Det nye store spillet

«Det store spillet» er betegnelsen som gjerne brukes om rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia på 1800-tallet. Det sto om kontroll i Sentral-Asia. Nå er både det russiske keiserriket og det britiske imperiet historie. Men vi ser tegn til et nytt stort spill i regionen, med flere av de en gang kuede nasjonene som de viktigste aktørene i dag.

Spenningen mellom India og Kina fortsetter med uforminsket styrke. Dette tross tilbaketrekning av soldater fra de mest fremskutte postene langs den omstridte grensen mellom de to landene. Etter at USA nå synes noe mer villig til å gripe mer direkte inn i konflikten, kan den også raskt eskalere igjen.

At det nå tilsynelatende har roet seg i de ugjestmilde fjelltraktene der striden ble satt på spissen for noen uker siden, bør ikke forlede oss til å tro at krisen er over. India fikk gjennom forhandlinger Kina med på å lage en buffersone. Problemet er at denne er dyttet inn på indisk område. For alle praktiske formål har altså India godtatt at kinesiske styrker kontrollerer deler av regionen Laddakh, men på samme tid hevder den indiske statsministeren at India ikke har tapt noe land.

Handlet det hele egentlig om at indiske soldater beveget seg inn på kinesisk område?

Dette bestrides nå av mange, samtidig som det også har fått andre til å stille spørsmål ved basketaket på grensen, som resulterte i at minst 20 indiske soldater mistet livet natt til den 16. juni. Handlet det hele egentlig om at indiske soldater beveget seg inn på kinesisk område?

Støttespillere av den indiske statsministeren Narindra Modi har også prøvd å legge skylden på det indiske militæret for det som minner stadig mer om et forsmedelig taktisk nederlag. Dette virker imidlertid urimelig, all den tid endringene av de konkrete forholdene er minst like mye et resultat av diplomatiske og politiske tilbakeslag, som av en ren militær retrett. Militæret gjør heller ikke noe annet eller mer enn det blir bedt om.

 

Tre ulike brennpunkter

Den kinesisk-indiske konflikten handler, som jeg har dokumentert tidligere, om overlappende territorielle krav i tre ulike grenseområder. Det ene er i Laddakh, en del av Jammu & Kashmir, som ble skilt ut som eget unionsområde fra India. Det er her det meste av fokuset har ligget så langt. Det andre området er helt øst i India, i Arunachal Pradesh, hvor Kina aldri har godtatt at denne delstaten hører til India og heller ser det som en kinesisk provins.

Et tredje område, Sikkim, er et lite stykke India mellom Bhutan og Nepal. Da britene trakk seg ut av India i 1947 var Sikkim en egen suveren stat, i form av et kongedømme, akkurat som disse to andre landene i Himalaya. I 1950 undertegnet India og Sikkim imidlertid en traktat som ga Sikkim status som et indisk protektorat.

Hvorfor har spenningene økt igjen akkurat nå? Det er her analogien til «Det store spillet» kommer inn.

Kampen for demokratisering ble den gang flettet sammen med spørsmålet om en union med India. Gjennom en folkeavstemning i 1975 støttet en stor del av befolkningen avskaffelse av monarkiet, og godkjente dermed effektivt unionen. Kina mente at dette var ren manipulasjon og godtok ikke resultatet før i 2003. Etter konflikter med India, har Kina også senere truet med å gå tilbake på dette.

Den smale stripen land som binder Indias østlige sju stater til resten av landet, også kjent som chickens-neck, er av stor strategisk betydning, og ligger ikke lang unna det berørte området.

 

Det handler om handel

Men hva handler alt dette egentlig om? Hvorfor har spenningene økt igjen akkurat nå? Det er her analogien til «Det store spillet» kommer inn. Enkelt forklart handler striden nå om handelsruter. Det er kanskje ikke hele svaret, men en stor og viktig del av spenningene i regionen dreier seg om den enorme betydningen frakt av varer har for særlig Kinas økonomiske utvikling.

For å forstå dette må man kjenne til kinesernes globale utviklingsstrategi, kjent under navnet Belt and Road Initiative (BRI, eller B&R), som viser til henholdsvis overlandsrutene for vei- og jernbanetransport, samt sjørutene der så mye av verdens varetransport foregår.

Det som skjer i Himalaya, er at disse ambisjonene støter sammen med indiske bekymringer i et område der grensepostene aldri ble markert tydelig.

Dette er en plan for å styrke Kinas globale stilling gjennom handel og samarbeid med flere andre nasjoner. Strategien ble vedtatt av den kinesiske regjeringen i 2013 og involverer infrastrukturutvikling og investeringer i nesten 70 land. BRI regnes også som det sentrale elementet i utenrikspolitikken til Kinas president og generalsekretær i det kinesiske kommunistpartiet, Xi Jinping.

Xi kunngjorde strategien under to offisielle besøk i Indonesia og Kasakhstan i 2013. Den kinesiske regjeringen kaller initiativet “et forsøk på å styrke regional tilkobling og omfavne en lysere fremtid”. Flere observatører ser det imidlertid som en plan for kinesisk verdensherredømme gjennom å skape et Kina-sentrert globalt handelsnettverk. Prosjektet skal etter planen komme i mål i 2049, et år som neppe er tilfeldig valgt, siden det sammenfaller med 100-årsjubileet for opprettelsen av Folkerepublikken Kina.

