Regionreformen bør repareres – ikke reverseres

I fire stortingsvalg har Arbeiderpartiet lovet å styrke det regionale folkevalgte nivået med nye oppgaver, mer makt og myndighet. Behovet har vært todelt; over år etter at sykehusene ble overført til staten, mistet fylkeskommunene relevans for velgerne, så både medieoppmerksomheten og valgdeltakelsen gikk ned.

Imens regionaliserte staten seg selv med økende byråkrati, men med andre geografiske inndelinger enn de 19 fylkeskommunene. Samordning av det offentliges samlede ressurser og innsats ble stadig vanskeligere å få til regionalt, med spredt myndighet og ulik geografi.

Samtlige ledende fylkespolitikere og fylkesparti i Arbeiderpartiet tok til orde for en regionreform som kunne snu tendensen med svakere fylkeskommuner og en regional stat som este ut med flere direktorater, byråkrater og ytre etater som i liten grad hadde forankring hos folk og virksomheter der de virker. Landsmøtet i 2007 slo fast at vi ville ha færre, større og sterkere regioner.

Så er det åpenbart at den forrige regjeringen gjorde slett håndverk med regionreformen.

Noe ble fulgt opp av den forrige rødgrønne regjeringen, men oppgavene som kom var små da det meste ble stanset av regjeringen på grunn av motstand i embedsverk og direktorater, blant annet med begrunnelse i at fylkene var for mange og for små.

Dette ble stadig mer synlig ved fylkestingsvalgene; Oppslutningen om fylkeskommunene i befolkningen var synkende. I Østfold deltok for eksempel kun 49,4 prosent av velgerne i fylkestingsvalget i 2015 (mot 58,8 prosent i Viken-valget fire år senere).

Nå ser historien dessverre ut til å gjenta seg; Regjeringen har fokus på å reetablere gamle fylkeskommuner, mens nye oppgaver, makt og myndighet er satt på vent. Imens eser statlige direktorater, ytre etater og det statlige byråkratiet ut. Dette er en av de sterkeste sentraliseringene i Norge. Makt og myndighet som ikke styres direkte nedenifra via folkevalgte nivå, men med stor armlengdes avstand fra regjering og Storting som delegerer til embedsmakten å styre Norge.

Dette svekker folkestyret, er ineffektiv ressursbruk med manglende regional samordning og virker fremmedgjørende siden beslutningene i større grad blir regelstyrte og ikke politiske. Og siden ingen kan stilles til ansvar regionalt i valg for disse beslutningene – fortsetter utviklingen ufortrødent videre med maktesløse fylkespolitikere uten mer makt og myndighet, men med en stadig mektigere stat.

Alle vi som er ansvarlige politikere i posisjon, vet at politikk handler om å prioritere.

Så er det åpenbart at den forrige regjeringen gjorde slett håndverk med regionreformen. Det har vært nokså unison enighet om at oppgavene burde fulgt med inndelingen. Da ville sannsynligvis også flere fylker frivillig gått med på sammenslåinger, og noen av konstruksjonene ville sett annerledes ut. Men Arbeiderpartiets tradisjon er å bringe samfunnet framover. Alltid. Vi er vanlige folks interesseparti og redskap for å bygge samfunn som ivaretar deres hverdag.

Arbeiderpartiet faller når vi blir stående i ro. Den nye regjeringen burde derfor først levere på de valgløftene som vitaliserer fylkeskommunene. Hurdalsplattformen tar til orde for nye Regionvekstavtaler hvor fylkeskommunene og staten gjensidig forplikter seg til å nå politiske mål knyttet til det grønne skiftet, digitalisering og bredbånd, etter- og videreutdanning, sikre nok fagarbeidere og flere elever gjennom videregående skole og de store etterslepene på fylkesvegene. Det har også lenge vært en ambisjon å stanse den enorme statsbyråkratiseringen av samfunnet. Flere oppgaver burde flyttes ut nærmere folk, til folkevalgt styring. Regionreformen bør derfor repareres, ikke reverseres.

