Nasjonale prøver; mål eller middel?

Utdanningsforbundet har foreslått at de nasjonale prøvene gjennomføres som utvalgsprøver. Dette for å unngå rangering og sammenligning mellom skoler og for å redusere presset enkeltelever opplever i forbindelse med disse prøvene. Senterpartiet og Elevorganisasjonen støtter forslaget. PISA-undersøkelsen, som er en internasjonal test som har fått mye oppmerksomhet de senere år, er en slik utvalgsprøve.

Lærere, ledere og elever står altså sammen om dette. En viktig grunn til det, er de uheldige utslagene man har sett av målstyringen i norsk skole. Det blir hevdet at målstyringen i skolen gjør elever syke. Det er alvorlig, og krever en grundig gjennomgang av dagens system.

Det blir hevdet at målstyringen i skolen gjør elever syke. Det er alvorlig, og krever en grundig gjennomgang av dagens system

Et viktig utgangspunkt for Utdanningsforbundet, er at debatten om styringen av norsk skole ikke må bli en diskusjon om for eller mot nasjonale prøver. Det handler om veldig mye mer. Det handler blant annet om den formen for mål- og resultatstyring som over lang tid har vært det gjeldende styringssystemet i skole og barnehage.

Våre lærere erfarer at dette styringsregimet bidrar til standardisering og konkurranse, som innsnevrer samfunnsmandatet og formålet med opplæringen. Vi vet også at denne formen for styring i utdanningssystemet internasjonalt har ført til ulike former for korrupsjon gjennom manipulering av resultater.

Vi mener det må tas i bruk styringssystem som er lagt til rette for faglig og pedagogisk utvikling framfor detaljstyring ovenfra og omfattende krav om rapportering og dokumentasjon. Vurderingssystemer må baseres på tillit og ha refleksjon, læring og utvikling som viktigste mål.

Et godt system for vurdering og et kvalitetsbegrep for barnehage og skole må omfatte hele bredden i samfunnsmandatet og læreplanverket, støtte opp under profesjonens arbeid og ha legitimitet hos ledere og lærere. Offentliggjøring og rangering er et hinder for god pedagogisk bruk av prøveresultater.

Nasjonale prøver gir begrenset informasjon for styring og forskning, derfor mener vi det er tilstrekkelig at et representativt utvalg av elevene gjennomfører disse. Kartleggingsprøver skal kun benyttes til å utvikle pedagogisk praksis.

Vurderingssystemer må baseres på tillit og ha refleksjon, læring og utvikling som viktigste mål

Opplæringsloven § 13-10, som blant annet pålegger kommunene et forsvarlig system for oppfølging av «nasjonale kvalitetsvurderinger» er det også verd å se på. Et ledd i arbeidet med en tillitsreform kan være å se på konsekvenser av denne paragrafen. Den årlige rapporten som kommunene er pålagt å legge fram for kommunestyret i denne sammenhengen, «tilstandsrapporten», blir ofte en oppramsing av resultater på nasjonale prøver, uten at profesjonen er delaktig i utarbeiding av denne. I arbeidet med ny opplæringslov, som nå er i gang, kan dette være et punkt å se på for å vise lærerne mer tillit, til det beste for elevene.

Dagens styringsregime av norsk skole har over lang tid vært gjenstand for kritikk fra flere hold. Vi mener at det nå er en historisk mulighet til å endre premissene for hvordan vi ser på styring av skolen. Vi kan gå fra detaljstyring ovenfra og krav om rapportering og dokumentasjon, og over til et styringssystem som legger til rette for faglig og pedagogisk utvikling.

Det kan vi få til, fordi et flertall i Stortinget i 2018 ba regjeringen om å «nedsette et utvalg der partene i skolesektoren er representert, for å gjennomgå Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem i lys av fagfornyelsen og fremme forslag til endringer på egnet måte».

Vedtaket ble gjort i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:194 S (2017–2018) som foreslo en tillitsreform i skoleverket.

Dette er en stor mulighet til å utvikle et framtidig kvalitetsvurderingssystem som i større grad legger til rette for at rektorer, lærere, tillitsvalgte blir involvert i kvalitetsvurderinger og kvalitetsutvikling på den enkelte skole. I oktober ble det klart at referansegruppen for fagfornyelsen skal stå for denne gjennomgangen. Vi vil på det sterkeste oppfordre til en grundig gjennomgang, og at arbeidet kommer i gang så snart som mulig.

Vi mener at det nå er en historisk mulighet til å endre premissene for hvordan vi ser på styring av skolen

Helt siden OECD for over 30 år siden anbefalte å etablere et «evaluerings- og kontrollsystem», som var starten på det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet vi har i dag, har systemet hatt et tydelig kontrollaspekt. Et viktig premiss i OECDs anbefalinger var at man trenger å måle effekt av læringsprosessen slik at når denne sammenlignes med ressursbruken, kan man måle effektiviteten i ulike deler av systemet.

