Meritokratiets hovmod

Det økte fokuset på individuelle prestasjoner i Vesten har fremmet ideen om meritokrati med klare vinnere og tapere. Det betyr at hvis din suksess er din alene, så er mitt nederlag mitt alene. Suksess skaper stolthet, mens et nederlag skaper ydmykelse og harme. Men må det være slik?

I sin bok The Tyranny of Merit: What’s Become of the Common Good? utfordrer Harvard-professor Michael Sandel den overdrevne troen på suksess som en ren individuell fortjeneste. Han advarer mot en meritokratisk tankegang som kan svekke både følelsen av fellesskap og selve demokratiet.

Folk flest visste at deres rikdom og høye status ikke var fortjent, men arvet.

Sandel har et poeng. Meritokratiet fremmer en fortelling som forherliger de vellykkede og ser ned på de mindre heldige, basert på misforståtte antakelser. Sandels besøk til Norge er en anledning til å ta opp diskusjonen om meritokratiets baksider.

I tidligere tiders føydalsamfunn var ulikhetene store og utbredte, men ingen trodde på at overklassen fortjente sin høye status og rikdommen som fulgte med den, eller at samfunn var rettferdig.

Folk flest visste at deres rikdom og høye status ikke var fortjent, men arvet. Denne kunnskapen sparte underklassen for det ydmykende synet på at de var der fordi de fortjente å være der. At det var deres valg. De var ikke smarte nok til å klatre oppover på rangstigen. Sosial mobilitet var ikke et tema, siden folk ble født inn i sin klasse og forble der resten av livet.

Meritokratiet endrer alt dette. Det er ikke lenger slik at de som ikke var så heldige å være født til rikdom og høy sosial status, kunne skylde på systemet. Systemet eksisterte ikke lenger, eller rettere sagt, ble usynliggjort. I meritokratiet fortjener man sin egen skjebne dersom man ikke har det som skal til for å klatre opp stigen. Det meritokratiske synet utelukket helt betydningen av flaks og tilfeldigheter for å nå høye posisjoner. Når man ikke lenger er bundet til en rigid sosial struktur, fremstår det å forbli i den lavere posisjonen som et valg, ikke som skjebne, slik det var tidligere. Hvis man ikke klarer seg, har man bare seg selv å skylde på.

Hvilke kvalifikasjoner som belønnes i meritokratiet, avhenger i stor grad av ett sentralt forhold: hvilke varer og tjenester som er etterspurt på markedet.

Sandels innvending mot meritokratiet er at det bagatelliserer den rollen flaks og hell spiller når det gjelder å besitte et bestemt talent og å være født i et samfunn som verdsetter disse talentene. Enda viktigere er det at Sandel, i tråd med tradisjonen fra USAs fremste politiske filosof, John Rawls, argumenterer for at talent fra et moralsk synspunkt er vilkårlig, et naturlig lotteri, og at vi ikke kan hevde at vi fortjener det.

Tanken om at mennesker fortjener sitt lodd i livet hviler altså på et usikkert grunnlag, og meritokratiet har ikke klart å gi en god begrunnelse for sin moralske kjerneidé. Når tilfeldighetenes rolle introduseres i begrunnelsesprosessen, er det ikke lenger noen selvfølge at det fortsatt er grunnlag for påstanden om at folk fortjener det de får.

Dette er synet Sandel kaller for meritokratisk hovmod. Det har imidlertid blitt utbredt og akseptert av mange som en selvfølge. Det har også stadig blitt hamret inn gjennom politiske, økonomiske og moralske diskurser. Det oppnådde den nesten universelle statusen, ikke fordi det er en tidløs idé om hva rettferdighet krever, men fordi det hadde fanget fantasien til alle som en reell mulighet for frigjøring. Meritokratiet appellerer til oss ved at det ser bort fra alle moralsk irrelevante egenskaper og trekker frem ett element: talent. Talent blir den mest verdsatte og verdifulle ressursen et individ kan ha. Vi organiserer samfunnet slik at vi, gjennom skoler, konkurranser og ulike tester, søker å finne de naturlige talentene for å gi dem mulighet til å lykkes.

