Når hierarkiene faller, får vi konflikter – og en utvidelse av demokratiet

Hei Espen! Jeg synes det er interessant at du innleder det første brevet ditt slik: «I denne brevutvekslingen skal vi blant annet diskutere norsk kulturkamp, identitetspolitikk og hva som er galt med den offentlige samtalen.» Temaet for brevvekslingen er jo egentlig bare det siste spørsmålet – hva som er galt med den offentlige samtalen, og dessuten – hva som må til for å få den inn på et bedre spor.

Én ting er at ditt svar på spørsmålet er identitetspolitikk, noe annet er at du legger til grunn at det er opplest og vedtatt. Jeg kan følge argumentasjonen din et stykke på vei, men jeg mener at det du beskriver som «identitetspolitikkens farer» kun er et symptom på et større problem, som din tilnærming på ingen måte løser.

De siste årene har det oppstått stadig flere minefelt i samfunnsdebatten.

Før jeg går inn på spørsmålet du løfter, og mitt alternative svar, tenkte jeg det kunne være greit å si noe om hvilken posisjon jeg skriver fra: Vi har møttes noen ganger før og er venner på Facebook, men kjenner hverandre ikke utover det. Jeg har i mange år forsket på og jobbet med kommunikasjon i konfliktfylte situasjoner, og er spesielt opptatt av betente konflikter som bare blir verre av forsøk på dialog.

 

Stadig flere minefelt i samfunnsdebatten

Da jeg for omtrent ti år siden begynte på mitt doktorgradsprosjekt om kampen om Israel/Palestina-konflikten, var dette temaet ett av ganske få konstante minefelt i den offentlige debatten, der stempling og hets var normen heller enn uforskammede unntak. Innvandring var et annet slikt tema.

De siste årene har det oppstått stadig flere minefelt i samfunnsdebatten, og mange av dem ser, som du sier, ut til å handle om identitet.

Tanken om at hudfarge helt uten videre skulle bli irrelevant, har forblitt et ideal. Det er ennå ikke en realitet.

Jeg har sett nærmere på en del slike konflikter, blant annet knyttet til rasisme, antisemittisme, islamofobi, sexisme, klassemotsetninger og sentrum/periferi-aksen.

Mitt mangeårige faglige prosjekt handler om hvorfor konflikter spinner ut av kontroll, og hva som skal til for å gjøre dem håndterlige. Identitetspolitikk er, etter min vurdering, feil svar på begge spørsmålene.

 

Angående rasebasert identitetspolitikk

Jeg er enig med deg i at raserelasjoner i den vestlige verden har blitt bedre i løpet av de siste femti årene – ikke minst i senere tid. Idealet om at folk ikke skal dømmes etter hudfarge, men etter deres individuelle karakter, som du viser til, har blitt lovfestet. Rasisme og diskriminering er ikke lenger legitimt. Men tanken om at hudfarge helt uten videre skulle bli irrelevant, har forblitt et ideal. Det er ennå ikke en realitet.

Det er fortsatt et hierarki mellom mennesker basert på hudfarge, der mørkhudede (eller melaninrike, som mange foretrekker å bli kalt) er prisgitt «de hvites» velvilje og toleranse.

Den slags idealisme har jeg ingen tro på, men jeg vil gjerne høre din begrunnelse.

Mange opplever en slik manglende velvilje ganske ofte: De utsettes for diskriminering, trakassering og motvilje mot å forstå bakgrunnen for at de protesterer.

Det som gjør at så mange melaninrike mennesker er opptatt av rasespørsmålet, er vissheten om at velviljen kan bli borte når som helst, og at man faktisk trenger spesielle rettigheter for å kunne leve helt vanlige liv. Målet – som jeg har inntrykk av at vi er enige om – er at rasebevissthet skal bli unødvendig, at vi alle skal kunne føle oss likeverdige. Men det at vi beveger oss i riktig retning, betyr altså ikke at vi er i mål.

 

Kan man tie bort rasisme?

Det jeg lurer på, er hvor du har ideen fra om at identitetskategorien «rase» (i betydningen hudfarge) vil bli borte dersom man lar være å snakke om rasisme. Hva slags språkfilosofi er dette? Mener du at språket har en slags kausalkraft – at verden endrer seg om man snakker om den på en bestemt måte? Den slags idealisme har jeg ingen tro på, men jeg vil gjerne høre din begrunnelse.

Jeg lurer også på hvilken konfliktteori du legger til grunn. Jeg kan gå med på at kollektiv glemsel kan legge lokk på enkelte konflikter – ta for eksempel krigen mellom Sverige og Norge i 1814; ingen har spesielt såre følelser for det som skjedde fordi det er skrevet ut av begge landenes nasjonalfortellinger.

For de underordnede er kravet om å late som om alt er fint, bare nok en måte å befeste hierarkiet på.

Det er imidlertid en helt annen type konflikt. I tilfellet Norge/Sverige finnes det ingen interesse – hos noen av partene – for å snakke om det som skjedde. Det er slik sett snakk om en symmetri.

Når det kommer til konflikter basert på hierarki, er det derimot kun privilegerte grupper som har noe å tjene på å dysse ned problemer som skyldes ulikhet. For de underordnede er kravet om å late som om alt er fint, bare nok en måte å befeste hierarkiet på.

 

Hvordan har verden forandret seg?

Du skriver videre at to ting har skjedd, som du mener har ført til den sterke rasebevisstheten vi ser i dag: At samfunnet har blitt mer mangfoldig, med tydeligere identitetsmarkører, og at den «venstrevridde varianten av identitetspolitikk [har] eksplodert og sprengt seg ut av akademia».

Jeg er ikke enig i beskrivelsen din av noen av disse vendingene.

