Ned med målstyringsveldet

”Norske verdier” diskuteres ofte for tiden. Men verdiene våre er neppe slik de burde være. Vårt offensive politiske prosjekt for de neste ti årene bør innebære en grundig revurdering av hele vårt verdisyn.

Jeg mener at menneskene må være politikkens hovedfokus. Politikk betyr ”for byen”, eller ”for staten”. Jeg synes vi skal oversette det til ”for menneskene”.

Det er ingen abstrakt, ansiktsløs størrelse som utøver makt i samfunnet, men mennesker av kjøtt og blod.

Kanskje er dette en selvfølge for mange. I så fall ser vi ofte ut til å glemme det. Politikken – endringene og beslutningene – gjennomføres av mennesker. Det er ingen abstrakt, ansiktsløs størrelse som utøver makt i samfunnet, men mennesker av kjøtt og blod, med hjerne og hjerte.

Politikken blir til på grunn av disse konkrete menneskenes valg og handlinger. Konsekvensene av de grepene og avgjørelsene som blir tatt er det også mennesker som må leve med, på godt og vondt.

 

Et sivilisert samfunn

Et samfunn med menneskenes beste i fokus kan etter min mening ikke basere seg på målstyring. Hvis vi ønsker et sivilisert samfunn, må vi legge ned hele målstyringsveldet.

Er du sivilisert, er du ifølge ordboka ”dannet, høflig og hensynsfull”. Jeg ønsker et Norge som tar hensyn til alle og har rom for alle – uansett forutsetninger. Da er det ikke plass til målstyring.

For mange er det i ytterste konsekvens et spørsmål om liv eller død at mennesket settes først.

Det er ikke alle som kan klare seg selv eller ta et like stort ansvar for sitt eget liv. For mange er det i ytterste konsekvens et spørsmål om liv eller død at mennesket settes først. Det gjelder dem uten stemme, dem med begrensede ressurser – mentalt, fysisk, økonomisk eller juridisk.

 

En stemme til de stemmeløse

Det kan være utviklingshemmede, kronisk syke, uføre, døende. For disse gruppene er det vanskelig eller umulig å ”stå på krava”, demonstrere, skrive leserinnlegg og klagebrev, betale seg ut av problemer eller sette ting på dagsordenen.

Disse menneskene kan i liten eller ingen grad bidra til økt produktivitet og økonomisk profitt. De er ikke effektive. Deres tilværelse lar seg ikke målstyre.

Frank Aarebrot påsto før han gikk bort at New Public Management er galskap.

Disse menneskenes kvaliteter og verdier er i stor grad usynlige, ikke-verbaliserte og udokumenterte. De har verdier som ikke lar seg ordne inn under noe målbart som kan regnes ut i tall og kroner.

Deres livskvalitet følger ikke nødvendigvis en oppadgående kurve. Det er ikke alltid så lett å se hva de har oppnådd eller hva de har bidratt med. De er ikke sterke skattebetalere eller veldig produktive.

 

Galskapens system

Helsepersonell er, i likhet med for eksempel politifolk og lærere, blant dem som i det siste har gitt uttrykk for at de er lei av alle rapportene som skal skrives og alle målingene som skal gjennomføres.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har uttalt at ”målstyringssystemet fører til et uproduktivt og ressurskrevende rapporttyranni”.

I hjemmetjenesten i noen kommuner har de stoppeklokke for å unngå å bruke for mye tid på hver pasient.

Professor Frank Aarebrot påsto før han gikk bort at New Public Management (NPM) er galskap. Ifølge den profilerte professoren medfører NPM at fagfolk blir undervurdert.

 

Dem det går ut over

I hjemmetjenesten i noen kommuner har de stoppeklokke for å unngå å bruke for mye tid på hver pasient. En gjennomsnittlig lege i Norge bruker 43 prosent av tiden sin på pasienter.

Målstyring i helse og sosial-, samt skole og utdanningssektoren skal møte ressurskrav og sørge for kvalitetssikring, men ender ofte som tidstyveri og usunn konkurranse.

 

 

Det vonde spørsmålet er hvem dette går ut over. Svaret er at det går ut over mennesker. Det går ut over brukere og ansatte, pasienter og helsearbeidere. Med krav om effektivisering går det direkte ut over livskvaliteten til den psykisk utviklingshemmede gutten som trenger mer tid ved frokostbordet.

Det går ut over den eldre, litt demente kvinnen som trenger mer tid for å få sagt det hun vil si. Det går ut over den døende mannen som har smerter, er engstelig og blir liggende alene.

