkes gjennom at folk blir involvert i utviklingen av lokalsamfunnet sitt og har reell makt til å kunne forme det og livene sine selv. Folk må være trygge på at ungene deres får lov til å lykkes.

Fordi det er akkurat så enkelt, og så vanskelig, så trenger Groruddalen å være sterkere representert der makta sitter. Jeg er klar til å ta min økt.