Alle vi som er ansvarlige politikere i posisjon, vet at politikk handler om å prioritere. Å gjøre politiske valg endimensjonale, er å fordekke virkeligheten. Velgerne er ikke heller ikke endimensjonale i sine vurderinger når de går til valg.

Arbeiderpartiet må da spørre seg om vi har råd til å gjøre fylkesstruktur til den store saken.

Det er lett å forstå at man kan si et rungende ja til å reetablere gamle fylker om spørsmålet stilles uten konsekvenser. Det er ikke sikkert like mange svarer et like rungende ja når de hører hvor mye det koster, og det blir fort enda færre om spørsmålet er om det er viktigere å etablere flere fylkeskommuner med administrasjoner, enn å satse på flere lærlinger, å få enda flere til å fullføre skolen, å vedlikeholde og bygge nye fylkesveger, gjenoppbygge kulturlivet etter to år med pandemi eller å videreutvikle kollektivtrafikken.

Å framstille dette som om dette ikke er et spørsmål om prioriteringer – er å forlede velgerne. Om den største nysatsingen regjeringen har for fylkene resten av denne fylkestingsperioden og inn i neste periode, er å reetablere de gamle fylkeskommunene, må man også være forberedt at ganske mange velgere vil finne fylkestingsvalget mindre aktuelt. Og mange av de som stemmer vil fort tenke følgende når de står ved valgurnene;

– Joda, det med å gjenskape de gamle fylkene er viktig, men ikke viktigere enn videregående skoler, kollektivtrafikk, bredbånd og fylkesveger.

Arbeiderpartiet må da spørre seg om vi har råd til å gjøre fylkesstruktur til den store saken. Å peke bakover til det som var, gjør oss sårbare i møte med partier som peker på behovene for bedre tjenester. Spesielt om våre folkevalgte må prioritere tid, penger og fokus på reetablering av gamle strukturer.

Da blir ikke dette lenger kun et spørsmål for de fylkene som vil skille seg for å gjenoppstå. Da er dette blitt en sak for hele landet.

Den synkende valgoppslutningen ved fylkestingsvalgene vi opplevde fram mot 2015 hvor kun under halvparten av velgerne i enkelte fylker stemte, spøker i bakgrunnen hvis velgerne opplever det som om politikerne nå er mer opptatt av fylkeskommunen, navnet og grensene – enn av skole, veg og kollektivtrafikk.

Engangskostnaden ved å reetablere de gamle fylkene nærmer seg milliardbeløp. I tillegg varsler allerede flere av de nygamle fylkeskommunene at de vil gå med store og varige underskudd etter skilsmissen. De ber derfor om at dette dekkes av staten. Finansministeren har lovet at han skal bruke inntektssystemet til fylkeskommunene for å kompensere dem. Dette betyr i klartekst at det er resten av fylkene som skal dekke underskuddene til disse fylkene gjennom omfordeling. Det må være uaktuelt.

For en ting er å sette den lovte overføringen av oppgaver fra statlige direktorater og etater på vent. Noe annet er å bruke opp handlingsrommet i kommuneøkonomien på å reetablere de gamle fylkene mens landet opplever en svært uforutsigbar økonomisk situasjonen på tampen av en pandemi. At man i tillegg faktisk i klartekst sier at det er resten av fylkene som skal finansiere de reetablerte fylkene, som allerede nå ber om nødhjelp til driften, er uholdbart.

Da blir ikke dette lenger kun et spørsmål for de fylkene som vil skille seg for å gjenoppstå. Da er dette blitt en sak for hele landet.

Det må derfor være lov til å spørre om det virkelig er slik at fylkeskommunenes struktur er den viktigste saken å gripe tak i for regjeringen når det gjelder vårt regionalt folkevalgte nivå de neste årene.

Ved utløpet av pandemien opplever vi enorme kapasitetsproblemer i verdensøkonomien. Det gir seg utslag i galopperende energipriser, mangel på varer og eksplosive fraktkostnader. Alt dette skyller inn over en norsk økonomi som i tillegg har kapasitetsproblemer på grunn av stor mangel på arbeidskraft innen nesten alle sektorer. Samtidig stiger prisene og vil skape ytterligere lønnspress for store arbeidstakergrupper med svært legitime krav ved årets lønnsoppgjør. Og Norges Bank har allerede varslet minst tre renteøkninger i løpet av året. Alt dette er sterkt kostnadsdrivende for kommuneøkonomien.

