Meritokratiets tragedie

Agenda Magasin har den siste tiden hatt en debatt om meritokrati (se tekstene nederst, red.anm).

Debatten er interessant, men den lodder ikke dypt nok. Den adresserer ikke det enkle, men ubehagelige faktum at meritokratiet i Norge sorterer folk etter skoleflinkhet. Og at denne sorteringen skaper varige kulturelle, geografiske, politiske og økonomiske ulikheter.

 

De flinke og de andre

Det er den skoleflinke delen av ungdomsskoleklassen din som nå har master- og doktorgrader. Som er leger, advokater, psykologer, arkitekter, økonomer, ingeniører, journalister, osv. Som har jobber som lønnes godt – ofte pluss/minus én million i året.

Eier du bolig i et urbant pressområde, sitter du på en gullgruve.

Resten av klassen din – de som ikke var så flinke – jobber i yrker som ikke krever høyere utdanning, og som lønnes dårligere.

 

Kultur og klasse

Da har ulikheten i skoleflinkhet skapt to nye ulikheter. Den ene er kulturell, mellom de med høyere utdanning og de uten. Mellom de med velfylte bokhyller og de som ikke har bøker.

I distriktene opplever folk at verdien på boligen deres faller år for år.

Den andre er økonomisk, mellom forskjellige klasser av lønnstakere. Mellom hun som sitter i kassa på KIWI og han som er seniorrådgiver i direktoratet.

 

By og distrikt

Problemet i er neste omgang at de høyt utdannede trekker til byene, mens de med lav utdannelse trekker til – eller blir værende i – distriktene. Da har vi fått enda to ulikheter med utgangspunkt i skoleflinkhet. Én geografisk, mellom by og land. Og en politisk.

 

Elbiler og bensinpriser

Høyt utdannede folk i byene har andre interesser – politiske interesser – enn folk i distriktene. Spissformulert, eller karikert, kan man si at mens de skoleflinke i byene er opptatt av sykkelfelt og el-bil, er folk i distriktene opptatt av veisikring og bensinpriser.

Distriktspolitikk har vært et brennhett tema i Norge de siste årene. Det vil føre for langt å gå inn på alle årsakene til dét her. Men la oss se på én av dem. Økonomi. Eller mer konkret: bolig.

 

Verdiløse hus og urbane gullgruver

I distriktene opplever folk at verdien på boligen deres faller år for år. Fordi etterspørselen er lav. De opplever at markedsprisen for et nybygd hus er mindre enn det kostet å bygge huset. Bolig er et økonomisk tapsprosjekt.

Jo dyrere en bolig i byen blir, jo større blir ulikheten skapt av skoleflinkhet.

I byene er det motsatt. Eier du bolig i et urbant pressområde, sitter du på en gullgruve. Du tjener hundretusener i året – bare ved å bo. Det er ikke penger i hånden i dagliglivet – det er store lån som skal betjenes – men den dagen du realiserer din urbane boligformuen, har du tjent millioner. Skattefritt, til og med.

 

Generasjoner

Jo dyrere en bolig i byen blir, jo større blir ulikheten skapt av skoleflinkhet. For det første blir det en økonomisk mur mellom by og land. Det blir nær umulig for folk fra distriktene å få seg bolig i byen. For det andre, og viktigst: Etter hvert som nye generasjonen tar over, blir det en økonomisk avgrunn mellom de som arver urbant og de som arver i distrikt.

Sementeringen blir forsterket av at skoleflinkhet i seg selv går i arv.

De urbane får millioner av kroner – skattefrie kroner – rett i lomma etter hvert som foreldrene dør. Folk i distriktene får nesten ingenting.

Så det som startet opp som en ulikhet i skoleflinkhet ender som en systematisk, økonomisk ulikhet som sementeres gjennom generasjoner.

 

Arvelig flinkhet

Sementeringen blir forsterket av at skoleflinkhet i seg selv går i arv. Skoleflinke foreldre får skoleflinke barn. Skoleflinke barn tar høyere utdanning. Høyere utdanning gir høyere lønn. Høy lønn – og arv – gjør at du kommer inn i urbane boligmarkeder.

Men 50 år med meritokrati har også sortert samfunnet.

Urbane boligmarkeder gjør at du tjener millioner. Millioner gjør at du kan hjelpe dine barn – som sannsynligvis også er skoleflinke – inn i boligmarkedet. Og så videre.

 

«Frigjøringa av de ubrukte krefter»

Et av de store prosjektene til sosialdemokratiet var utdanning for alle. Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Trygve Bratteli fikk bare syv års folkeskole. De ville skape et Norge der de oppvoksende slekter fikk mer. De ville skape et Norge der alle fikk utnytte evnene sine og bli det de ville – eller kunne. De ville se «frigjøringa av de ubrukte krefter», som Trygve Bratteli uttrykte det. Og de lyktes.

 

50 år med sortering

I 50 år – siden «Lov om videregående opplæring» kom i 1974 – har det i praksis vært meritokrati i Norge. Alle har kunnet ta den grunn- og videregående utdanningen de ville – og søke seg til høyere utdanning – uavhengig av bosted og foreldrenes økonomi. I løpet av disse 50 årene har skoleflinke folk fra alle samfunnslag utnyttet sine evner til det fulle.

Blir det også dets undergang?

Men 50 år med meritokrati har også sortert samfunnet. Vi har kommet til et punkt hvor de kulturelle, geografiske, politiske og økonomiske skillelinjene i Norge går mellom de skoleflinke og de andre. Hvor ulikheten mellom de skoleflinke og de mindre skoleflinke blir større, dag for dag.

 

Meritokratiets tragedie

Hegel skrev at kjennetegnet på en tragedie er at helten går til grunne på sin beste egenskap. Det norske meritokratiets beste egenskap er at det belønner folks evner, folks skoleflinkhet.

Blir det også dets undergang?