Hvordan en nedslitt gruveby i England ble et sikkert valgsete for toryene

«Tiden for ettertanke», som Labours slagne partileder, Jeremy Corbyn, har etterlyst, er nå i gang. «Ettertanke» blir kanskje feil ord. «Drittkasting, bannlysing og en uendelig rekke hva-var-det-jeg-sa» høres mer riktig ut. Men det pågår i det minste en debatt, og det er jo noe.

Mye av fokuset til nå har vært på kollapsen av Labours «røde vegg» i Nord-England og Midlands. «Folkets parti» har mistet oppslutningen blant arbeiderklassevelgere i flere tiår, men det hele raknet under Corbyn, som i 2015 – ironisk nok – ble løftet fram som kandidaten som, ved å ta partiet til venstre, skulle gjenvinne partiets fremmedgjorte «kjernevelgere».

Det eneste jeg sier, er at de aldri ansetter noen av oss herfra.

Fire år senere og vi kan trygt si at ingenting i nærheten av dette gikk i oppfyllelse. I valgkretser der Labour en gang styrte med et flertall på 20 000 stemmer, kommer nå toryene seirende ut av valget. Det snakkes om at det er en arbeiderklasse-konservativisme i luften. Brexit er en av årsakene, men sykdommen i Labour-leiren går dypere enn som så. Partiets velgere består i stadig større grad av studenter og liberale velgere i storbyene, mens arbeiderklassen vender dem ryggen.

Bildet er selvsagt mer nyansert enn som så. Labour gjør det fortsatt bra i nordlige byer som Manchester, Newcastle og Sheffield, men partiet mister fotfestet i de mindre byene. Dette gjelder både i sør, så vel som i nordlige og sentrale regioner av landet.

I 2016 hadde jeg et opphold i Rugeley i Vest-Midlands, og i fjor dro jeg tilbake for lage en audiodokumentar for UnHerd. Den tidligere gruvebyen ligger i valgkretsen Cannock Chase, hvor Labour har hatt en gradvis nedgang fra 14 000 stemmer til ingenting mellom 1997 og 2010. I dag har valgkretsen et konservativt flertall på 20 000.

Det er en spøkelsesaktig stemning i sentrum av Rugeley. Svarte murhus som en gang var hjemmene til byens gruvearbeidere og familiene deres, har siden gruvene la ned driften blitt omgjort til private utleieboliger. Det var i et av disse husene jeg bodde under oppholdet mitt i byen, sammen med to unge rumenere og en eldre engelsk mann i et hus med stanken av billig maling. Alle jeg bodde med jobbet i et Amazon-lager – eller «fulfulment centre» som ledelsen kalte det – som lå omlag tre kilometer unna.

Amazon etablerte seg i Rugeley i 2011, 20 år etter Lea Hall-gruven stengte porten. Gruven, som åpnet i 1960, var den første moderne kullgruven som ble åpnet av Den nasjonale gruvestiftelsen, og en gang i tiden hadde kullfeltene i Cannock Chase 48 gruver i drift. Den aller siste av dem, i Littleton, stengte i 1993.

Amazon-lageret – med en lyseblå farge som minner om et svømmebasseng – står ut i et landskap av søkkvåte grønne enger. På en kafé i hovedgata forteller en kvinne meg at Amazon har vært «en svær greie for oss i lokalmiljøet». Hun minnes hvordan «mange arbeidsplasser skulle skapes, men ingen av oss endte opp med å bli ansatt. Folk er jævlig sinte for det».

Sett på overflaten var Rugeley en suksesshistorie, et prakteksemplar i «regenereringsagendaen» fremmet av flere regjeringer.

Hun referer til hærskaren av østeuropeere som ble fraktet hit med busser hver dag for å jobbe skiftene som de lokale innbyggerne ikke ville ta på seg. «De ansetter jo ingen fra lokalmiljøet» sier kvinnen bebreidende og sikter pekefingeren mot meg på vei ut av kafeen.

«Kan ikke eller vil ikke?» spurte jeg.

«Det eneste jeg sier, er at de aldri ansetter noen av oss herfra.»

Da jeg dro tilbake til byen i fjor, var kafeen nedlagt.

Amazon – eller rettere sagt bemanningsbyråene som Amazon benyttet seg av – ansatte faktisk folk fra nærmiljøet. Jeg møtte noen av dem da jeg jobbet for selskapet. Men de fleste ble ikke værende i jobben lenge. Arbeidet ble for tærende, og regimet for autoritært; vi kunne gå omlag halvannen mil hver dag, og det var forbudt å snakke med andre ansatte i arbeidstiden.

