Nyfascismens spøkelse hjemsøker Europa

LJUBLJANA: Overraskelsen i Europaparlamentsvalget, som fant sted denne måneden, var at utfallet alle forventet faktisk skjedde.

For å parafrasere en klassisk scene fra Marx Brothers: Europa kan snakke og handle som om det beveger seg mot den radikale høyresiden, men ikke la deg lure; Europa beveger seg virkelig mot den radikale høyresiden.

Spørsmålet nå er om EPP vil samarbeide med nyfascister.

Hvorfor bør vi insistere på denne fortolkningen? Fordi de fleste av de etablerte mediene har forsøkt å tone det ned. Beskjeden vi stadig hører: «Ja, det stemmer at Marine Le Pen, Giorgia Meloni og Alternativ for Tyskland (AfD) av og til flørter med fascistiske troper, men det er ingen grunn til panikk, fordi de fortsatt vil respektere demokratiske spilleregler og institusjoner når de er ved makten».

Likevel burde denne ufarliggjøringen av den radikale høyresiden bekymre oss alle, fordi den signaliserer at tradisjonelle konservative partier er villige til å akseptere og muligens samarbeide med den nye bevegelsen. Et ledende prinsipp for det europeiske demokratiet etter andre verdenskrig har vært: «ikke samarbeid med fascister». Det har man nå stille gått bort fra.

Når vi snakker om fascisme i dag, bør vi ikke begrense oss til de utviklede landene i Vesten.

Beskjeden fra dette valget er klar. Den politiske splittelsen i de fleste EU-land er ikke lenger mellom moderat høyreside og moderat venstreside, men mellom den konvensjonelle høyresiden, representert ved den store vinneren, det europeiske folkepartiet (EPP), som består av kristendemokrater, liberalkonservative og tradisjonelle konservative, og den nyfascistiske høyresiden representert ved Le Pen, Meloni, AfD og andre.

Spørsmålet nå er om EPP vil samarbeide med nyfascister. Europakommisjonens president Ursula von der Leyen framstiller utfallet som en seier for EPP mot både ytre høyre og ytre venstre, men det vil ikke være noen partier fra ytre venstre i Europaparlamentet som er i nærheten av å kunne sammenlignes med partiene på ytre høyre når det gjelder graden av ekstremisme. Et slikt «balansert» syn fra høyeste hold i EU sender et illevarslende signal.

Når vi snakker om fascisme i dag, bør vi ikke begrense oss til de utviklede landene i Vesten. En lignende type politikk har også vært på frammarsj i store deler av det globale sør.

Kina har omfavnet «pan-asianisme» i over hundre år.

I sin studie av Kinas utvikling, understreker den italienske marxistiske historikeren Domenico Losurdo (også kjent for sin rehabilitering av Stalin) skillet mellom økonomisk og politisk makt. Da han iverksatte sine «reformer», visste Deng Xiaoping at det var nødvendig med en viss grad av kapitalisme for å frigjøre samfunnets produktive krefter. Men han insisterte på at det kinesiske kommunistpartiet skulle styre med en fast hånd og gjøre sitt for å beholde den politiske makten (som den selvutnevnte representanten for arbeiderne og bøndene).

Denne tilnærmingen har dype historiske røtter. Kina har omfavnet «pan-asianisme» i over hundre år. Pan-asianismen oppsto mot slutten av 1800-tallet som en reaksjon mot vestlig imperialistisk dominans og utbytting. Som historikeren Viren Murthy forklarer, har dette prosjektet alltid vært drevet av en avvisning, ikke av vestlig kapitalisme, men av vestlig liberal individualisme og imperialisme.

Ved å bygge videre på førmoderne tradisjoner og institusjoner, kunne asiatiske samfunn, ifølge pan-asianister, organisere sin egen modernisering for å oppnå enda større dynamikk enn Vesten.

Mens Hegel så Asia som preget av rigid orden som ikke gir rom for individualisme (fri subjektivitet), foreslo pan-asianister et nytt hegeliansk konseptuelt rammeverk. Siden friheten som vestlig individualisme kan gi til slutt opphever orden og fører til sosial oppløsning, argumenterte de for at den eneste måten å bevare friheten på er å kanalisere den inn i nye former for kollektiv handling.