Dette skjer parallelt med at vi står midt i en klimakrise med mer ekstremvær som stresser de 44 000 km med fylkesveg, broer og tunneler fylkeskommunene har ansvar for (staten har 11 000 km riksveg). Klimakrisa gir oss behov for et krevende grønt skifte for norsk næringsliv og økonomi. I en situasjon med stor mangel på arbeidskraft og prispress, er dette ekstra vanskelig. Regjeringen har allerede varslet at fylkeskommunene må spille en aktiv rolle i denne omstillingen.

Det må derfor være lov til å spørre om det virkelig er slik at fylkeskommunenes struktur er den viktigste saken å gripe tak i for regjeringen når det gjelder vårt regionalt folkevalgte nivå de neste årene. Hurdalsplattformen er full av andre ambisjoner innenfor områder fylkeskommunene har ansvar for og som er viktige for folk. Disse kommer nå helt i skyggen eller settes på vent.

Regjeringen må derfor nå overføre flere oppgaver, makt og myndighet fra statens direktorater og etater til det regionale folkevalgte nivået.

Det må uansett være slik at verken ekstraregningen for å reetablere de gamle fylkene eller regningen for underskuddene disse fylkene pådrar seg etter skilsmissene, skal sendes til de andre fylkene. Det kan heller ikke komme isteden for en kraftig realvekst til fylkeskommunene etter åtte år med Høyre-regjering. De uløste oppgavene har tårnet seg opp – nå er vi klare og villige til å handle.

Under pandemien viste fylkene at de var svært effektive til å sette i verk tiltak direkte rettet mot næringsliv i tett samspill med regjeringen. Både ved å bruke innkjøpsmakten aktivt for å opprettholde etterspørsel, men også ved å treffsikkert formidle midler til kompetansebygging i bedriftene. Erfaringen fra dette arbeidet er gull verdt å ha med seg inn i det grønne skiftet. Men da kreves det ressurser, makt, myndighet og samordning av virkemidler. Den jobben kan fylkene ta i samspill med staten gjennom de varslede Regionvekstavtalene.

Regjeringen må derfor nå overføre flere oppgaver, makt og myndighet fra statens direktorater og etater til det regionale folkevalgte nivået. Og regjeringen må sikre en realvekst til fylkeskommunene som gir økonomi til å løse de utfordringene som er beskrevet over. Det grønne skiftet trenger målrettede ressurser for å sikre nok arbeidskraft, at ingen voksnes kompetanse går ut på dato og skolene våre greier å få enda flere unge til å fullføre.

Nå kan Støre-regjeringen reparere regionreformen og bringe oss videre framover, men da kan vi ikke bruke opp drivstoffet ved å kjøre i revers.

Regionreformen bør derfor repareres – ikke reverseres. Uten nye oppgaver og ressurser til å gjennomføre de man allerede har, vil fylkeskommunene miste enda mer legitimitet og svekkes som folkevalgt forvaltningsnivå. Staten vil fortsette å opptre fragmentert med lite samordning regionalt, men med stadig flere ansatte, større makt og myndighet på sine områder. Det gir flere upåvirkbare beslutninger som folk ikke kan opponere mot i valg.

Og med svakere og mindre relevante fylkeskommuner, vil storbyene, etter alle solemerker, kreve ansvar for videregående opplæring og kollektivtrafikk. Sirkelen sluttes og igjen vil stadig færre bry seg om å stemme i valg på politiske representanter for en mindre synlig og mindre relevant fylkeskommune.

Det er like viktig å motvirke denne trenden nå som det var før en regionreform nesten alle partiene på Stortinget var for. Høyreregjeringen sviktet på oppgaver og tilstrekkelig med ressurser til fylkeskommunene. Nå kan Støre-regjeringen reparere regionreformen og bringe oss videre framover, men da kan vi ikke bruke opp drivstoffet ved å kjøre i revers.