Å ta en fridag når du var syk – selv med en legeerklæring – ga deg en disiplinerende «prikk». Brukte du for lang tid på en dopause, fikk du nok en prikk. Seks prikker og du mistet jobben. Amazon var den største arbeidsgiveren i Rugeley og som andre store arbeidsgivere i britiske byer, ansatte de folk på nulltimerskontrakter.

Det er lett å bruke Amazon som målskive i Rugeley, men vi har et overordnet problem knyttet til de nye arbeidsplassene som skapes i Storbritannia.

Sett på overflaten var Rugeley en suksesshistorie, et prakteksemplar i «regenereringsagendaen» fremmet av flere regjeringer. Prikk like varehus dukket opp overalt utenfor bykjernene på 1990- og 2000-tallet. I likhet med framveksten av selskaper som Amazon kan dette ha bidratt til å kvele livsåren til byens handlegater, men det de ga i retur var arbeidsplasser.

Da Amazon kom til områder som Rugeley, Swansea, Doncaster og Sør-Yorkshire – alle tidligere gruveområder – brakte de med seg et håp om fornyet stolthet til byene. «Jobbsøkere har strømmet til den nettbaserte bokhandleren Amazons nye depot i Staffordshire – som fører til forsinkelser i rekrutteringsprosessen», annonserte lokalavisen The Express & Star, like før lageret – som skulle ansatte over 2000 folk – åpnet dørene.

Det er synd at ingen tok seg bryet med å spørre om disse nye arbeidsplassene var bra eller ikke. Da jeg kom til Rugeley var det bare rumenere og bulgarere som var villige til å gjøre de besværlige jobbene lengst nede på rangstigen. Dette burde ha vært varsku nok i seg selv, men de lokale innbyggernes motvilje til å ta på seg denne typen arbeid til de lønningene som ble tilbudt, ble bortforklart med at den britiske arbeiderklassen var blitt bedagelige og late.

Da en gruppe folkevalgte toryer på høyresiden i britisk politikk hevdet at britiske arbeidere var blant de «verste slabbedaskene i verden», tror jeg nok at mange liberale i all stillhet nikket samtykkende med. Det var i hvert fall responsen jeg fikk da jeg drøftet temaet med liberale venner og familiemedlemmer.

Det er lett å bruke Amazon som målskive i Rugeley, men vi har et overordnet problem knyttet til de nye arbeidsplassene som skapes i Storbritannia, i byer som en gang var blomstrende industrielle sentre. En rapport utført i 2015 av tenketanken «The Centre for Cities» beskrev en virkelighet hvori jobber i sårbare industriområder var i ferd med å erstattes av «lavferdighetsjobber preget av rutinearbeid; bomullsspinneriene byttes ut med telefonsentraler, og skipsverftene med lagerdepot».

Identitet er en oversett faktor i debatten om avindustrialisering.

Kanskje enda viktigere var at en viss type institusjonell tilknytning gikk tapt da industrien ble avviklet. Da de gamle arbeidsplassene forsvant, mistet ikke bare folk jobbene sine; en hel kultur døde ut med dem. Trygge ansettelsesforhold har blitt erstattet med uorganisert deltidsarbeid. Kroer og samfunnshus blir lagt ned mens kirkebenkene står tomme. Labour har ikke lenger de sterke røttene sine i byer som Rugeley.

I 1997 skrev den nå avdøde Tony Judt – som var en altfor nyansert tenker til å ha noe særlig innflytelse på fraksjonen som styrer dagens Labour – følgende om byene i Vest-Europa:

«I det postindustrielle Frankrike og Storbritannia og andre steder har økonomien utviklet seg, mens staten – til nå – har blitt sittende igjen med regningen. Men samfunnet har kollapset, og sammen med det en århundre-lang politisk kultur som kombinerte yrkesstolthet med en lokal, sosial gjensidig avhengighet og kontinuitet mellom generasjonene.»

Menneskene i samfunnene som Judt skrev om, «søkte noen å legge skylden på og samtidig noen å lede dem», slik han formulerte det, nesten 20 år før brexitavstemningen.

