MDG og Senterpartiet kan bli gull

(Denne teksten har tidligere vært på trykk i Klassekampen, 8. oktober 2019)

Vi er enig om overraskende mye. Skal regjeringen byttes ut, må de rødgrønne partiene løfte hverandre frem.

Senterpartiet på sitt verste er et proteksjonistisk og konservativt parti som på populistisk vis dyrker motsetninger mellom grupper i samfunnet, som konsekvent nedprioriterer dyrenes ve og vel i landbrukspolitikken og som totalt mangler vilje i klimapolitikken. Senterpartiet på sitt verste er et parti jeg ikke ønsker i maktposisjon i landet vårt.

Likevel tror jeg det finnes grobunn for et godt samarbeid mellom Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne på nasjonalt plan. Jeg tror et samarbeid med et helgrønt klima- og bærekraftsparti kunne fått fram det beste i et ellers grått Senterparti. Dessuten kan det hende vi ikke har noe valg. Dagens regjering har sviktet i alt fra klimapolitikken til velferdspolitikken, og må kastes. Da må dagens opposisjonspartier samles om en felles retning for landet og spille hverandre gode.

I Norge er det ingen som kommer til å bli hardere berørt av klimaendringer enn landbruket og distriktene for øvrig.

I en potensiell opptakt til en bred rødgrønn eller grønnrød regjering i 2021, er det fort nettopp samarbeidet mellom Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne som kan bli vanskeligst. Men jeg har tro på at det kan funke.

For Senterpartiet på sitt beste er noe annet. Det er et parti med lange tradisjoner for bærekraft og nærhet til naturen. Det er et parti som heier på den selvstendige bonden og de små aktørene i en verden der store selskaper stadig høster makt. Det er et parti som føler seg fremmedgjort av en modernitet der alt handler om stordriftsfordeler, forbruksvekst og overnasjonale selskaper med rare engelske navn. Det er et parti som kan være enig med Miljøpartiet De Grønne i at det er dags for å ta et pust i bakken og være fornøyd med det vi har. Alt må ikke bli større og mer effektivt.

Det er et parti som står side om side med Miljøpartiet De Grønne i kampen mot regjeringens hodeløse sentraliseringspolitikk, som ønsker politistasjoner, kommunehus og tingretter tett på der folk bor. Og i den forrige rødgrønne regjeringen var det ofte Senterpartiet som sto på barrikadene for mer fornybar energi.

De siste årene har Senterpartiet derimot, noe uforståelig, gjort sport i å være mot så mye klimapolitikk som mulig. Om det så bare har vært en liten sjanse for at noen bosatt i distriktet blir berørt av et klimatiltak, har de møtt det med piggene ut og avfeid det kontant. På veien til et klimavennlig samfunn skal de frede både kjøttet, bilen, flyet og olja og heller ikke knytte Norge til et forpliktende europeisk samarbeid på klimafeltet. Problemet da er at utslippene ikke går ned og at vi får dyre og brutale klimaendringer.

Det er først og fremst i byene det er god politikk å bytte ut bilen med alternativene.

I Norge er det ingen som kommer til å bli hardere berørt av klimaendringer enn landbruket og distriktene for øvrig. Tørkesommeren for et drøyt år siden burde være en tankevekker. Det er heller ikke de store byene som får økt ras- og flomfare som følge av et villere og våtere klima. Jeg tror mange i Senterpartiet ser på klimaendringene med den største uro og ønsker politikk som monner. Det vil de så klart få med et sterkt MDG som støttespiller i regjering.

Den eneste gode klimapolitikken, er den som faktisk kutter utslipp fort nok til at vi når klimaforpliktelsene våre. Det må få konsekvenser for olje- og energipolitikken, industripolitikken, landbrukspolitikken og samferdselspolitikken.

Hva gjelder sistnevnte, er det viktigste at fossiltrafikken går drastisk ned. Tog må bygges ut, flere fly må bli på bakken, bilparken må elektrifiseres og flere må sykle og ta kollektivt, spesielt i byene.

