Den økonomiske krigen mellom Kina og Vesten

Vesten er midt i en økonomisk krig. Hovedmotstanderen er Kina. Sanksjonene mot Russland er viktige, men landet er en økonomisk pusling. Stans i energihandelen rammet Europa, men skadevirkningene var kortvarige. Det er ingen tvil om at de negative virkningene er størst for Russland. Mens vestlige land, med få unntak, har funnet alternative energileverandører, har Russland ikke funnet noen som kan erstatte vestlig teknologi.

Med kinesiske penger kom også politisk innflytelse.

Kina er annerledes. Landet er en økonomisk kjempe. Eksporten til Kina er viktig for flere europeiske land, for Tyskland har Kina vært den viktigste handelspartneren i en årrekke. Mange land, blant dem Norge, var opptatt av å få del i den økonomiske veksten.

Nå er holdningen til Kina i ferd med å snu. Grunnen til det er kinesiske økonomiske angrep. De har lenge skjedd i det stille. Det vil si, en viss pekepinn ga den kinesiske ledelsen da den i 2015 offentliggjorde China 2025, en plan for hvordan Kina skulle bli ledende innenfor kunstig intelligens, grønn energi, genforskning og så videre.

Da planen kom, var den vestlige tolkningen at dette bare var et strategidokument med løst skisserte målsettinger. At planene åpnet opp for statlige midler til å kjøpe opp vestlige bedrifter, stipender som tiltrakk vestlige forskere innenfor planen områder, men også for målrettede angrep mot vestlige konkurrerende bedrifter, ble først klart etter hvert. EU manglet lenge oversikt over kinesiske investeringer og oppkjøp.

I 2019 kom det første signalet om at EU var i ferd med å endre politikk.

Først da meldingene om at en tysk produsent av industrirobotter, fransk kommunikasjonsteknologi og en nederlandsk produsent av halvledere enten var overtatt av kinesiske eiere eller – som den nederlandske – i ferd med å bli det, begynte kartleggingen av kinesiske investeringer. Hvor pengene kom fra var ofte vanskelig å stadfeste, men i de tilfellene der EU klarte å spore pengene, viste det seg uten unntak at det var statlige subsidier som gjorde at europeiske bedrifter skiftet eiere. Problemet for EU-landene var at hver gang de reiste dette som problem, svarte Kina med å antyde at importen av tyske biler eller fransk vin ville bli rammet. Det virket.

Med kinesiske penger kom også politisk innflytelse. I 2017 nedla den greske regjeringen et veto mot en EU-fordømmelse av forfølgelsen av uigurene. Kort tid før hadde et kinesisk statsselskap overtatt landets største havn – og fremtidige investeringer ville lett tørke inn hvis regjeringen i Athen var for kritisk.

I 2019 kom det første signalet om at EU var i ferd med å endre politikk. I et offisielt dokument ble Kina betegnet som en «systemisk rival». Ordvalget var treffende. Kina forsøkte å bryte med de reglene og ordningene som gjaldt for internasjonal økonomi. Landet rettet seg ikke etter avtaler som var inngått med EU, og det fulgte heller ikke pålegg fra WTO – Verdens handelsorganisasjon.

Så godt som hver gang Kina ble anklaget for å stjele andre lands industrihemmeligheter eller for å dumpe varer, endte WTOs konklusjon med at Kina tapte. I praksis betydde det lite. Vestlige bedrifter ble fortsatt tvunget til å overlevere patenter til kinesiske partnere for å få tilgang til det kinesiske markedet, og hvis en produsent ble dømt for subsidiering, ble bare produksjonen flyttet til en ny bedrift. I det mest graverende tilfellet jeg er kommet over, ble produksjonen flyttet fem ganger. Konsekvensen er at vestlige bedrifter går konkurs.

Trump-administrasjonen la ekstratoll på kinesiske varer. Kina svarte med mottiltak.

Den systematisk screeningen av kinesiske oppkjøp har vist seg effektivt, kinesiske investeringer i EU har falt de siste årene. I tillegg har EU-Kommisjonen nå fått muligheten til selv å starte undersøkelser av om Kina dumper eller stjeler industrihemmeligheter. Trusler om mindre import av Chardonnay eller BMW, biter ikke på Kommisjonen. Den eksporterer ingen ting.

USAs kinapolitikk har ligget et hestehode foran EUs. Det skyldes to ting. USA ble tidligere klar over hvordan den kinesiske økonomiske krigføringen rammet dem. Den amerikanske kongressen arrangerte høringer og undersøkelser om hva amerikansk næringsliv tapte på kinesiske industrispionasje flere år før EU satte problemene på dagsorden. En annen årsak er at mange amerikanere opplevde at arbeidsplassene deres forsvant til Kina.

