Myten om den anstendige krigen

Bildene av drepte sivile i gatene i Butsja har vakt sjokk og sinne, og er med rette blitt fordømt av statsledere over hele verden. Her hjemme advarte utenriksminister Anniken Huitfeldt oss mot å tenke at dette er normalt. «Vi må ikke nå tenke at krig er krig, og da dør folk. For dette er noe helt annet» og «langt mer alvorlig enn det vi har sett i andre kriger» sa hun til NRK, og understreket at dette burde undersøkes og dokumenteres av FN.

Når det avdekkes hendelser som utfordrer ideen om den anstendige krigen, blir disse betegnet som eksepsjonelle unntak fra militær praksis og disiplin.

Huitfeldt har selvfølgelig helt rett i at drapene på sivile ukrainere er grusomme og ikke må forbigås i stillhet. Men like fullt er det viktig å utfordre den antagelsen Huitfeldt legger til grunn: At brutaliteten vi ser i Ukraina, er eksepsjonell og usedvanlig –et avvik fra «normal krigføring» snarere enn en del av krigens logikk.

 

Fortellingen om den rasjonelle og anstendige krigen 

Huitfeldt er ikke alene. Det finnes en dominerende fortelling om krig som stadig gjengis av politiske og militære ledere i Europa og USA. I denne fortellingen fremstilles krig som et rasjonelt og abstrakt fenomen formet av politiske mål og militære strategier. Ifølge denne fortellingen kan også krig utøves på en moralsk og anstendig måte så framt soldatene følger et sett av aksepterte, standardiserte og abstrakte regler. En av disse reglene sier at militær vold bare skal brukes når det er høyst nødvendig, grundig overveid og berettiget; at slik vold skal være proporsjonal og aldri overdreven, og den skal være rettet mot militære mål, ikke sivile.

Når det avdekkes hendelser som utfordrer ideen om den anstendige krigen, blir disse betegnet som eksepsjonelle unntak fra militær praksis og disiplin. For å gi noen kjente eksempler: De amerikanske soldatene som torturerte krigsfanger i Abu Ghraib, ble karakterisert som råtne epler og holdt strafferettslig ansvarlige for sine individuelle ugjerninger. Og da det i 2006 florerte bilder av tyske soldatene som poserte med en menneskeskalle i Afghanistan, ble det hevdet at soldatene var moralsk korrumperte og verken representerte den tyske hæren eller NATO.

Politiske ledere prøver gjerne å overbevise oss om at slike episoder er unntak eller avvik fra krigens moralske regler.

Andre eksempler inkluderer amerikanske styrkers bombeangrep på et sykehus drevet av Leger Uten Grenser i den afghanske byen Kunduz i 2015, der minst 42 mennesker ble drept (inkludert 24 pasienter, 14 ansatte og 4 pleiere) og 37 mennesker skadet. Eller de mange anklagene rettet mot australske styrker for å ha drept sivile i Afghanistan. En rapport publisert av det australske forsvaret beskriver en graverende krigerkultur i deler av de australske styrkene der ferske soldater ble presset av sine overordnede til å skyte fanger for å fullbyrde deres «første drap». I 2006 ble amerikanske soldater dømt for planlagt voldtekt og drap av en 14 år gammel irakisk jente og hennes familie.

Lignende historier kommer også fra den pågående krigen i Ukraina, selv om den massive informasjonskrigen gjør det svært vanskelig å skille mellom fakta og propaganda. På nettet sirkulerer det flere videoer som angivelig viser ukrainske soldater som skyter russiske krigsfanger i beina. En annen video viser en ukrainsk soldat som hånler når han ringer moren til en avdød russisk soldat og informerer om tapet av hennes sønn, og forteller at liket vil bli spist av gatehunder. I tillegg til rapporter om henrettelser og massegraver av ukrainske sivile, meldes det også at russiske soldater har voldtatt ukrainske kvinner.

 

Unntak fra krigens regler?

Politiske ledere prøver gjerne å overbevise oss om at slike episoder er unntak eller avvik fra krigens moralske regler. De hevder for eksempel at de er sjokkerte når sivile er drept, til tross for at omfattende (og noen ganger systematiske) angrep på sivile mål er en sentral dimensjon av moderne krigføring.

De betegner også tortur og henrettelser av fanger eller sivile som ekstreme og meningsløse hendelser, til tross for at slik voldsutøvelse kan være et konkret utslag av krigens retorikk og logikk, for eksempel demonisering og umenneskeliggjøring av fienden.

Mer generelt blir krigsforbrytelser, enten det gjelder angrep på sivile eller tortur av soldater, definert som aberrasjoner utført av soldater som har brutt krigens spilleregler, og som karakteriseres som enten lovløse eller gale.

For det andre er kriger langt fra like rasjonelle og ryddige som politiske og militære ledere skal ha det til.

I mange andre tilfeller blir krigsforbrytelser forbigått i taushet og de ansvarlige aldri straffeforfulgt. Dette gjelder hendelser som involverer drap, tortur og seksuell vold mot sivile i Irak og Afghanistan, der Norge har vært involvert i NATO-operasjoner og den USA-ledete «krigen mot terror.»  Den nevnte etterforskningen av det australske forsvaret avdekket for eksempel forsøk på å dekke over drapene av de sivile afghanerne. Og til tross for at den internasjonale straffedomstolen i Haag fant bevis på krigsforbrytelser utført av britiske tropper i Irak, valgte de å ikke straffeforfølge.