 

 

For det første tror jeg ikke det er identitetsmarkørene som kommer først, men det underliggende hierarkiet. En som skriver veldig interessant om årsakene til den nye rasebevisstheten, er den syrisk-tyske sosiologen Aladin El-Mafaalani.

Han beskriver det økte konfliktnivået som en paradoksal konsekvens av en vellykket utvikling: Vestlige land har på kort tid gått gjennom en integreringsprosess der historisk mange nye grupper har fått universelle rettigheter samtidig.

 

Minoriteter aksepterer ikke lenger hierarkiet

Det som skjer når folk blir integrert på denne måten, er imidlertid ikke at konfliktnivået går ned, som liberale teoretikere har antatt, men det motsatte: Flere grupper forventer nå likebehandling, og da aksepterer de ikke lenger det underliggende hierarkiet.

Istedenfor krever de at deres erfaringer og deres stemme skal tillegges like stor vekt som den dominerende gruppens.

Det er helt søkt å legge skylden på den identitetspolitiske tradisjonen i akademia.

Dermed blir det større konkurranse om å sette agendaen i samfunnsdebatten, og vanskeligere å ekskludere noen fra samtalen. Dette integreringsparadokset gjelder for øvrig ikke bare innvandrere, men også kvinner, religiøse minoriteter, homofile, og de siste årene dessuten transfolk.

Jeg mener at denne utviklingen i utgangspunktet er positiv og bidrar til å styrke demokratiet, men at den fører med seg noen nye utfordringer for den offentlige samtalen.

 

Søkt plassering av skyld

For det andre mener jeg det er helt søkt å legge skylden på den identitetspolitiske tradisjonen i akademia, selv om jeg heller ikke er så begeistret for måten mange av aktivistene omsetter teoriene sine i politiske krav. Problemet er at de oppfører seg som om de har hegemoni – altså definisjonsmakt over hva som er common sense – mens de færreste utenfor miljøet deres faktisk skjønner hva de snakker om.

For å kunne ha en meningsfull samtale med noen, krever det en ganske stor grad av felles virkelighetsoppfatning. Din fremstilling av hva den identitetspolitiske tradisjonen står for, er i seg selv en illustrasjon på hvor dårlige kommunikasjonsbetingelser aktivistene har.

Målet – som jeg altså tror vi er enige om – er at folk skal slippe å bli redusert til identiteten sin.

For eksempel er det slett ikke et mål for denne tradisjonen å skape splittelser basert på identitet. Målet er snarere at majoriteten skal anerkjenne at utsatte gruppers utfordringer er reelle og viktige å gjøre noe med. Det er heller ikke disse gruppene som har skapt identitetskategoriene eller insisterer på å bli identifisert ved dem.

Prinsippet synes snarere å være i tråd med Hannah Arendts presise utsagn om at hun, da hun ble anklaget som jøde, måtte forsvare seg som jøde. Målet – som jeg altså tror vi er enige om – er at folk skal slippe å bli redusert til identiteten sin, og heller bli sett som individer. Dette er forresten en viktig del av innholdet i begrepet «mikroaggresjoner», som du er så rask med å avfeie. Begrepet viser til utbredte ytringer og handlinger som minner folk på at de bærer et stigma; at gruppen de tilhører ikke regnes som likeverdig eller som en del av «normalen».

 

Det overgripende problemet

Det jeg mener er det overgripende problemet med den offentlige samtalen i dag, er at samfunnet er midt i to revolusjoner som vi ikke helt forstår omfanget av, og ikke har funnet ut hvordan vi skal håndtere ennå.

Den ene revolusjonen er den nevnte integreringen og likestillingen, som har åpnet for at en mengde nye perspektiver blir løftet opp og diskutert på samfunnsnivå – både i Norge og internasjonalt.

At deler av venstresiden tar avstand fra nye gruppers krav om anerkjennelse, gir høyrepopulister en lissepasning.

Den andre er medierevolusjonen, der sosiale medier har bidratt til at de redaktørstyrte mediene har mistet mye av kontrollen over samfunnsdebatten.

Disse revolusjonene har på hver sin måte skapt et maktvakuum og åpnet for kamp om det aller meste. Derfor lider stadig flere debatter av politisk anomi, en tilstand der det ikke er mulig å gjøre seg forstått eller løse konflikter fordi etablerte normer for kommunikasjon og atferd er satt i spill. Det snakker jeg gjerne mer om senere, men det er nå på tide å runde av i denne omgang.

 

Lissepasning til høyrepopulister

Til slutt vil jeg bare nevne at jeg synes det er interessant at du gir identitetspolitikken skylden for høyrepopulismen. På det området kan jeg si meg diametralt uenig med deg.

Jeg mener snarere at måten deler av venstresiden tar avstand fra nye gruppers krav om anerkjennelse, og latterliggjør det de sier i stedet for å prøve å forstå, gir høyrepopulister en lissepasning.

Høyrepopulismen bør utfordres ved å bygge et robust, mangfoldig sosialdemokrati, ikke ved å klandre minoriteter.

Men igjen, dette går tilbake til forholdet mellom idealisme og materialisme. Jeg tror ikke at identitetskategorier noen gang kommer til å bli statiske, eller at ordene som sådan skaper splittelser. Det er det mennesker som gjør – gjennom måten de snakker, handler og organiserer seg på.

Derfor mener jeg at høyrepopulismen bør utfordres ved å bygge et robust, mangfoldig sosialdemokrati, ikke ved å klandre minoriteter for at de snakker høyt om sine opplevelser av hverdagsrasisme i det norske samfunnet.

 

Espen Goffengs neste brev til Anja Sletteland publiseres tirsdag 28. januar.