Ønsker min generasjon ubevisst en tredje verdenskrig?

Mine jevnaldre har de siste par ukene bombardert meg i sosiale medier med panikk og vitser om tredje verdenskrig. Dette har kommet som en direkte reaksjon mot USAs likvidering av Irans general Soleimani. Den såkalte milleniumgenerasjonen og generasjon Z konkluderte umiddelbart: Tredje verdenskrig hadde startet.

Vitsene er ganske bemerkelsesverdige. På Tiktok har noen laget videoer av seg selv mens de «kriger i Iran», hvor de utfører triks de har lært fra å spille Fortnite. Andre legger ut klipp der de later som de går tomme for ammunisjon og prøver å stoppe volden med kjente tiktokdanser.

 

 

Andre vitser kommer via Twitter, og er for eksempel tweets som ser ut som de kommer fra det amerikanske forsvaret – der de innkaller folk til militærtjeneste, som for eksempel: «Justin Bieber will be drafted just so he would stop dropping music».

 

 

Dette minnet meg på noe jeg har sett før: Det var lett å se et mønster mellom dette og den samme generasjonens økende reaksjon mot klimakrisen. Når folk skal beskrive den korte tiden det er igjen før jorda går under, skriver enkelte så lite som tre år. Denne formen for kollektiv massepanikk viser noe symptomatisk, og jeg har undret meg om hvorvidt det ligger noe dypere bak.

Først er det viktig å understreke legitimiteten i frykten mine jevnaldrende opplever. Personlig deler jeg mye av den. Mitt mål er ikke å avvise den, men å spørre om noen frykter fordi de trenger å frykte noe. Skyldes de urealistiske konklusjonene og høyintensive reaksjonene et ubevisst ønske om dommedag?

 

Apokalypsen frigjør stresset og kjedsomheten

Selv konsumerer jeg konstant krisetematikk. Alt jeg ser på nettet, omhandler en form for global krise. Responsen nådde nye høyder da hundretusenvis av ungdommer reagerte på hendelsene i Midtøsten 3. januar. Noen skrek av frykt for tredje verdenskrig, mange tvitret vitser om hvor dårlige soldater de kommer til å bli.

Samme atferd ser vi også når det snakkes om klima. Selv har jeg hørt studenter forklare at de vurderer et friår begrunnet med hvor desillusjonert de er. Jeg vil påstå at overraskende mange finner frigjøring i slik kynisme – en psykososial frigjøring: «Hvorfor skal jeg gidde å svette meg gjennom studiene? Vi dør alle om ti år uansett!». Det er stadig mer fokus på dokumentasjon av hvor mye stress vi unge opplever. Hva om dommedagstankene er en sosialt akseptert utvei? Se for deg fristelsen dersom dette kan lindre stresset: En brukerdose med dop skutt på makronivå.

Psykoanalysens tidlige studier av menneskets dødsønske, også kalt thanatos, er kanskje relevant her. Den franske psykiateren og psykoanalytikeren Jacques Lacan så på selvmordet som en form for «metadissosiasjon», altså at noe frakobles på idénivå. Dissosierer vi gjennom apokalypsen? Denne kollektive forsvarsmekanismen vil fjerne alle usikkerheter assosiert med kampene som utgjør modernitetens dagligliv: Stresset rundt karakterer, forhold, kropp, arbeidsliv, penger og sykdom.

Vi må fantasere om døden, slik minnes vi på at vi lever.

Ideen om en nært forestående apokalypse eller dommedag kan fungere som distraksjon fra nevrose, men også som en oppvekker fra kjedsomhet. Den norske sosiologen Hans Erik Næss har skrevet at vi i Norge har en såkalt dannet uoppmerksomhet. Næss mener vi har så stor tillit til ulike samfunnsprosesser og alle samfunnets ledd at vi går rundt med en grunnleggende ignoranse. Det er kanskje mer presist å snakke om en dannet ro. Vi ser denne roen i ulike grader rundt om i Vesten. Generasjon Z, de som er født fra midten av 1990-tallet, og milleniumsgenerasjonen, født mellom 1980 og midten av 90-tallet, har opplevd stabilitet og solidaritet siden dag én i sine liv. Veldig trygt, men er det stimulerende nok?

Den russiske forfatteren og teologen Fjodor Dostojevskij mente vi mennesker aldri vil finne ordentlig stabilitet. Vårt behov for ro ville bli trumfet av vårt behov for uro. Ifølge Dostojevskij ville prosessen hvor uroen tar form være begynnelsen på vårt livs største eventyr. Her blir apokalypsefetisjen unnfanget. Vi må fantasere om døden, slik minnes vi på at vi lever.

 

Krisen frigjør deg fra deg selv

Å tenke på kriser kan også tydeliggjøre vårt behov for å høre til en gruppe, og gi næring til behovet for å la selvet bli en del av en felles bevissthet. I sosialpsykologien er gruppetenkning et velkjent fenomen. Psykologen Irving Janis beskriver det for eksempel i verket Victims of Groupthink (1972). Symptomene han beskriver er ikke ulike de jeg ser blant mine jevnaldrende. Janis beskriver detaljert hvordan individet lar seg selv forsvinne i gruppen. Dette kan også kjennes frigjørende.

Teorien kan også sees på fra et nevrobiologisk perspektiv. En studie fra 2014 ledet av professor Mina Cikara fra Harvard University forsket på hvordan ulike mennesker oppfatter sin eksistens når de befinner seg i grupper. Deltagerne skulle delta i en form for konkurranse, først alene og deretter som et lag. Forskerne målte eventuell økning eller nedgang i aktivitet i deltagernes hjerner, i området som kalles den mediale prefrontale cortex. Dersom noen reflekterer over seg selv, lyser denne delen av hjernen opp. Hos overraskende mange deltagere så forskerne en drastisk nedgang i aktivitet når de konkurrerte i lag. Dette gir ny innsikt i vår tilbøyelighet til å knytte oss til grupper basert på religion, fotballag, favorittmusikere etc.

Dette er ikke bare et kollektivt skrik over en brennende jord, men også et brennende ønske om noen å skrike med.

Setter vi denne kunnskapen i sammenheng med frigjørelsen fra kjedsomhet, kan vi få enda større forståelse for min generasjons tilknytning til en figur som Greta Thunberg. Ikke bare arketypen hun representerer, men også bevegelsen vi blir en del av. Dette er ikke bare et kollektivt skrik over en brennende jord, men også et brennende ønske om noen å skrike med.

Det er mange legitime grunner til å være redd for fremtiden. Jeg har likevel en mistanke om at mange, kanskje meg selv inkludert, mest av alt trenger en gruppe å skrike med – et ønske om å endelig kjenne hjertet ditt banke, et ønske som aldri tar slutt.

Dette er ikke ment som et nedlatende perspektiv, det kommer fra en person som pleide å ønske å bli påkjørt, bare så han kunne ha en historie å fortelle. Forskjellen er at denne gangen er det snakk om millioner av liv. Vi kan ikke la oss fryde i hemmelighet, når vårt virkelige problem er at vi er ulykkelige.