Tog knytter landet sammen, og er også god distriktspolitikk. Jeg er sikker på at Senterpartiet og Miljøpartiet kunne funnet sammen i krav om å på plass både Nord-Norgebanen, som det er stor folkelig oppslutning om i nord, lyntog på tvers av landet i sør og en fortgang i Intercity-prosjektet på Østlandet.

Det er først og fremst i byene det er god politikk å bytte ut bilen med alternativene. Miljøpartiet har ikke nødvendigvis noe imot å differensiere mellom by og land i bil- og bensinavgiftene. Jeg tror Senterpartiet kan være med på å drastisk øke bensinavgiftene hvis de områdene som er mest avhengig av bilen, blir skånet. På samme måte tror jeg Senterpartiet kan være med på politikk som legger opp til redusert flytrafikk, så lenge for eksempel kortbanenettet i Nord-Norge blir unntatt fra avgifter og eventuelt kvoter.

Nylig foreslo Senterpartiet høyere avgifter på utenlandsflyginger.

Vi er de to partiene som vokser klart raskest i landet nå.

Hvis Senterpartiet lytter til ungdomspartiet sitt, og legger vekk den oljetørsten som har preget partiet i nyere tid, kan de bli en viktig alliert med Miljøpartiet i kampen for økt satsing på fornybar energi og mindre hegemoni til en stadig mer utdatert oljeindustri. Hvis det skal være mulig å bo i hele landet, må det finnes noe å leve av i hele landet.

Samme hvor mye de grå partiene skal ha det til, så er ikke olje- og gassindustrien en industri som er levedyktig og trygg på sikt. Hvis verden skal nå klimamålene sine og masseinvesteringen og prisfallet på fornybar energi i verden fortsetter slik det har gjort de siste årene, så vil etterspørselen etter olje og gass synke, muligens overraskende fort.

Vi trenger flere bein å stå på, og mange av de beina burde være fornybar energi. Vi kan bli verdensledende på havvind og bruke den kompetansen og teknologien vi i dag har i oljenæringa på å bygge opp en havvindnæring i verdensklasse som ikke er sårbar for plutselige oljeprisfall som det vi opplevde fra 2014. Det vil sikre lokalt næringsliv og bosetting langs hele kysten og bringe ny entusiasme til de områdene som nå motvillig stålsetter seg til en tid der olja ikke lenger er hellig.

Vi er ofte sinte på hverandre og snakker til to vidt forskjellige menigheter.

Det er ofte i debatter om kjøtt og dyrevelferd at Senterpartiet og Miljøpartiet går mest i tottene på hverandre. Som veganer som vil legge ned svine- og kyllingindustrien og stille langt strengere krav til dyrevelferd i hele landbruket, er det ingenting som gjør meg sintere enn senterpartister som mener at norske husdyr har det mer enn godt nok og at kjøtt er den mest bærekraftige maten som finnes.

Men når vi legger de mest stridsøksaktige temaene til side, ser vi at det er mye som forener Senterpartiet og Miljøpartiet i landbrukspolitikken. Begge partier ønsker et levedyktig jordbruk basert på små bruk og er over middels opptatt av vern av matjord og norsk selvforsyningsgrad. Jeg tror Senterpartiet gjerne går med på strengere dyrevelferdskrav og en vridning i subsidiene til grønnsaker og mer dyrevennlig kjøtt, så lenge den totale potten til landbruket øker.

Det er mye som skiller Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Vi er ofte sinte på hverandre og snakker til to vidt forskjellige menigheter. Likevel er det mer som forener oss, og vi kan spille hverandre gode. Vi er de to partiene som vokser klart raskest i landet nå. Klarer vi å samarbeide framover og i lag ta del i et troverdig regjeringsalternativ, kan vi se fram til et grønt valgskred om to år, både på den ene og andre måten.