FOTO: Harald Groven/Flickr cc

En annen regionreform trengs

Et flertall i Stortinget har i en årrekke ønsket å flytte makt og myndighet nærmere folk. Hvordan kan det da ha seg at regionreformen til stadighet svever inn og ut av politisk koma?

Som et av Europas mest sentralstyrte land er Norge overmodent for å flytte mer makt og myndighet ut av hovedstaden vår. Dette krever større og sterkere fylkeskommuner eller regioner, med verktøy for å kunne drive samfunnsutvikling ut ifra egne forutsetninger og særtrekk.

Arbeidet med å flytte beslutninger nærmere dit tjenester leveres og verdier skapes, bør være en hovedprioritet for våre folkevalgte de neste årene. Derfor er det også helt riktig og nødvendig med en regionreform.

Regjeringens forslag til reform svarer dessverre ikke godt nok på det som har vært forventningene blant fylkespolitikerne. Mye skal «utredes», og mye av det som ble drøftet av Hagen-utvalget (et ekspertutvalg som så på hvilket ansvar og oppgaver de nye fylkeskommunene kunne overta) er skjøvet ut i tid eller ikke tatt med i det hele tatt.

Regjeringen har lagt opp til store regionale enheter uten å fylle de med tilstrekkelig innhold.

Regjeringen har lagt opp til store regionale enheter uten å fylle de med tilstrekkelig innhold. Her må Stortinget kjenne sin besøkelsestid, og lytte til de klare oppfordringene fra bl.a Tore Sandvik, leder av fylkesordførerkollegiet i KS: Det er ikke nok å vurdere å overføre oppgaver.

Hvis fylkeskommunen reelt skal styrket som regional utviklingsaktør må det komme nye oppgaver innen næringsrettet forskning, utdanning og kompetanse – slik KS-leder Gunn Helgesen også påpeker.

Reformens skjebne er likevel uviss, til tross for at regjeringen og KrF faktisk har blitt enige om hvilke oppgaver som skal overføres. Både nord og sør i landet er man i harnisk over det man mener er mye prat, men lite handling fra staten og regjeringens side.

Det er ikke uvanlig at reformarbeid møter motstand, men dette er altså en demokratireform som nå står i fare for å fisle ut i ingenting.

Det er ikke uvanlig at reformarbeid møter motstand, men dette er altså en demokratireform som nå står i fare for å fisle ut i ingenting. Over hele landet rigger fylkeskommuner seg klare til å ta imot nye arbeidsoppgaver – både de som skal slå seg sammen, og de som står alene.

Det er òg grunn til å være bekymret for hvordan selve gjennomføringen av reformen er tenkt fra regjeringshold. En rask titt i statsbudsjettet gjør det tydelig at regjeringen Solberg har til gode å betale for sin uttalte styrking av fylkeskommunen: fakta er realinntektsnedgang for fylkeskommunene, ingen reell satsing på etterslep på fylkesveier, og store kutt i pengene som fylkeskommunene i dag bruker på samfunnsutvikling. Dette må et samlet Storting rette opp i.

Vi skal ikke lenger enn 10 år tilbake for å huske hvordan de rødgrønne avlyste sin egen plan for å sammenslå fylker. «Et gedigent mageplask», var ordene Erna Solberg brukte den gangen. Stor motstand, både i de statlige etatene og ute blant folk gjør det krevende å gjennomføre slike typer reformer. Det er langt fra utenkelig at Stortinget skal ende opp med å la reformen fisle ut i «ingenting» også denne gangen.

Til tross for mye usikkerhet, er det et parlamentarisk flertall som står bak denne reformen.

Flere opplever at hele reformen har vært «avgjort på bakrommet». At dette er noe som egentlig ikke tåler å bli diskutert i det åpne rom. Det kan godt være det er noe sannhet i det – samtidig som det på ingen måte er noe nytt i at partier som utgjør et parlamentarisk flertall forhandler seg fram til løsninger på bakrommet. Og når intensjonen bak en regionreform er noe så viktig som å flytte mer makt dit folk bor, større ansvar for egen regions utvikling og muligheten til å stille beslutningstakere til ansvar ved valg hvert fjerde år, så bør man tenke seg grundig om før man legger regionreformen i skuffen sammen med tidligere forsøk på å flytte myndighet ut til regionene.

Til tross for mye usikkerhet, er det et parlamentarisk flertall som står bak denne reformen. KrF og regjeringen har en skriftlig avtale om både struktur og nye oppgaver for regionene. Selv ledelsen i Arbeiderpartiet virker å signalisere at man erkjenner at det er et flertall for gjennomføring av regionreformen. Det vil være et gode.

Kanskje går det også slik. KrF snubler for tiden inn i Solbergs regjering – det kan jo bli tungen på vektskålen i en regjering der Høyre og Fremskrittspartiet egentlig ønsker å fjerne hele det regionale nivået. Én ting er iallfall sikkert: hva fylkeskommunen skal være, vil fortsette å være en snakkis i mange år framover!

nyhetsbrevet