 

Det er slik systemet fungerer

Stemmene deres hører vi aldri. De synes ikke i rapporter. Deres skjebner føres ikke som avvik. For det er slik systemet er ment å fungere.

Eksemplene ovenfor oppleves kanskje ikke som kritiske for en utenforstående. For den det gjelder kan det imidlertid være helt avgjørende. Det er vesentlig for livskvaliteten. For selvfølelsen. Mestringsfølelsen. Tryggheten.

Hvor vellykket og velfungerende et samfunn er, kan måles ut fra hvordan vi behandler dem vi anser som ”svake”.

En bevisst og ansvarlig helsearbeider vet dette og ønsker å imøtekomme pasientens eller brukerens behov. Dessverre lar det seg ikke alltid gjøre av tidsmessige årsaker. Kanskje er bemanningen utilstrekkelig.

Når vi kommer i slike situasjoner mener jeg at vi som samfunn har tapt noe helt vesentlig.

 

De svakeste blant oss

Hvor vellykket og velfungerende et samfunn er, kan måles ut fra hvordan vi behandler dem vi anser som ”svake”.

Det finnes imidlertid mennesker som har styrker og kvaliteter som sjelden skaper økonomisk profitt. De profesjonelle som arbeider med disse menneskene – helsepersonell, lærere – trenger andre verdier enn effektivisering og endringsvilje.

Norge kan ikke være bekjent av å kutte i ytelser til utsatte grupper og samtidig basere offentlig sektor på et målstyringsvelde.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne eller alvorlig sykdom trenger tid og tilstedeværelse. De trenger ofte at noen lytter til dem og deres behov. Et slikt samspill skjer ikke raskt og effektivt. Det gir seg ikke utslag i fysiske resultater som vi kan skilte med. Det er ikke mindre viktig av den grunn.

 

Kompromisser med menneskeverdet

Det er mange utsatte grupper å ta hensyn til. Vi leser at det kuttes 30-40 millioner til ideelle rusinstitusjoner. Pleiepengeordningen endres slik at folk får 66 prosent etter et år. Det kuttes til frivillige organisasjoner, i dagpenger, i bostøtte. Samtidig økes kronikernes egenandel.

Jeg nevner disse eksemplene for å vise den grelle kontrasten i vårt samfunn. Norge kan ikke være bekjent av på den ene siden å kutte i ytelser til utsatte grupper og samtidig basere offentlig sektor på et målstyringsvelde.

For å oppnå og beholde et sivilisert Norge er empati et absolutt krav.

Hva skal vi med mer rikdom, verdiskapning og velferd hvis det skorter på vår evne til å ta vare på menneskenes grunnleggende behov? Hva betyr trygghet, lykke og ”verdens beste land” hvis vi kompromisser med menneskeverdet?

Hva legitimerer å kalle dette for verdier i det hele tatt hvis vi tukler med et så grunnleggende fundament for vår tilværelse?

 

Fokus på empati

Heller enn målstyring trenger vi et tydeligere fokus på empati. Evne til innlevelse i et annet menneskes situasjon eller tankeliv kan ikke forbli noe eksklusivt man tar seg råd til når det passer.

For å oppnå og beholde et sivilisert Norge er empati et absolutt krav. Det er med rette et eget fagfelt for helsearbeidere og burde også være det for politikere på alle plan.

Spørsmålene vi som samfunn nå må stille oss bør være: Hva er et menneske? Et godt liv? Frihet, trygghet, lykke?

Vi er på en svært farlig vei hvis vi kun tenker på synlig og målbar framgang. Hvis vi begrenser ”utvikling” til å handle utelukkende om det som gir økt gevinst og bedre økonomiske resultater. Institusjoner som skole og sykehus er ikke og skal ikke bli bedrifter. Elever og pasienter er ikke kunder.

Spørsmålene vi som samfunn nå må stille oss bør være: Hva er et menneske? Et godt liv? Frihet, trygghet, lykke? Er rikdom mer enn penger? Hva er min lykke, familiens trygghet, andres frihet, alles velferd? Hvem trenger all hjelp, mye hjelp, litt bistand for å ha et godt liv? Hvem skal hjelpe dem og hvordan gjøres det på best mulig måte?

Hvilken betydning har det at vi lever i et av verdens beste land? Det vi bør strebe mot er at Norge blir et så godt land som mulig, med så lykkelige innbyggere som mulig, med mennesker som får realisert sitt potensial – om det så er å smøre brødskiva selv, fullføre setningen eller holde en annens hånd når man er døende.