Naturen trenger rettssikkerhet

I løpet av høsten har regjeringen lagt fram utkast til ny klimalov, og Natur og Ungdom og Greenpeace har tatt ut søksmål mot staten for å kjenne utdeling av oljetillatelser i Arktis i strid med Grunnloven. Like før jul ble vedtak i Rovviltnemnda om å felle 34 ulv kjent ugyldig av Klima- og miljøverndepartementet.

Dette reiser en debatt om juristene kan redde miljøet. Noen jurister mener bruk av rettssystemet er nødvendig. Andre mener søksmålet mot staten bør trekkes. Flere store medier er særlig kritiske. Aftenposten skriver på lederplass at domstolene ikke skal styre klimapolitikken. VG hevder det kan svekke demokratiet om domstolene skal legge rammer for klimapolitikken. Også krefter i miljøbevegelsen har vært skeptiske til blant annet en klimalov. Andre mener “tvilsom juss” ble satt foran folkestyre da vedtaket om felling av ulv ble opphevet.

Rettsstaten er under press.

Rettsliggjøringen av miljøkampen må ses i lys av fremveksten av det samfunnet vi har i dag. Retten har nemlig spilt en sentral rolle i alle de viktige transformasjonene det moderne samfunn har gjennomgått: borgerrettigheter og forfatninger gjorde det mulig å utvikle frie samfunn med et legitimt statlig styre. Økonomiske rettigheter og den forutsigbarheten rettsregler representerer, var essensielt for utviklingen av en markedsøkonomi som har gitt stor økonomisk vekst. Politiske rettigheter er en forutsetning for folkestyret, slik vi kjenner det i dag. Sist, men ikke minst, er velferdsstaten et resultat av omfattende bruk av rettsregler og rettighetsfesting.

Rettsliggjøring av miljøkampen representerer altså ikke annet enn å bruke et virkemiddel politikere alltid har brukt flittig for å endre samfunnet i den retningen de ønsker. Det ville være rart om jussen ikke skal kunne tas i bruk til å løse den store oppgaven i vår tid: å omstille samfunnet i bærekraftig retning, innenfor naturens tålegrenser.

Ønsket om større nasjonalt politisk handlingsrom er en tendens i flere land i Europa. Rettsstaten er under press. I Storbritannia har tidligere statsminister David Cameron foreslått å bryte ut av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. I Frankrike ønsker presidentkandidat Marine Le Pen å frata forfatningsdomstolen makt. Her hjemme har regjeringen sagt nei til å gi barn adgang til å klage mulige brudd på deres rettigheter inn til FNs barnekomité. Begrunnelsen var “usikkerhet knyttet til hvilke konsekvenser ordningene kan få for Norges politiske handlingsrom”.

Slik kan naturen få den rettssikkerheten den har krav på.

Ser man nærmere på hvorfor politikerne vil øke det politiske handlingsrommet, er begrunnelsene deres både lettvinte og kortsiktige: de vil stramme inn retten til å søke asyl for å møte fremmedfrykten i befolkningen, de vil innskrenke personvernet for å bekjempe terror og de vil ignorere klimamål og gi oljenæringen alt den peker på for å redusere arbeidsledighet.

Disse løsningene er lettvinte fordi de behandler symptomene, men ikke årsakene til problemene. De er også kortsiktige fordi myndighetenes legitimitet hviler på at borgernes grunnleggende rettigheter ivaretas – dette er den såkalte samfunnskontrakten. Jo større inngrep som gjøres i minimumsrettighetene for å løse kortsiktige problemer nå, jo større er sjansen for at grunnlaget for det moderne demokratiet på et tidspunkt vil briste.

Det interessante er hvordan retten bør brukes.

Skal man unngå en slik brist, er retten til et sunt miljø like viktig som for eksempel retten til personlig frihet – og den er også en forutsetning for at andre rettigheter kan overholdes. Hvis vi påfører naturen alvorlige og uopprettelige skader, vil de sivile menneskerettighetene bli en illusjon. Kostnadene ved miljøødeleggelsene vil føre til en økonomisk krise som kan gjøre det umulig å opprettholde økonomiske og sosiale rettigheter. Derfor er det opplagt at retten til et sunt miljø i framtiden, som Stortinget har tatt inn i Grunnloven, i mye større grad må legge begrensninger for nåtidens politikere.

På bakgrunn av dette er det egentlig ikke så interessant å diskutere om retten bør brukes som virkemiddel i miljøkampen – det er ganske selvsagt. Det interessante er hvordan retten bør brukes. Det må her bemerkes at flere regler ikke i seg selv har noen effekt. Det er regjeringens forslag til klimalov et tydelig eksempel på.

Det avgjørende for effekten av miljøregelverk er særlig hvilket rasjonale som styrer innholdet i og anvendelsen av reglene. Dagens miljølovgivning- og forvaltning åpner for en stor grad av kost/nytte-vurderinger mellom økonomisk gevinst og konsekvenser for miljøet. Vi må derfor utvikle et regelverk der naturens tålegrenser, slik de defineres i naturvitenskapen, legger mer absolutte rammer for det politiske handlingsrommet.

Klimasøksmål og klimalov må altså ikke bli symbolsaker.

Det betyr økt bruk av kvantitet- og kvalitetsnormer for bruk av areal, atmosfære og naturressurser så vel på landjorda som på havet, og tydeligere prioritetsregler for utfallet av interessekonflikter. I tillegg trengs forvaltningssystemer som i større grad er avgrenset etter de ulike økosystemene – på tvers av dagens kommune- og fylkesgrenser. Dette må bli en viktig oppgave for den neste regjeringen.

Klimasøksmål og klimalov må altså ikke bli symbolsaker. Det har initiativtakerne så langt også gjort en god jobb for å unngå, ved å ha et stort fokus på innhold. Det må følges opp i 2017, samtidig som vi starter arbeidet med å tette igjen hull på andre områder. Slik kan naturen få den rettssikkerheten den har krav på, og som menneskeheten er avhengige av for å leve videre på jorda.