Det er derfor Kinas president Xi Jinping legger vekt på Kinas lange, kontinuerlige historie som strekker seg tilbake til antikken.

Et tidlig eksempel på denne modellen ser vi også i Japans militarisering og kolonialistiske ekspansjon før andre verdenskrig. Men historisk lærdom blir raskt glemt. I jakten på løsninger på store problemer kan mange i Vesten på ny bli tiltrukket av den asiatiske modellen der individualistiske drivkrefter og lengselen etter mening blir underordnet et kollektivt prosjekt.

Pan-asianismen hadde en tendens til å svinge mellom sine sosialistiske og fascistiske versjoner (linjen mellom de to var ikke alltid klar), noe som minner oss om at «anti-imperialismen» ikke er så uskyldig som den kan virke. I første halvdel av 1900-tallet framstilte japanske og tyske fascister seg ofte som at de forsvarte seg mot amerikansk, britisk og fransk imperialisme. Og i dag finner man nasjonalistiske politikere på ytre høyre som inntar lignende posisjoner i forhold til EU.

Den samme tendensen er merkbar i Kina etter Deng Xiaoping. Statsviteren A. James Gregor klassifiserer dette som «en variant av nåtidig fascisme»: en kapitalistisk økonomi kontrollert og regulert av en autoritær stat som henter sin legitimitet gjennom sin kulturarv og nasjonale (etniske) tradisjoner.

Det er derfor Kinas president Xi Jinping legger vekt på Kinas lange, kontinuerlige historie som strekker seg tilbake til antikken. Å utnytte økonomiske impulser for å fremme nasjonalistiske prosjekter er selve definisjonen av fascisme, og en lignende politisk dynamikk kan man også finne i India, Russland, Tyrkia og andre land.

Dette er et farlig spill.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor denne modellen får stadig større oppslutning. Mens Sovjetunionen gjennomgikk en kaotisk oppløsning, gjennomførte Kinas kommunistparti økonomisk liberalisering, men opprettholdt fortsatt stram kontroll. Derfor roser venstreorienterte som er positivt innstilt overfor Kina, landet for å la kapitalen komme i andre rekke, i motsetning til systemene i USA og Europa, hvor kapitalen hersker.

Men den nye fascismen støttes også av nyere trender. Bortsett fra Le Pen, er en annen stor vinner av Europaparlamentsvalget Fidias Panayiotou, en kypriotisk youtuber som tidligere har fått oppmerksomhet for sine forsøk på å få en klem fra Elon Musk. Mens han ventet utenfor Twitters hovedkvarter på Musk, oppfordret han sine følgere til å «spamme»

Musks mor med forespørselen sin. Til slutt møtte Musk opp og ga Panayiotou en klem. Deretter kunngjorde Panayiotou sitt kandidatur til Europaparlamentet. Med sin «anti-politiske» plattform, vant han 19,4 % av stemmene og sikret seg en plass.

Vi må ta kampen mot nyfascismen så kraftig og raskt som mulig.

Lignende personer har også dukket opp i Frankrike, Storbritannia, Slovenia og andre steder, og alle rettferdiggjør sitt kandidatur med det «venstreorienterte» argumentet at siden demokratisk politikk har blitt en vits, kan like gjerne klovner stille til valg. Dette er et farlig spill. Hvis nok mennesker mister håpet om frigjørende politikk og aksepterer at politikken blir rent klovneri, blir det politiske rommet utvidet for nyfascismen.

Å ta tilbake det rommet krever seriøs, autentisk handling. Til tross for alle mine uenigheter med Frankrikes president Emmanuel Macron, mener jeg at han hadde rett i å svare på den franske ytre høyresidens seier ved å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg.

Hans kunngjøring overrasket nesten alle, og det han gjorde er åpenbart risikabelt. Men det er en risiko verdt å ta. Dersom Le Pen vinner, og det avgjør hvem som blir Frankrikes neste statsminister, vil Macron, som president, fortsatt kunne mobilisere et nytt flertall mot regjeringen. Vi må ta kampen mot nyfascismen så kraftig og raskt som mulig.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org