Det er alltid lett å tenke at det hadde vært fint å reise tilbake til ting som det var før. Spesielt når man lever midt i en krise. Problemet er at en sånn tankegang er at den kun vil føre til at neste krise kan ramme hardere enn den hadde trengt.
Det politiske Norge har de siste månedene blitt nærmest som et travløp. Partiene vet de må posisjonere seg, og skylappene er satt på. Arbeidsplasser skal reddes og økonomien skal trygges. I krisetider er man avhengig av en sånn mentalitet, for det handler om skape trygghet i folk sine liv.
Utfordringene kommer når skylappene dekker så mye til at man ikke aner hvilke farer som lurer rundt neste sving. Vi står i fare for at tingene man gjør for å komme seg ut av en krise, gjør det enda vanskeligere å komme oss gjennom neste krise.
Alle vet hva som blir krevd av vår generasjon. På under ti år skal vi kutte halvparten av Norges utslipp og sørge for at vi holder oss innenfor togradersmålet. Da kan ikke tiltakene som skal føre oss ut av koronakrisen sinke oss i jobben med å omstille samfunnet vårt.
Vi var for dårlig forberedt på pandemien.
Vi skal ikke tilbake. Det kan vi ikke, for verden før korona var ikke i nærheten av å nå klimamålene. Verden før korona var en verden hvor millioner av unge verden over streiket for klimaet uten å bli hørt. Selv om streikene nå er digitale, er opprøret minst like stort.
Vi var for dårlig forberedt på pandemien. Lærdommen må være å forberede oss bedre på klimakrisa, vi kan ikke lukke øynene også for neste krise.
Mens Stortinget diskuterer hvor mange milliarder man skal kaste etter oljenæringen, må vi heve stemmen for en gjenreisingsplan som gjør oss mindre oljeavhengig og som kutter klimagassutslipp. For sannheten er at endringene i oljeskatten handler om prosjekter som skal være lønnsomme langt ute på 20-tallet, på slutten av et tiår verden skal bruke på å omstille seg bort fra olje og gass.
Det vår generasjon roper etter i dag er noen som kan peke ut en fornybar retning for landet vårt.
Stortinget vil bruke milliarder av kroner på å ta risiko for oljeselskaper, de samme pengene min generasjon sårt vil trenger for å kutte klimagassutslipp og investere i nye arbeidsplasser.
AUF vil bruke rød, sosialdemokratisk politikk og gjøre offentlige investeringer for å holde samfunnet i gang. Men vi vil også bruke grønn politikk for å sikre at investeringene gjør oss mindre oljeavhengige og tar oss inn i fornybarsamfunnet. Derfor må alle krisepakker være innenfor jordas tåleevne og Norges klimaforpliktelser. Vår gjenreisingsplan inneholder tiltak som gjør at vi omstiller næringslivet, kutter utslipp og bidrar til mer natur.
Norges konkurransefortrinn er å føre sosialdemokratisk næringspolitikk der vi lar staten ta risiko, bruke statlig eierskap og stille krav. Slik får vi brukt kompetansen som finnes og kan skape klimavennlige næringer som er i verdensklasse på lave utslipp. Det haster å gjøre investeringer i næringer Norge kan gå foran på, men der det bare er et spørsmål om tid før andre land bygger ut.
Det vår generasjon roper etter i dag er noen som kan peke ut en fornybar retning for landet vårt. Ikke politikere som gambler med fremtiden vår og spiller V75 med oljelobbyen.
Kommentarer