Moria-moral: The Good, the Bad and the Smart Ass

Storting og regjering diskuterer for tiden om vi skal ta imot noen av flyktningene fra Moria. Uenigheten står mellom de som vil ta imot flyktninger og de som mener det ikke er vårt ansvar, eller som vil bruke pengene annerledes.

Det er sterke følelser hos alle parter, fordi en ser på det som et moralsk spørsmål. Likevel er det sjelden debatten går i dybden på hva vi baserer moralen vår på.

Kommentator i VG, Tone Sofie Aglen, argumenterer for at det ikke er vel anvendte penger å hente flyktninger fra Moria. Hun har sannsynligvis rett i at Norge kan hjelpe mange flere flyktninger «der de er» for pengene det koster å integrere flyktningene i Norge. Det er også sant at det neppe vil løse verdens flyktningproblem om vi tar imot noen flere i Norge. Kanskje vil det gjøre at det kommer enda flere flyktninger over Middelhavet. Og ja – det finnes andre flyktninger som har det verre, lenger unna.

Setningen er selvmotsigende, for hvis det ikke hjelper å ha god moral, er den heller ikke kjekk å ha

Det er kjekt å ha god moral, skriver Aglen, men det er til begrenset hjelp hvis man ønsker å hjelpe flyktninger.

Men setningen er selvmotsigende, for hvis det ikke hjelper å ha god moral, er den heller ikke kjekk å ha. I Aglens verden hadde vi gjort et bedre valg om vi ikke hadde det moralske instinktet om å hjelpe Moria-menneskene.

Aglens moral er en type konsekvensetikk som forutsetter presise regneferdigheter og stor analytisk kraft for å gjøre rett valg. Selv da kan det bli vanskelig, for framtiden har en del usikre variabler. Likninger med mange ukjente.

Men Aglen bør legge bort kalkulatoren. God moral kan baseres på følelser, som da Aglen var ung og ga småpenger til tiggere i India. Hun gjorde det fordi det føltes godt og riktig, slik et barn ofte instinktivt føler det er riktig å hjelpe et dyr i nød.

Det er mange fordeler med å forankre moral i følelser

Det er mange fordeler med å forankre moral i følelser. For det første går det mye raskere enn å regne. Det er nok derfor følelsene finnes, i vår evolusjonshistorie har det neppe alltid vært tid til å foreta en konsekvensutredning før en redder noen fra fare.

Nå er barn i Moria-leiren i fare, ingen er uenige i faktagrunnlaget: Menneskene der trenger hjelp. Noen mennesker føler ikke noe moralsk ansvar for å hjelpe. Det det er dem Aglen ikke tror på når de sier vi heller skal hjelpe flyktninger «der der er». Vi kan kalle disse folka «The Bad».

Andre vil hjelpe umiddelbart, fordi det føles rett. La oss kalle dem «The good».

Den siste kategorien er Aglens, med sin matematiske moral. De går analytisk til verks. De spør seg hva som skjer etterpå – er det kanskje noe annet vi skal gjøre istedenfor det vi egentlig vil? Vi kan kalle dem «The Smart Asses». En Smart Ass har gjerne rett, så lenge hen regner riktig.

Kanskje har det ikke så mye å si om The Smart Ass har rett eller ei

Men kanskje har det ikke så mye å si om The Smart Ass har rett eller ei. Det er uansett en verdi å leve i tråd med følelsene – spesielt når det er snakk om barmhjertighet og hjelpsomhet. Det er følelser vi skal la slippe til, nære og la vokse.

Forestill deg et nabobarn som har det vanskelig hjemme. Tenk deg at datteren din foreslår å bruke tid og penger på å gjøre noe for henne. Rakker du ned på hennes manglende perspektiv og sier det er andre som har det verre, kjører henne til flyktningmottaket på andre siden av byen og sier hun kan hjelpe der?

Forestill deg et nabobarn som har det vanskelig hjemme. Tenk deg at datteren din foreslår å bruke tid og penger på å gjøre noe for henne

Aglen er ikke den første som har forsøkt å heve sin moral over gode følelser. I Platons idealstat skulle familiene oppløses. Det ville være mer rettferdig at Staten tok vare på barna, mente Platon. Som en typisk «Smart Ass» har han sikkert litt rett. Foreldre er fæle til å forfordele oppmerksomheten til egne barn.

Vi har likevel landet på at familie er fint, til sammen har vi det best ved at alle får forskjellsbehandle, at vi får følge følelsene når vi velger hvem vi investerer tiden vår på.

Blant dem minst nitten tidligere statsministere og statsråder. Den norske kirke er med. Oslo kommune også

I dag har over femti tusen mennesker i Norge signert opprop for å hente barna ut av Moria. De har lagt ut bilde av seg selv med påskrevne plakater på sosiale medier. Blant dem minst nitten tidligere statsministere og statsråder. Den norske kirke er med. Oslo kommune også.

Politikerne bør tenke litt på dem også, når de skal bestemme om Norge skal ta imot nødhjelptrengende. Barmhjertighet har ikke bare en mottaker, men også en avsender. Det er godt, sunt og meningsfullt å følge sin indre moral. Vi får et varmere samfunn ved å belønne den instinktive omtanken.

Barmhjertighet har ikke bare en mottaker, men også en avsender

Og hvem vet hvor det tar oss? Å stoppe slavehandelen vil være umulig, sa «The Smart Ass» på begynnelsen av 17-1800-tallet. Men det gikk – og det startet med at vanlige folk i Storbritannia begynte å bry seg, de presset styresmaktene til å ta et moralsk standpunkt mot slavehandelen, og det britiske imperiet hindret deretter afrikanske riker å selge slaver og europeiske makter å kjøpe.

Vi trenger noen Smart Ass. Det er fint å minne om at det finnes flere flyktninger enn de i Moria, at noen av dem har det enda verre. Det er bra å snakke om at vi må jobbe for å bli kvitt årsakene til flyktningstrømmene. Verden er større enn Moria. Men det er nettopp derfor vi må hjelpe dem! Fordi vi vil ha et samfunn der vi handler etter våre følelsesmessige moralske kompass, som belønner engasjement for barmhjertighet.

Det er fint å minne om at det finnes flere flyktninger enn de i Moria, at noen av dem har det enda verre

Dette prinsippet er større enn barna i Moria, og kanskje større enn alle flyktningleirer til sammen. Det er et prinsipp vi bør stå opp for, som vi bør lære våre barn i møte med en verden som kan være fæl.

Ja, det er kjekt å ha god moral. Men bare hvis man følger den.