Med rett til å feriere

Det var dårlig stemning i rommet. Alles blikk flakket mellom Mr. Pavlov fra Sovjet og Mrs. Corbet fra Storbritannia. Pavlov hadde gått over streken; han hadde trukket arbeidsforhold i koloniene inn i diskusjonen. Mellom sammenbitte tenner leverte Corbet et haltende svar om imperiets program for å bedre forholdene.

Ingen virket overbevist.

Slaget stod om retten til periodisk ferie med betaling. På den ene siden stod Pavlov og den cubanske delegasjonen. På den andre stod den filippinske delegasjonen som mente rettigheten kunne oppfattes som en rett til latskap, Ellinor Roosevelt (USA) som mente den var unødvendig og Mrs. Corbet som mente ferie var et privilegium, ikke en rettighet.

Mange av arbeiderne bor og lever på fabrikkens områder.

Art 24 ble noe overraskende vedtatt dagen etter da New Zealand la frem et nytt utkast som fikk flertall. Corbet avstod fra å stemme.

Det er ingen rettighet som har måttet tåle så mye hån som retten til ferie. Seriøse kritikere som Maurice Cranston og Eric Posner har skrevet om den med forakt. Ole Gjems Onstad liker den heller ikke.

Retten til ferie kan se fjollet ut der den står i selskap med allmenn stemmerett og vern mot tortur. Bare ordet ferie leder tanken hen til hvite strender og parasolldrinker.

Samtidig betyr ferie noe ganske annet for de menneskene som fortsatt arbeider under den typen forhold som Pavlov snakket om for sytti år siden.

De menneskene som arbeider med å lage klærne våre eller den mac-en jeg har skrevet denne teksten på, arbeider fremdeles ti-tolv timer hver dag. Arbeidet består gjerne av endeløse gjentagelser av den samme, lille oppgaven. Mange av arbeiderne bor og lever på fabrikkens områder.

Dette er en visjon om en verden der alle skulle leve i frihet og med verdighet.

Da verdens ledere kom sammen for å lage Verdenserklæringen, ønsket de å bygge et skjold av regler rundt mennesket. Dette skulle sikre verden mot at grusomhetene fra andre verdenskrig skulle gjenta seg.

Verdenserklæringen er ambisiøs; målet var ikke å sikre et lite knippe rettigheter eller å beskrive virkeligheten. Målet var å lage en visjon for fremtiden. Dette er en visjon om en verden der alle skulle leve i frihet og med verdighet.

Kritikere av menneskerettighetene fremhever gjerne at rettighetene gjør innhugg i vår suverenitet. De ser ikke ut til å forstå at det er hele poenget. Målet med rettighetene er å ta fra verdens land visse former for makt, slik som makten til å torturere.

Fattige, desperate mennesker er en ressurs. Selskaper trekkes mot Kina fordi de har billig arbeidskraft. Skjortene dine er ikke sydd i India fordi de er flinkere til å sy skjorter enn oss, men fordi de er villige til å gjøre det billig.

For meg er det ingen rettighet som er vakrere enn retten til ferie.

I dag er det mange på høyre- og venstresiden som vil reise høye tollmurer og holde varene de fattige lager ute. For sytti år siden var man modigere. Da våget man å tenke at det var mulig å frata verdens land makten til å la arbeiderne sine jobbe seg ihjel.

For meg er det ingen rettighet som er vakrere enn retten til ferie. Jeg synes at denne omstridte, mobbede, lille rettigheten fanger noe av grunntanken i Verdenserklæringen; målet om et godt liv med verdighet.

Målet var å sikre folk mot vilkårlig fengsling, mot tortur, mot slaveri. Sikre folk ytringsfrihet og deltagelse i demokratiet, men også, noen dager, til å gjøre akkurat hva man ville; til å ta en ferie. Det er kanskje noe av det mest menneskelige vi kan gjøre.

Gratulerer til Verdenserklæringen med sine sytti første år, det står fortsatt mye arbeid igjen.