 

Strategisk omveltning

Det som skjer i Himalaya nå, er at disse ambisjonene støter sammen med indiske bekymringer i et område der grensepostene aldri ble markert tydelig etter kolonitiden – og derfor ennå er en kilde til uro.

Under Modi har Indias strategi de siste årene gått ut på å isolere Pakistan og bygge nære relasjoner med denne erkerivalens øvrige naboland. Modi har skrytt av å ha isolert Pakistan diplomatisk, politisk og militært, og av å ha omringet fienden gjennom å skape tette bånd til Afghanistan og Iran.

I en sjokkartet omveltning har Iran droppet samarbeidet med India nå.

Den iranske havnebyen Chabahar spiller blant annet en rolle i dette, både som en mulig utenlandsbase for den indiske marinen og som en direkte konkurrent og et alternativ til den pakistanske havnen i Gwadar, som også er under utvikling. India ønsket å utvikle Chabahar, og sto for utbyggingen av en jernbanelinje herfra, opp til Afghanistan og videre til de sentralasiatiske landene.

I det nye store spillet som nå foregår i regionen, har India kunnet knytte slike relasjoner til Iran uten å rammes av amerikanske sanksjoner, noe andre land som handler med iranske varer og tjenester risikerer. Iallfall gjelder disse unntakene utbyggingen av Chabahar. I en sjokkartet omveltning har Iran imidlertid droppet samarbeidet med India nå. Dette med henvisninger til finansieringsforsinkelser. Men hva ligger egentlig bak?

 

Gigantavtale med Iran

Som jeg har vist tidligere, inngår Pakistan og Kina nå i et stadig tettere samarbeid. Situasjonen er dermed snudd på hodet. Nå er det India, snarere enn Pakistan, som kan bli isolert og omringet. Det er nå disse landene som knytter tette bånd til flere av Indias naboland. Samtidig har situasjonen snudd også i Afghanistan og Iran.

I Afghanistan øker Pakistans innflytelse gjennom den pågående svekkelsen av det amerikansk- og indisk-støttede regimet i Kabul. De mangeårige indiske infrastrukturinvesteringene i landet, som også har bragt med seg den indiske etterretningstjenesten, er under press.

For å forstå hvilken størrelsesorden det er snakk om, kan man sammenligne med Marshallhjelpen til Europa etter 2. verdenskrig.

Pakistan har samtidig beskyldt India for i hemmelighet å stå bak eller støtte en rekke terrorangrep i landets vestlige provinser, nettopp gjennom sitt etterretningsnettverk. En utvikling som den vi ser nå, vil trolig redusere Indias mulighet til å støtte en slik undergravende virksomhet i Pakistan i framtiden.

Det er likevel utviklingen i Iran man bør legge spesielt godt merke til. Iran og Kina skal være i ferd med å undertegne en avtale som løper over 25 år, og som vil sikre Iran en kraftig oppgradering av infrastrukturen på den ene siden – og Kina kraftig subsidiert olje på den andre. Jeg kan ikke se at dette har vært plukket opp i norske medier enn så lenge. Det var den amerikanske storavisen New York Times som fikk tak i den 18 sider lange avtaleutkastet, og som først meldte om dette denne uka.

 

Enorme verdier

Avtalen skal beløpe seg til 400 milliarder dollar, og handler om alt fra infrastruktur til militær utvikling og energisamarbeid. Kineserne skal blant annet bygge ut jernbanelinjer og havner, men også veier og telekommunikasjonsinfrastruktur, og over et dusin andre prosjekter.

For å forstå hvilken størrelsesorden det er snakk om, kan man sammenligne med den amerikanske Marshallhjelpen til Europa etter 2. verdenskrig. Den beløp seg til 14 milliarder dollar – fordelt på 18 land. Omgjort til 2020-dollar (via denne kalkulatoren) tilsvarer det 129 milliarder i dag.

Den kinesisk-pakistanske handelsavtalen CPEC er samtidig på 46 milliarder dollar, og i tillegg vil kinesiske investeringer i Iran ha betydning for utviklingen i Pakistan. Her er det viktig å vite at vi kun snakker om to av prosjektene i det kinesiske B&R-initiativet. Det sier noe om størrelsen på de kinesiske ambisjonene.

Den kinesiske avtalen med Iran sparker beina vekk under den amerikanske strategien overfor Iran.

Kina har også bygget opp sitt eget satellittbaserte navigasjonssystem, BeiDou. En rekke av kinas allierte, som Pakistan, Thailand, Laos og Brunei bruker nå BeiDou. Denne teknologien har samtidig også et militært aspekt, og den er det så langt kun Kina selv og Pakistan som har hatt tilgang til. Det er imidlertid spekulasjoner om at også Iran i framtida kan få slike våpensystemer.

Den kinesiske avtalen med Iran sparker dermed beina vekk under den amerikanske strategien overfor Iran. Legg så til alle ringvirkningene opphevelsen av atomavtalen mellom disse landene har å si for utviklingen i den neste kruttønnen av en region, nemlig Midtøsten, og du ser konturene av enda sterkere politiske konfliktlinjer. Det blir spennende å følge med på hvor Europa lander i alt dette.