Nå er ikke det noe nytt at kapitalen flytter seg dit avkastningen er høyest, men Kina var annerledes fordi antallet arbeidsplasser som forsvant var svært høyt, og det skjedde i løpet av kort tid. Tradisjonelle frihandelsargumenter om at alle tjener på lavere tollsatser, og at særlig de med dårlig råd tjener mest, fant lite støtte. Dette var de velgerne som Hillary Clinton kalte «the deplorables» – de begredelige. Trump ble deres alternativ.

Trump-administrasjonen la ekstratoll på kinesiske varer. Kina svarte med mottiltak, men gikk etter hvert med på en handelsavtale der landet forpliktet seg til å øke importen fra USA. Trump-administrasjonen avviklet ekstraavgiftene, men Kina fulgte ikke opp. Mot slutten av Trumps presidentperiode var tålmodighet og kompromissvilje oppbrukt i begge politiske partier og viljen til å redusere handelen med Kina voksende. Spørsmålet var hvordan.

Konflikten med Kina om skatten toppet seg i 2020 da EU annonserte en kjempesatsing på vindmøller.

President Bidens svar er en strategi som går ut på å redusere amerikansk industris sårbarhet for kinesiske press. Kina hadde vist hvordan landet blokkerte salget av sjeldne jordarter og viktige industrideler til land som ytret kritikk mot kinesisk politikk. Litauen er det grelleste eksempelet. Da Taiwan åpnet et representasjonskontor i Vilnius, fjernet kinesiske tollmyndigheter Litauen fra importregistrene, og hvis landet ikke eksisterte gjorde litauiske produkter det heller ikke. Kinas handlemåte står i grell motsetning til landets stadige anklager om at Vesten politiserer utenrikshandelen.

Bidenadministrasjonen og EU er samstemte om at sårbarheten for kinesisk økonomisk press må reduseres. Avhengighetene av kinesiske varer må ned. Strategien kalles friendshoring – det spiller på offshoring, det at fabrikker flytter utenlands der produksjonskostnadene er lavest. Friendshoring betyr at ikke bare lave produksjonskostnader, men også at politisk risiko skal tillegges vekt. Her har politikerne fått uventet hjelp av koronapandemien. Den viste hvor sårbare alle som var avhengige av leveranser fra Kina var. Mens andre land klarte å holde produksjon og handel i gang, ble kinesiske fabrikker stengt hvis ett smittetilfelle ble oppdaget.

USA har også gått mer offensivt ut. President Biden har fått vedtatt to viktige lovpakker som begge sikter mot en klar reduksjon av handelen med Kina. Den ene er Inflation Reduction Act som lover store subsidier til innenlandsk produksjon av elektriske biler, vel og merke hvis batteriteknologien som brukes ikke avhenger av kinesiske leveranser av sjeldne jordarter.

Den andre er Chips for America Act som åpner den offentlige pengesekken for økt produksjon av halvledere i USA. Amerikansk teknologi er den mest avanserte, men det meste av produksjonen er flyttet til Taiwan. Blir øya okkupert av Kina, vil eksporten til USA stanse og da vil store deler av amerikansk industri også stoppe opp.

Hver gang Kina har tapt, har de svart med en liten endring av metallets kvalitet slik at de formelt ikke rammes av dumpinganklagene.

EU har et redskap som snart blir satt ut i livet: CBA – Carbon Border Adjustment, en skatt på CO2. Europeisk metallurgisk industri er gjennom flere år blitt tvunget til en kostbar effektivisering. Det har ikke skjedd i Kina, og kinesisk jern- og stål er derfor langt billigere. CBA skal utjevne prisforskjellene.

Konflikten med Kina om skatten toppet seg i 2020 da EU annonserte en kjempesatsing på vindmøller. Kinesiske produsenter kom med anbud på stålet til møllene og på teknologien som skal brukes til å styre dem. Europeisk fagbevegelse mobiliserte. Den argumenterte med at strøm er for viktig til at en «systemisk rival» skal få rollen som leverandør av tårn og teknologi. Kina kritiserte dette som et dårlig skjult angrep på kinesisk eksport av stål. Det har de helt rett i. Kinesisk stål har vært en dumpinggjenganger.

Hver gang Kina har tapt, har de svart med en liten endring av metallets kvalitet slik at de formelt ikke rammes av dumpinganklagene.

En CO2-avgift, derimot, lar seg ikke omgå like lett.

(Artikkelen er basert på Økonomisk krigføring, Cappelen Damm Akademisk, 2023.)