Olaf den hellige

Søndag 26. september er det forbundsdagsvalg i Tyskland, og for første gang på 16 år skal tyskerne velge en annen kansler enn Angela Merkel.

Det har lenge sett ut til at Merkels arvtager skal komme fra hennes eget parti CDU (Christlich Demokratische Union). Siden 2017 har sosialdemokratene i SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands) slitt tungt, og det har vært klappet og klart for fire nye år med en konservativ kristendemokrat ved roret.

De siste ukene har meningsmålingene imidlertid tatt en dramatisk vending. Ut av det blå har de en gang så stolte sosialdemokratene reist seg fra asken og økt oppslutningen fra 15 til over 25 prosent. Og på samme tid har kristendemokratenes oppslutning falt tilsvarende, fra rundt 25 og ned mot 20 prosent (CDU stiller til valg nasjonalt sammen med det bayerske søsterpartiet CSU, Christlich-Soziale Union).

Et slikt resultat vil være historisk. Ikke bare fordi kristendemokratene aldri (!) har fått færre enn 31 prosent av stemmene, men også fordi den sosialdemokratiske snuoperasjonen mangler sidestykke i nyere tysk historie.

Så hva skyldes denne helomvendingen? Mange peker på Olaf den hellige.

Olaf Scholz er ikke en særlig karismatisk politiker.

For over ett helt år siden besluttet det tyske arbeiderpartiet at 63 år gamle Olaf Scholz skulle være partiets kanslerkandidat inn mot årets forbundsdagsvalg.

Scholz er for mange best kjent som Hamburgs standhaftige borgermester, men etter forbundsdagsvalget i 2017 ble han for alvor løftet frem på den nasjonale arenaen, da han tok jobben som finansminister og visekansler i Angela Merkels fjerde regjering.

Den skallede hamburgeren fikk dermed en svært sentral rolle i partiet, men da sosialdemokratene skulle velge ny partiledelse året etter, kom 170 cm høye Scholz likevel til kort. For rundt omkring i det ganske Tyskland foretrakk SPD-medlemmene en rødere duo enn Scholz og hans running mate Klara Gaywitz. Medlemmene valgte heller den relativt ukjente duoen Saskia Esken og Norbert Walter-Borjans, som fortsatt leder partiet.

Når kanslerkandidaten skulle velges ett halvt år senere, gjorde partiledelsen derimot det som nå ser ut som en genistrek. For der Esken og Walter-Borjans antagelig er for røde for de mange sentrumsvennlige velgerne i Tyskland, har moderate Olaf Scholz vist seg å være et langt bedre alternativ.

Selv om Scholz har en fortid som en temmelig radikal nestleder av ungdomspartiet til SPD, har han blitt en temperert og forsiktig politiker i voksen alder. Dette understrekes av at han som finansminister har latt seg føye av kristendemokratenes knallharde budsjettpolitikk, ofte døpt Schwarze null, det sorte null. Doktrinen innebærer at det tyske statsbudsjettet alltid skal gå i pluss. Det sorte null ble riktignok rødt etter at koronapandemien traff Tyskland omtrent like hardt som de fleste andre vestlige land, men frem til da lot Scholz seg overtale av Merkel og hennes sparepolitikk, til stor skuffelse fra venstrefløyen i SPD som ønsket å trappe opp den statlige pengebruken.

Selv om få lar seg trollbinde av Scholz, er det enda færre som vil at Laschet skal ta over etter Merkel.

Scholz er ikke en særlig karismatisk politiker, og blir ofte mobbet for å svare med lange, svært nyanserte setninger. Klengenavnet Scholzinator spiller på at han tidvis høres ut som en robot, som med flatt toneleie tar forbehold etter forbehold for å være sikker på at han ikke blir feiltolket, eller sier noe han ikke mener.

Personlig hadde jeg liten tro på at Scholz skulle klare å overbevise massene. I 2016 så jeg han tale på et folkemøte på Winterfeldplatz i Berlin. Der Frank-Walter Steinmeier (tidligere utenriksminister, nåværende forbundspresident) tvinnet publikum rundt lillefingeren, var det knapt nok noen som fulgte ordentlig med da Scholz holdt sin beherskede tale.

Likevel har han lykkes. I alle fall når vi ser på de ferske meningsmålingene, som taler for at Scholz blir Tysklands neste kansler. Og kanskje nettopp skyldes det at han er en moderat, nyansert og statsmannsaktig politiker med bred appell. Det er i alle fall grunn til å tro at den noe trauste fremtoningen er det som appellerer til velgerne til høyre for sentrum i det politiske Tyskland, som de siste ukene har snudd seg i retning Scholz og SPD.

Den 63 år gamle finansministeren skal imidlertid ikke ha all æren for at meningsmålingene plutselig er snudd på hodet. Hovedårsaken er etter alt å dømme kristendemokratenes fatale valg av kanslerkandidat.

Der Olaf Scholz har vist seg relativt populær blant mange, har Armin Laschet stupt på alt som finnes av meningsmålinger. Flere flauser i løpet av sommeren har gjort den nyvalgte CDU-lederen særdeles upopulær, blant annet da han fikk latterkrampe under forbundspresidentens tale til de pårørende etter sommerens naturkatastrofe som krevde 196 tyske menneskeliv.

Per nå drar det sosialdemokratiske partiet fordel av å ikke rasle for mye med de røde sablene.

Under de tyske partiledertriellene har Laschet heller ikke overbevist. Så selv om få lar seg trollbinde av Scholz, er det enda færre som vil at Laschet skal ta over etter Angela Merkel.

Det spørs nok i hvilken grad Olaf Scholz selv fortjener heder og ære for de gode meningsmålingene, og det som ser ut til å bli et godt valg. Applausen bør nok primært rettes mot SPD-ledelsen, anført av Skaskia Esken og Norbert Walter-Borjans, som gjorde et særdeles godt valg av kanslerkandidat, forholdene tatt i betraktning.

Det er også verdt å merke seg at verken Esken eller Walter-Borjans har spilt en fremtredende rolle i valgkampen. Det har heller ikke den tidligere ungdomspartilederen Kevin Kühnert, som tilhører partiets venstrefløy. Kühnert blir av mange spådd en stor politisk karriere, men per nå drar det sosialdemokratiske partiet fordel av at han, Esken og Walter-Borjans ikke rasler for mye med de røde sablene.

I valgkampen har Olaf Scholz fått skinne, i alle fall i den grad han evner å gjøre så. Tilsynelatende har den matte glansen fungert bra, og for første gang siden 2005 kan Tyskland få en sosialdemokratisk kansler. Selv om Scholz er en relativt traust politiker, kan han vise seg å være akkurat det SPD trenger og det beste kortet i stokken til det tyske arbeiderpartiet. Søndag 26. september får vi svaret.