Identitet er en oversett faktor i debatten om avindustrialisering. Nå til dags oppmuntres arbeidsfolk til å definere identiteten sin ut ifra forbruket sitt snarere enn yrket sitt. Men som den tidligere gruvemekanikeren og medlem av redningsteamet for gruveselskapet i Rugeley, Alex Smith, fortalte meg: «Nå kan folk faktisk finne på å si: ‘Jeg jobber bare på Amazon, jeg’, mens før i tiden ville folk aldri ha sagt: ‘Jeg jobber bare i gruven, jeg’. De ville ha sagt: ‘Jeg er gruvearbeider’, fordi det var det du var, og du var stolt av det».

Betyr dette at Labour har rett når de skylder det knusende valgnederlaget ene og alene på Brexit? Neppe.

Det er så klart forskjeller mellom Rugeley og andre tidligere Labour-bastioner, men lærdommene derfra gjelder utvilsomt andre steder også. Som jeg skrev i april 2016 i en dagbok som senere skulle bli til en bok:

«Mesteparten av mennene jeg snakket med den kvelden [i Lea Hall-gruvens velferdsklubb] sa at de ville stemme for at Storbritannia skulle gå ut av EU, selv om mesteparten av dem hadde stemt på Labour hele voksenlivet sitt. Men det var den merkbare nedgangen i Rugeley som syntes å plage dem mest, ikke først og fremst de østeuropeiske innvandrerne til byen.»

Jeg vet ikke hvordan enkeltindividene jeg møtte i Rugeley stemte ved parlamentsvalget. Men samlet sett ga Cannock Chase toryene et økt flertall – til tross for at valgkretsens parlamentsmedlem, Amanda Milling, i 2015 stemte for et lovforslag om fagforeninger som vil gjøre det vanskeligere å gi verdigheten tilbake til arbeiderklassejobber i byer som Rugeley.

Men ser du nærmere på byen – forbi stereotypiene om fastlåste hvite arbeidere som klamrer seg til nostalgien om en svunnen tid – er det ikke overraskende at såpass mange innbyggere lengter etter å «ta tilbake kontrollen» og «få brexit gjort». Brexit kan vise seg å bli en seier med store negative følger, men det britiske folket har et sårt ønske etter å se endringer i landet, og de har blitt overbevist – eller rundlurt, slik noen brexitmotstandere vil påstå – til å stemme for den eneste formen for endring som ligger på bordet.

Når den interne striden om hva som sviktet i Labours valgkampanje nå er i gang, frykter jeg at disse spørsmålene vil begraves av en bølge av personhets og krangling.

Betyr dette at Labour har rett når de skylder det knusende valgnederlaget ene og alene på Brexit? Neppe. Det er lett å komme med løfter om radikal endring, men å overbevise velgere om at du er i stand til å innfri løftene er ikke like lett. Det var her Labour sviktet. Du kan love hva som helst, men hvis kun 16 prosent av befolkningen stoler på deg til å styre økonomien, har det absolutt ingen verdi.

Labours dilemma handler til en viss grad om økonomi. Som Labour-politikeren Lisa Nandy har påpekt, trenger byene våre investeringer (det faktum at hun ble hånet for dette på sosiale medier viser bare hvor mye trøbbel Labour befinner seg i).

Men det handler også om fellesskap: Hvordan fornyer vi fellesskapsfølelsen som byer som Rugeley i en tid med Amazon, Netflix og fordommer mot folk som velger å bli boende i byene de vokste opp i? Og enda viktigere: Hvordan kan vi sikre at migranter ikke blir utnyttet, slik de tilsynelatende gjør i Rugeley, mens rettighetene til de lokale arbeiderne trues? Og hvordan kan venstresiden forsone den iboende fiendtligheten sin til nasjonalisme med den alminnelige, ikke-aggressive patriotismen som er så sentralt for livet i enhver engelsk by?

Når den interne striden om hva som sviktet i Labours valgkampanje nå er i gang, frykter jeg at disse spørsmålene vil begraves av en bølge av personhets og krangling. Men disse spørsmålene er mer viktige for Labours framtid – mer enn jeg tror de fleste partimedlemmene innser – enn nok en runde med intern splid om hvorvidt det er Blair- eller Corbyn-fløyen som er den sanne og autentiske arvtakeren i Det britiske arbeiderpartiet.

Teksten ble først publisert på Unherd. Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen. 

(“Innleid og underbetalt” foreligger nå i pocketutgave, utgitt på Res Publica forlag. Agenda Magasin og forlaget Res Publica tilhører samme selskap. Les mer her.)