Politiet ble den største trusselen på Furuset

Shakeel Rehman hevder i sitt innlegg her i Agenda Magasin den 17. august at Oslo mot Rasisme burde «anmeldes til politiet for deres rolle i å skape en krigssone på Furuset» under demonstrasjonen mot de domfelte rasistene i SIAN.

I sin ugjenkjennelige beskrivelse av politiets «eksemplariske og tålmodige» oppførsel tilskriver han betjentene på stedet æren for at barn og unge ikke ble skadet. I motsetning til Rehman mener vi at ansvaret for eskaleringen av demonstrasjonen, og reaksjonene det skapte, utelukkende ligger hos politiet. Heller enn at barn og unge kunne blitt skadet, slik han hevder, ble de jo nettopp det – av politiet. Dette maktovergrepet må politiet holdes ansvarlig for.

Rehmans argumentasjon for at SIAN og deres hatprat bør få slippe til er et ganske typisk eksempel på den såkalte trykkokerteorien – en forestilling om at vold kan unngås dersom hatefulle ytringer får slippe til før de eksploderer under trykk.

I motsetning til hva Rehman måtte mene, trekker en rapport om hatefulle ytringer fra 2016, gjennomført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, hele teorien i tvil. Forskerne fant ingen empirisk forskning som underbygger trykkokerteorien, og understreker at den i beste fall er en hypotese. Rapporten fra Bufdir slår fast at holdninger og meninger som får plass for eksempel i offentlig debatt, brer om seg, og at konsekvensene av hatefulle ytringer kan være at diskriminering normaliseres og at enkelte grupper (les: de som rammes av hatet) trekker seg tilbake fra offentligheten.

 Rehmans argumentasjon er et ganske typisk eksempel på den såkalte trykkokerteorien – at vold kan unngås dersom hatefulle ytringer får slippe til, før de eksploderer under trykk

Debatten i kjølvannet at 22. juli har gjort det klinkende klart at hat normaliseres når det slipper til i det gode selskap, og at trollene på ingen måte sprekker i sola. Derfor akter vi heller ikke å la SIAN lette på noe «trykk» som bare vil bidra til å normalisere rasisme og folkemordsideologi. Ei heller på Furuset. Heller enn å gi opp et offentlig byrom som tilhører alle bydelens beboere, planla vi å overdøve SIAN med slagord, musikk og støy; slik vi har gjort hver eneste gang de har forsøkt å holde markeringer de siste to årene.

Disse «støydemonstrasjonene» har hatt bred folkelig appell og lyktes i å overdøve rasistene. Denne lørdagen ble vi forhindret fra å gjennomføre støydemonstrasjonen vår som planlagt. Politiet ransaket alle de trodde skulle på demonstrasjonen, og tok fra folk megafoner, grytelokk, fløyter og andre ting som kunne lage lyd. Vi skulle ikke få ytre oss. Likevel lot ikke Furusets befolkning og antirasister fra hele byen SIAN stå uten motstand. Folk ropte enda høyere og klappet da de ikke lenger kunne slå på grytelokk.

Vi hadde kjøpt inn litervis med vann, håndsprit og flere hundre munnbind, for at alle skulle være trygge. Vi hadde printet flyers og spredt informasjon om folks rettigheter ved en eventuell anholdelse, fordi vi har sett hvordan oslopolitiets strategi tidligere har gått ut over uskyldige mennesker.

«Støydemonstrasjonene» har hatt bred folkelig appell og lyktes i å overdøve rasistene

Sammen viste vi tydelig at SIAN ikke var ønsket i nabolaget. Men heller enn å fjerne SIAN fra torget og deeskalere situasjonen, ville politiet det annerledes. De møtte opp i opprørsutstyr og gassmasker fra første stund og gikk til angrep på motdemonstrantene. På et tidspunkt ble en ikke-aggressiv person, tilsynelatende uten tilknytning til demonstrasjonen, lagt hardt i bakken av to politifolk, og vedkommende ble liggende bevisstløs. Flere politifolk satte seg oppå personen og gjennomførte en ransakelse. Det tok lang tid før politiet lot ambulansepersonell slippe til.

En annen alvorlig hendelse oppsto senere, da politiet valgte å kjøre inn i folkemengden, som måtte hoppe unna for å ikke bli meid ned. Som en avskjedsgave kastet politiet en tåregassgranat inn i folkemengden da demonstrasjonen var ferdig og SIAN var eskortert ut.

Politiet definerer hvordan situasjonen utvikler seg når de tropper opp med opprørspoliti, hester og hunder i møte med barn og unge. De to står ikke i et likeverdig forhold. At videoer fra stedet viser at politiet hadde på seg gassmasker fra første stund kan tyde på at de var mer enn klare for å ta i bruk gassen: Vi så kjemiske våpen bli rettet i ansiktet på barneskolebarn, foreldre, journalister og andre som sto stille og forsøkte å deeskalere situasjonen. Barn hjalp andre barn med å vaske tåregass ut av øynene. Gassen som ble brukt brenner i øyne og luftveier og gjør det vanskelig å puste. Det kan kjennes ut som man kveles, slik at man begynner å hyperventilere, man blir kvalm og kan oppleve magekramper. At Rehman synes det var ubehagelig at slik gass kom inn i stua hans, skjønner vi godt. At han legger ansvaret for gassen på oss, er derimot uforståelig.

Politiet definerer hvordan situasjonen utvikler seg når de tropper opp med opprørspoliti, hester og hunder i møte med barn og unge

Rehman er tydelig på at både vi i Oslo mot Rasisme og partiene på venstresida må ta ansvar og møte vår straff for de kaotiske tilstandene. Heller enn å bli tynget ned av skylden Rehman prøver å gi oss, har derimot alle vi som er antirasister, enten vi er organisert i Oslo mot Rasisme eller venstresidas partier, et ansvar for å ettergå politiets fullstendig uholdbare agitasjon og maktmisbruk, også fra parlamentarisk hold. Det er vår felles plikt å gjøre det vi kan, der vi er.

Vi har sjeldent vært med på en demonstrasjon med så mye solidaritet og samhold som på forrige lørdag. Alle passet på hverandre, og SIAN fikk ikke gjennom et ord. Furuset forsvarte innbyggerne sine. Heller enn at «arrangørene av motdemonstrasjonen trenger en innføring i demokrati», slik Rehman hevder, må vi sammen hindre SIANs predikering av hatprat og folkemord, og holde politiet ansvarlig for overgrepene de utsatte unge mennesker for – ingen av delene hører hjemme i et velfungerende samfunn.

Alle passet på hverandre, og SIAN fikk ikke gjennom et ord.

Vi vil alltid stå sammen mot rasister og fascister når de forsøker å organisere seg eller ta plass i det offentlige rom, uansett hvor mye politibeskyttelse de får.

Oslo Mot Rasisme er et lederløst aktivistnettverk og vil ikke la enkeltpersoner stå fram med navn fordi det foreligger trusler om politianmeldelse. Agenda magasin kjenner innsendernes identitet.