Virkeliggjøring av skolens danningsoppdrag forutsetter at læreplanrevisjonen og Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) sees i sammenheng, og at NKVS utformes på en måte som ivaretar helheten i skolens oppdrag og støtter opp under elevenes læring og utvikling.

Formålet med NKVS er å ivareta hensynet til nasjonale og kommunale utdanningsmyndigheters legitime behov for styringsinformasjon, samtidig som det er et uttalt mål at den samme informasjonen skal skape støtte til lokal evalueringskultur og kvalitetsutvikling på den enkelte skole og kommune. Informasjonen skal være til nytte for både sentrale og lokale myndigheter, og for den enkelte skole.

Utdanningsforbundet setter spørsmålstegn ved om disse to formålene er forenlige og om de ulike nivåene i styringssystemet, fra læreren i klasserommet, til kommuneadministrasjonen, Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartement har behov for eller kan nyttiggjøre seg informasjon fra de samme kildene som grunnlag for utviklingsarbeidet. Det gjelder ikke minst de standardiserte nasjonale prøvene som først og fremst er laget slik at resultatene kan sammenlignes mellom klasser, skoler, kommuner og landsdeler, og ikke for å gi lærerne informasjon som de ellers mangler.

Lokal skoleutvikling er et avgjørende virkemiddel for å nå målene med grunnopplæringen og er framhevet i Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen punkt 3.5 om profesjonsfellesskap og skoleutvikling. Det heter her blant annet at kompliserte pedagogiske spørsmål sjelden har sikre svar. De ansatte i skolen må derfor ha aksept og rom for å bruke sin vurderingsevne i yrkesutøvelsen. Lærere må tenke nøye over hva, hvordan og hvorfor elevene lærer, og hvordan de best mulig kan lede og støtte elevenes læring, utvikling og danning.

De ansatte i skolen må ha aksept og rom for å bruke sin vurderingsevne i yrkesutøvelsen

Utdanningsforbundet mener at aggregerte data på kommunenivå, innen noen få utvalgte fag og trinn, har begrenset verdi som grunnlag for pedagogisk utvikling og styring av skolen. I NOU 2019:23 Ny opplæringslov blir det understreket at å bruke et sammensatt og fyldig faglig kunnskapsgrunnlag betyr at både 1) erfaring, 2) forskningsgrunnlag og 3) den lokale konteksten må ligge til grunn. Utvalget peker blant annet på at kommunen må sørge for at lærere og rektorer får tilgang til oppdatert kunnskap gjennom blant annet etterutdanning og ved å legge til rette for erfaringsutveksling mellom skoler.

Vi i Utdanningsforbundet mener at styrking av rollen til elever, foresatte og personalet i vurderinger og oppfølging av resultater som angår dem, må være det avgjørende. Ikke behovet for statlig og kommunal styringsinformasjon. Utviklingsarbeid drevet fram av de ansatte har vært et av fortrinnene i det organiserte arbeidslivet i Norge, hvor medbestemmelse og god dialog er viktige forutsetninger for utvikling på alle nivå.

I utdanningssektoren er det tydelige parter på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, og etablerte arenaer for samarbeid. Tillitsvalgte er representanter for profesjonen og medlemmer både i spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår og i profesjonsfaglige spørsmål.

Partssamarbeid forutsetter kunnskap og motivasjon hos begge parter, og det er stor variasjon i kommunesektoren og på skolene knyttet til organisering og reell involvering.

Vår vurdering så langt er at representanter for lærerprofesjonen, i den grad de i det hele tatt blir invitert til å delta, blir invitert inn alt for seint i utviklingsprosessene. Det gjelder særlig forslag til hvilke virkemidler som skal benyttes, hvilke som skal være obligatoriske og hvordan disse i så fall skal utformes.

Utviklingsarbeid drevet fram av de ansatte har vært et av fortrinnene i det organiserte arbeidslivet i Norge

Informasjonen som blir gjort tilgjengelig i statlige informasjonsbaser (GSI, Skoleporten etc.) har et tydelig kvantitativt preg. I utdanningssektoren vil lærernes kvalitative, faglige vurderinger i mange tilfeller gi den mest relevante styringsinformasjonen.

De tillitsvalgte i utdanningssystemet er representanter for de ansatte, og kan være viktige formidlere av profesjonsfaglig kunnskap inn mot beslutningstakere på alle nivå. Kvalitetsvurderingsarbeidet blir lite produktivt dersom lærere, elever og foreldre bare er informanter som leverer data. De må også være premissleverandører for hva som blir undersøkt og hvilke endringer som trengs. Hvordan profesjonen, administrasjonen og politikerne kan inngå som medskapende deltakere i kvalitetsarbeidet, vil være spesielt viktig i det framtidige styringssystemet i norsk skole.

 

Marit Himle Pedersen

Sentralstyremedlem Utdanningsforbundet