Når skolen blir umulig

Noen barn klarer ikke å gå på skolen.

Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke får det til.

Flere barn enn før klarer ikke å møte opp på skolen.

Utenfra kan det være vanskelig å forstå. De ser ut som alle andre. Men på innsiden skjer det noe.

Flere av mødrene jeg har spurt beskriver det samme: barn som trekker seg unna, stenger seg inne på rommet og blir utilgjengelige. Følelsen av ikke å nå inn.

For noen handler det om angst. For andre om kommentarer fra medelever som setter seg fast. Eller om undervisning som oppleves uforståelig, som om oppgavene på tavlen er skrevet på et språk de ikke kan.

Felles er følelsen av å ikke strekke til.

I noen klasser gjelder det én elev. I andre flere.

Mange av disse barna strever også sosialt. De kan ha vanskelig for å lese situasjoner, forholde seg til regler eller finne sin plass i fellesskapet. Men det er ikke nødvendigvis synlig. Og nettopp derfor blir de ofte misforstått.

Flere barn enn før klarer ikke å møte opp på skolen. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at fraværet har økt de siste årene.

Det er ikke bare i Norge dette skjer. I en sak i Aftenposten beskrives det hvordan skolefraværet øker internasjonalt, og at stadig flere elever faller ut av en skolehverdag de ikke opplever som mulig å være i.

Hvis vi lærer barn at det bare finnes én måte å være på, hva gjør det med dem som ikke får det til?

Mulige forklaringer som trekkes frem er økt prestasjonspress, mer komplekse sosiale miljøer og et skolesystem som i liten grad er tilpasset barn som lærer og fungerer annerledes.

Det gjør dette til noe mer enn enkeltstående historier. Det er et mønster.

Bak hvert av disse barna står det foreldre som kjemper med alt de har. Som bruker all energi på å få barnet sitt gjennom døra om morgenen. Som prøver å skape et liv med mestring, tilhørighet og trygghet.

Likevel møter mange av dem blikk og kommentarer fra omgivelsene:

Kan de ikke bare ta seg sammen?

Foreldrene må være strengere.

Barnet må skjerpe seg.

Reglene gjelder jo for alle.

Problemet plasseres ofte hjemme. Hos foreldrene. I oppdragelsen. Som om løsningen først og fremst handler om å få barnet til å tilpasse seg.

Men gjør de egentlig det?

Når målet er å få barnet tilbake i den samme skolehverdagen som allerede oppleves som uoverkommelig, blir ansvaret liggende på dem som strever – ikke på systemet de strever i.

Vi kaller det skolevegring. Som om det handler om vilje. For de fleste av disse barna gjør det ikke det.

For hva slags skole, og hva slags samfunn ønsker vi oss?

Et der alle presses inn i samme ramme?

Eller et der noen får det de faktisk trenger for å få det til?

Hvis vi lærer barn at det bare finnes én måte å være på, hva gjør det med dem som ikke får det til?

Vi sier at skolen er for alle. Men i praksis er det fortsatt mange som må tilpasse seg en modell som ikke er laget med dem i tankene.

Problemet er ikke bare at noen barn ikke får det til. Det er at skolen i liten grad er laget for at de skal få det til.

Vi kaller det skolevegring. Som om det handler om vilje. For de fleste av disse barna gjør det ikke det.

Kanskje handler det ikke om å få flere tilbake til skolen slik den er, men om å gjøre skolen mulig å være i for dem som trenger å gjøre ting på en annen måte.