Meritokratiet blir til aristokrati under dekke av å belønne meritt.

Meritokratiets retorikk er basert på at talent skal belønnes, men ikke alle talenter kan belønnes. Hvilke kvalifikasjoner som belønnes i meritokratiet, avhenger i stor grad av ett sentralt forhold: hvilke varer og tjenester som er etterspurt på markedet. Ikke alle kan komme inn på de prestisjefylte institusjonene som sender dem til topps i samfunnet. Når den meritokratiske klassen først har formet seg til en hegemonisk klasse, bruker den dessuten alle mulige midler for å holde på privilegiene. Meritokratiet blir til aristokrati under dekke av å belønne meritt.

Sandel har dokumentert hvordan kappløpet i opptaket til Ivy League-universitetene i USA er så intenst at de som kommer inn allerede tilhører den meritokratiske klassen. Meritokratiet reproduserer derfor ikke seg selv ved å skape like muligheter, men ved å lukke dem eller begrense dem til et bestemt segment av samfunnet. Dette forhindrer sosial mobilitet og ekskluderer folk flest fra muligheten til å klatre opp den sosiale rangstigen. Som Sandel påpeker, har amerikansk høyere utdanning blitt som en heis i en bygning der de fleste starter på øverste etasje.

Dette kan virke som et svik mot meritokratiets ideal, men det er det ikke. Meritokratisk ulikhet reproduseres nettopp ved å appellere til ideen om fortjenthet, og hvem som fortjener hva, bedømmes etter meritter. Overraskende nok er det i samfunnets øverste sjikt at man finner meritter. Over 70 prosent av dem som blir tatt opp ved prestisjefulle universiteter, kommer fra samfunnets øvre sjikt. Hvis dette viser noe, så er det at bare de som har midler til å utvikle sine evner, kan kreve de belønningene som meritokratiet lover.

Et system som skaper hovmod og angst blant vinnerne og ydmykelse og harme blant taperne, er neppe forbilledlig.

Meritokratiets fokus på individuell suksess fører dessuten til en devaluering av fellesskapets betydning og verdien av felles innsats. Ikke overraskende innleder og avslutter Sandel boken med en advarsel om at demokratiet er i fare, både fra den meritokratiske klassen som har et sterkt grep om de kritiske sosiale, politiske og økonomiske institusjonene, og fra populismen som har vokst frem som en reaksjon på det meritokratiske hovmod. Sandel foreslår at i stedet for å etterstrebe mulighetslikhet, bør vi etterstrebe en bred likhet i vilkår som gjør det mulig for dem som ikke oppnår stor rikdom eller prestisjefylte stillinger, å leve anstendig. Vi er alle avhengige av hverandre, så vi må vurdere hva som teller som et bidrag verdt å anerkjenne.

Sandel har således reist to hovedinnvendinger mot meritokratiet. Den ene fra et rettferdighetsperspektiv og den andre fra et perspektiv om et godt samfunn. Begge innvendingene er svært kritiske til meritokratiet som et politisk prosjekt, men den siste er mer bekymringsverdig. Han mener at selv om meritokratiet hadde vært rettferdig, vil det likevel ikke skape et godt samfunn. Et system som skaper hovmod og angst blant vinnerne og ydmykelse og harme blant taperne, er neppe forbilledlig. Det oppmuntrer til holdninger som er i strid med menneskelig blomstring. Det umyndiggjør borgerne, undergraver solidariteten, uthuler demokratiet, ødelegger fellesnytten og nekter anerkjennelse og respekt for dem det anser som tapere.

Dette betyr ikke at vi må la være å anerkjenne meritter og individuelle prestasjoner. Det vi derimot bør forkaste, er meritokrati som «et ideal som skal maksimeres». Det finnes visse politiske, moralske, sosiale og etiske goder som ikke er, og ikke bør, fordeles meritokratisk. Tanken er at meritokratiske institusjoner bør bestå, men at de skal kontrollere færre aspekter ved våre liv.