Igjen er det viktig å understreke at drap og mishandling av sivile ikke er eksepsjonelle hendelser eller unntak fra «normale kriger», men tvert imot en sentral del av moderne krigføring. For å understreke omfanget: Ifølge The Cost of War Project har over 387 000 sivile blitt drept i kriger og militære intervensjoner i Midtøsten i kjølevannet av 9/11. Likevel indikerer altså Huitfeldt at disse krigene er «vanlige» og «langt mindre alvorlige» enn den pågående krigen i Ukraina.

 

En myte

Fortellingen om den anstendige krigen er en myte. For det første handler bruk av vold i krig ikke utelukkende om å fysisk eliminere fienden. Slik voldsutøvelse handler også ofte om å etablere eller redefinere politiske og sosiale grenser, uttrykke eller bekrefte egen makt og identitet, og ydmyke eller avskrekke fienden. Bruk av ekstrem vold i krig –inkludert seksuell mishandling, tortur eller angrep mot sivile– er derfor sjelden vilkårlig eller meningsløs, men snarere en form for sosial og politisk kommunikasjon. Dette gjelder enten volden tjener krigens overordnede militær-politiske formål eller ikke.

Fortellingen om den anstendige krigen tjener flere formål.

For det andre er kriger langt fra like rasjonelle og ryddige som politiske og militære ledere skal ha det til. Krig er et kaotisk sosialt fenomen der politiske mål og militære strategier flettes sammen med personlige ambisjoner, dehumanisering, korrupsjon, menneskerettighetsbrudd, bedrageri, tilfeldigheter, usikkerhet og tvil. Og som vi selv erfarte da vi besøkte den polsk-ukrainske grensen i forrige uke, tiltrekker krigen seg alle slags mennesker med ulike og ofte overlappende motiver: mening, empati, fellesskap, plikt, penger, berømmelse, eventyr og spenning!

I dette kaoset er det vanskelig, om ikke umulig, å dra et klart skille mellom det gode og det onde. Kriger er ikke svart-hvite, men skitne. Som en amerikansk veteran vi møtte på grensen til Ukraina, fortalte oss: «Krig korrumperer. Selv gode mennesker gjør onde ting. Og det som føles riktig i øyeblikket vil hjemsøke deg senere.» Likevel var han nå altså tilbake. For krig oppleves ikke bare som smerte og lidelse. For de som velger å delta i eller oppsøke krig kan krigen også oppleves som forlokkende, underholdende og avhengighetsskapende.

 

«Den anstendige krigens» funksjon

Fortellingen om den anstendige krigen tjener flere formål. For det første benyttes den av politiske og militære ledere og andre som ønsker å fremstille krig som et effektivt og akseptabelt statlig maktinstrument. Fortellingen fremstiller også deltagelse i krig som noe nobelt og appellerende: en mulighet for soldater og sivile til å kjempe for sin eller andres frihet, for demokratiske verdier, eller skrive seg inn på den «riktige siden av historien». Men de som har størst utbytte av fortellingen om den anstendige krigen, er sannsynligvis våpenindustrien, som i disse tider tjener seg rike på USA og andre NATO-lands våpenstøtte til Ukraina og europeiske lands raske og omfattende militarisering i respons til krigen i Ukraina.

Hva hindrer oss fra å akseptere at bildene fra Ukraina ikke er eksepsjonelle, men krigens sanne ansikt? Kanskje er det fordi fortellingen om den ryddige og anstendige krigen er behagelig å tro på. I Norges tilfelle er det også en fortelling som legitimerer det nasjonale selvbildet av landet som både aktiv NATO-alliert og fredsnasjon.

Men selv ikke forsvarskriger er ryddige og anstendige

Å utfordre myten om den anstendige krigen er kanskje spesielt viktig i land som Norge, der militære bidrag til operasjoner og krigføring i Midtøsten og Afrika betegnes som humanitære intervensjoner. Det er verdt å minne om at dette gjaldt også Norges bidrag til krigen i Libya, der norske jagerpiloter slapp 588 bomber i en NATO-operasjon som drepte minst 72 sivile og skadet mange flere.

Men å utfordre denne myten er også viktig i lys av den pågående krigen i Ukraina, der ideen om den gode og edle krigen har fått bred aksept (selv hos gamle pasifister) og faren for eskalering er stor.

Det finnes utvilsomt edle og berettigede grunner til å forsvare sitt land og sin familie med våpen eller militærmakt, og noen kriger er mer forsvarlige enn andre. Men selv ikke forsvarskriger er ryddige og anstendige. Som Ernest Hemingway skrev i 1946:

«En defensiv krig, som nødvendigvis vi bli aggressiv ved det første øyeblikk, er en nødvendig og ulastelig respons på en krigsforbrytelse. Men aldri tro at krig, uavhengig av hvor nødvendig eller berettiget den måtte være, ikke er en forbrytelse. Spør infanteriet og spør de døde».

 

Flere av argumentene i teksten er også presentert i dette innlegget skrevet av Antonio De Lauri: https://www.commondreams.org/views/2022/04/08/idea-clean-and-efficient-war-dangerous-lie

Denne kommentaren bygger på pågående arbeid og diskusjoner i forskningsprosjektet WARFUN (https://www.cmi.no/projects/2535-erc-war-and-fun) finansiert av det europeiske forskningsrådet.